Hvordan be?
Bibelen gir ingen forskrifter om ytre stilling under bønn.1 Den nevner flere eksempler på bønnestilling, men uten å gi noen regel eller påbud om dette. Her er noen av disse eksemplene:
Falle på sitt ansikt: 4 Mos 16,22; Jos 5,14; 1 Krøn 21,16; Matt 26,39.
Knelende: 2 Krøn 6,13; Sal 95,6; Dan 6,11; Luk 22,41; Apg 20,36; Ef 3,14.
Stående: 1 Kong 8,22; Mark 11,25;
Med utbredte hender: 2 Krøn 6,12; Jes 1,15.
Med løftede hender: Sal 28,2; Klag 2,19; 1 Tim 2,8.
To av disse eksemplene involverer hendene. Det var vanlig blant jødene å løfte hendene, enten å ”bre dem ut” eller å dekke ansiktet med hendene. Det siste var for å minne den bedende om at han bad til den hellige og allmektige Gud og på en måte å dekke for øynene i møtet med Guds herlighet.2
Én bibeltekst nevner det å folde hendene: ”[Sier du:] La mig ennu sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile – så kommer armoden over dig som en landstryker, og nøden som en mann med skjold” (Ordsp 24,33.34, 1930-oversettelsen). Her fremstilles det å folde hendene som en passiv innstilling som ikke er prisverdig. Og teksten omhandler ikke bønn. Likevel sier teksten noe om hva dette å folde hendene symboliserer. Det er en holdning der man på en måte resignerer og ikke bruker sin egen kraft og sine egne evner. I dette kan det ligge et poeng som forteller noe om hva foldede hender kan symbolisere – også i bønn.
Flere som har skrevet om bønn understreker nemlig dette at å folde hendene er et uttrykk for hjelpeløshet som reflekterer vårt behov for Guds hjelp. Når vi bøyer hodet og folder hendene anerkjenner vi ydmykt Gud som vår Herre og vår egen avhengighet av ham. Vi ”legger inn årene” så å si og innser at vi ikke kan greie oss med våre egne hender og anstrengelser.3
Bibelen legger stor vekt på betydningen av ydmykhet når vi kommer frem for Gud. Se for eksempel følgende tekster: 2 Krøn 33,12; Sal 142,2; Jer 31,9; 42,9; Dan 9,3.18. Her er det vesentlige selvsagt hjertets innstilling, den indre holdning. Men vi kan også gi uttrykk for denne holdningen i ytre handling, slik som ved å bøye kne og/eller folde hendene når vi ber.4
Foldede hender kan også være et uttrykk for tro. Det er hender som hviler og som symboliserer at vi ikke stoler på våre egne gjerninger for vår frelse, men hviler i det Jesus har gjort for oss. Når vi kommer til Gud i bønn har vi derfor tillit til at han vil høre oss og hjelpe oss uten at vi gjør noe for å fortjene det. Vi sier med forfatteren av den kjente salmen Klippe du som brast for meg: ”Intet bringer jeg til deg, kun til korset klynger meg.”5
Én forfatter nevner Albrecht Dürers kjente tegning, ”Bedende hender”. Her har kunstneren fremstilt et par arbeidshender med markerte blodårer, sterke sener og muskler. Dette er hender som er vant til å ta et tak. Men nå har hendene forlatt redskapen og plogen. De er foldet i rolig forvissning om at vi kan regne med Gud i hverdagen. Der hvor våre hender ikke strekker til med sin egen innsats står Gud beredt til å gripe inn.6
Nå fremstiller ikke Bibelen det ideelle forhold til livet og til Gud som en passiv – enn si ”lat” – innstilling der vi legger oss ned og regner med at Gud skal gjøre alt for oss mens vi sover. Det kristne livet er aktivt, men samtidig er det karakterisert av en klar forståelse av vår absolutte avhengighet av Gud.
Bønn er da heller ikke en passiv øvelse. En har sagt at ”Bønn er langt vanskeligere enn arbeid, og mer krevende. Der det finnes hundre som ikke er redde for å arbeide, er det bare noen få som tar på seg den anstrengelsen bønn innebærer.”7 Å be regelmessig er en kamp. Sterke krefter prøver å hindre oss i å be. Fremst blant disse er Den onde og vår syndige natur.
Luther nevner de foldede hender, men skikken går sikkert tilbake langt før hans tid: ”Når nå tankene er samlet, så fall på kne eller forbli stående og knepp hendene sammen og løft dine øyne til himmelen og si i all korthet: ’Akk, himmelske Far, jeg er en fattig og uverdig synder og ikke verdig til å oppløfte mine øyne og hender til deg eller opplate min munn og be. Men da du har befalt oss alle å be og lovt at du vil høre oss, og til og med selv lært oss ved din kjære sønn, vår Herre Jesus Kristus, både med hvilke ord og på hvilken måte vi skal be, så ber jeg deg at du etter dette ditt løfte vil gi meg nådens og bønnens ånd, så jeg med et oppriktig hjerte og i ren tro kan rope til deg for min og alle menneskers nød og at du må høre min bønn for ditt løftes skyld.’”8
En konklusjon må bli at det å folde hendene under bønn ikke er påbudt i Bibelen. Det er noe som sannsynligvis er blitt vanlig senere. Det er derfor en individuell sak om man ønsker å gjøre dette, men det kan være en meningsfylt måte å uttrykke tro til Gud og avhengighet av ham på.
Per W. Næsheim
1 Se f.eks.: A. Saarisalo og D. Hedegård: Bibelsk oppslagsbok (Karmelinstituttet, Oslo, 1949), norsk utgave v/Per Faye Hansen, side 255: ”Bibelen gir ingen forskrifter om tid og sted for b. eller ytre bønnestilling. I GT bad man gjerne på visse hellige steder, i særdeleshet i helligdommen eller vendt mot denne, 2 Kong. 19,14; Dan. 6,10; Salme 5,8. Men man visste at Gud ikke kunne rommes i templer, men er allestedsnærværende, 1 Kong 8,27.
2 Fra Internett: Peace Lutheran Church, Thanksgiving Day sermon 22/11/2001.
3 Samme
4 En kilde har en litt annen tanke: ”Foldede hæander er et Udtryk for Sjælens Samling, opløftede Hænder eller Øjne for Sjælens frimodige Opløftelse.” Fredrik Nielsen: Kirkeleksikon for Norden (Jydsk Forlags-forretning, Aarhus, 1900, s. 437.
5 Fra Internett: Gottesdienst, ”Why do we ’fold our hands” for prayer?”
6 Fra Internett: Canberra Baptist Church Sermons, ”Prayer – Outward Journey – Inward Journey”, Kingston, 12/11/01.
7 Emil Brunner: Our Faith (New York: Scribner’s, 1954), s. 115,116, sitert i Per Næsheim, red.: Jeg søkte og fant ... (Norsk Bokforlag, Røyse, 2001), s. 48.
8 Bibelsk oppslagsbok, s. 257,258.