Hva er betydningen av de sju basunene? Det er ingen klar og konsis tekst; den egner seg i alle fall ikke for hurtiglesning. Men kanskje for en doktorgrad? I dette intervjuet gir professor Jon Paulien noen råd og regler som forhindrer at fantasien løper løpsk når vi leser de fantastiske bildene.

Da den første engelen blåste i basunen, «kom det hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorden. En tredjedel av jorden gikk opp i flammer, og tredjedelen av trærne brente opp, sammen med alt det grønne gresset.»

Et stort brennende fjell blir kastet i havet, en stjerne ved navn Malurt faller fra himmelen, avgrunnens brønn blir åpnet og røk stiger opp som av en ovn. Gresshopper med menneskeansikter sprer seg over jorden, anført av avgrunnens engel Apollyon. Redselsfulle ryttere, hester med hoder som løver og haler som ormer...

– Ja, hvis man kan få noe ut av basunene, så kan man få noe ut av resten av Bibelen, sier Jon Paulien.

Selv har han tatt en doktorgrad om nettopp dette «eventyrlige» avsnittet i Johannes' åpenbaring. Det er mulig å finne en løsning på de kryptiske kodene, mener han.

Paulien har i flere år vært pastor i barndomsbyen New York, og i en svært sekularisert kultur fant han åpninger for evangeliet. Etter hvert ble han imidlertid klar over sitt kall innen forskning og undervisning, og i dag er han lærer i nytestamentlige fag ved Andrews University i Michigan, USA.

– Å være der Gud vil ha oss, er kanskje den største erfaring i livet. Han har ledet meg med forsiktige skritt, sier Jon takknemlig.

Troens fredfulle rastløshet: Trenger troen å trenge inn i alle hemmeligheter? Kan vi ikke nøye oss med evangeliets barnlige tillit? Hvorfor er det så vanskelige tekster i Guds ord?
– Troen trenger ikke å vite alt, men den ønsker å forstå mer om Jesus. Og her står vi jo overfor «Jesu Kristi åpenbaring». Bibelens siste bok er - som navnet sier - en «avsløring» av hva Jesus gjør for oss. Den er et vitnesbyrd om ham som «dømmer og kjemper rettferdig», om ham som går fra seier til seier. Derfor er troen rastløs, og ønsker å forstå.

Og en riktig forståelse er trolig mer viktig enn noen gang før, for vi vil bli stilt overfor en stadig større strøm av spekulative tolkninger ettersom tusenårsskiftet nærmer seg. Ja, vi må beskytte oss selv med fortolkningsregler som forhindrer at fantasien løper løpsk når vi leser om basunene, og andre apokalyptiske skildringer i Åpenbaringen.

– Hva slags regler? Å lese ut eller lese inn?
Vi finner dem ved å lese Guds ord som en helhet, og først og fremst ved å lese de klare tekstene igjen og igjen. Hvis vi konsentrerer oss om de uklare tekstene, uten å se dem i lys av evangeliet, kan vi miste retningssansen. Noen ganger kan villfarelsen være livsfarlig, som for eksempel for David Koresh og hans disipler - som nettopp var opptatt av basunene.

Vi må ikke lese våre egne forventninger inn i teksten, men bestrebe oss på å lese ut av den hva som er Guds mening. Eksegese som metode forutsetter en litterær analyse av ord, syntaks, setninger og avsnitt, såvel som en forståelse av den kulturelle bakgrunnen. Selvsagt er det ingen ulempe å kjenne Bibelens grunnspråk, men vi kan i stor grad erstatte slik kunnskap ved å lese og sammenligne en variasjon av oversettelser.

Og så må vi lese teksten i bønn og mistillit til oss selv, og være villig til å lytte til kritikken fra folk som er opptatt med de samme spørsmål. Vi trenger andres råd. 

En særegen struktur i Åpenbaringen er også nyttig i tolkningen av basunene: Noen nøkkeltekster oppsummerer et avsnitt samtidig som de peker fram til et annet avsnitt som hører sammen med det.

Bønnen og basunene
Åp 6,9-11 er en slik nøkkeltekst, som er en konklusjon av handlingen under de fire første segl og samtidig et spørsmål som forventer et svar: «Hvor lenge vil du vente, hellige og troverdige Herre, før du holder dom og straffer dem som bor på jorden, fordi de har utøst vårt blod?» Johannes ser sjelene til Guds martyrer under alteret. 

Og i Åp 8,2-5 hører vi om en engel som står ved alteret med et røkelseskar. Røkelsen stiger opp til Gud sammen med de helliges bønner. Englene som blåser i basuner, er hans svar på ropet om rettferdighet.

– Hvordan? Hva er betydningen av basunene?
De fleste bilder, også basunene, er hentet fra Det gamle testamente. Johannes siterer ikke så mye, men teksten er full av allusjoner og ekko fra «loven og profetene». Ja, 85 prosent av symbolene lar seg forstå ut fra den gammeltestamentlige kontekst.

Å blåse i basun var mest vanlig i krig og under gudstjenesten; vi finner minst 50 eksempler på hver av disse anvendelsene. Det var først og fremst prestenes ansvar (4 Mos 10,8). Ja, når det er tale om sju basuner, er det alltid prester som blåser.

I Det nye testamente er basunen, eller trompeten, knyttet til korset, Jesu gjenkomst eller andre gudsåpenbaringer. Støt i basunen varsler Guds besøkelsestid. Han straffer «dem som bor på jorden» - et alminnelig idiom for dem som forfølger Guds folk (Åp 6,9; 8,13).

Den store utfrielsen
Vi har allerede sitert teksten om den første basunen. Selv om den ikke inneholder noen litterære problemer, er bildet fremmedartet. Johannes ser så visst ikke en film om framtiden.

Hva ser han så?
En tydelig allusjon peker i retning av plagene i Egypt (2 Mos 9,22-26). Særlig i den greske oversettelsen (LXX), som var Johannes' versjon, er det en klar språklig parallell, i og med at lynene setter ild på vegetasjonen.

Utfrielsen av Israels folk er altså et historisk forbilde til det som skjer når de apokalyptiske englene blåser. Bildene av død og undergang finner vi igjen i Johannes' skildring i Åp 8 og 9. Basunene er en ny utgang. I all elendigheten ser vi en kjærlig Gud som utfrir sitt folk.

En annen gammeltestamentlig bakgrunn er utfrielsen fra Babylon. Profetien i Esek 38,22 nevner hagl, ild og blod som en del av Herrens hevn mot fienden fra nord. Linjene fra de to store hendelser i Israels historie sier oss tydelig at basunene står for dom og frigjøring. Når den sjuende engel blåser, er herredømmet over verden tilfalt Herren, han «som er og som var» (Åp 11,15.16). Nå er han ikke lenger den «som kommer» (Åp 4,8).

– Hvem er dommen i den første basun rettet mot? Det grønne og det tørre treet – 
Det er et tilsynelatende paradoks i symbolismen som gir oss et spor: Guds dom over de onde, rammer Guds folk - som vegetasjonen, trærne og det grønne gresset, symboliserer. Hvorfor? spør professor Paulien. Og svarer:

– Jo, når vi leser de senere profetene, ser vi at hagl og ild, Guds dom, mer og mer faller over Israel og Juda. For de har brutt pakten. Ilden svir av hvert tre i skogen, både de grønne og de tørre (Esek 20,4548). «Herren, Allhærs Gud, som plantet deg, truer deg nå med ulykke for det onde som Israels og Judas ætt gjorde mot seg selv, da de ofret til Ba'al» Uer 11,17). Og i det babylonske fangenskap led både det grønne og det tørre treet. Dommen falt over onde og gode.

Før korsfestelsen tar Jesus opp denne gammeltestamentlige tråden: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn,» sier han. «For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» (Luk 23,28.31).

Jesus er den trofaste rest, det sanne Israel. Han som selv er uendelig god og kjærlig, tar vår synd på seg. Han er det grønne treet. Jødene er det tørre treet. Det er med andre ord en tydelig antydning til Jerusalems fall. Den første basun lar seg altså forstå som dommen over en av de to makter som korsfestet Kristus. 

De to første basunene har flere felles trekk, og utgjør kanskje et par - slik som også de to neste ligner hverandre. Er så den andre basunen dommen over den andre makten som korsfestet Kristus, Rom? 

Det tror Jon Paulien.

Men som lærer er han lykkeligst hvis vi leser selv. «Salig er den som leser,» sier hans navnebror. 

Intervju av Jon Paulien ved Ove Berntsen i Tidens Tale nr. 3, 1998.