Det er vanskelig å bli kjent med Gud uten å snakke med ham. Bønn er å snakke med ham.

Bønn har en sentral plass i de fleste religioner. I islam er bønnen den nest viktigste av de fem sentrale ritene i trosutøvelsen, kalt søyler. Bare trosbekjennelsen er viktigere. Fem ganger i døgnet skal muslimer be en fast rituell bønn som følger et bestemt mønster. Gjennom bønn styrker muslimer sin tro og forholdet til sin religion.

I jødedommen er det forventet at man daglig ber bønner som er nedskrevet i bønnebøker. Det kan skje enten sammen med menigheten i synagogen, i familien eller alene. Det er fastsatt når de forskjellige bønnene skal bes.

I flere kirkesamfunn bruker man også bønnebøker, spesielt i den katolske og ortodokse kirke. I protestantiske kirkesamfunn er det mer vanlig å be frie bønner. Uansett om man ber faste eller frie bønner, er bønn av stor betydning både i den kristne gudstjeneste og i kristenlivet.

Hva er det som gjør at man i kristendommen legger så stor vekt på bønn? Svaret ligger i kristnes forståelse av hva bønn er. Det er gitt mange definisjoner på bønn. En av de beste gir den norske teologen Ole Hallesby i boken Fra bønnens verden, som er blitt en verdensklassiker. I den skriver han: «Å be er å lukke Jesus inn… Fra gammel tid har man kalt bønnen sjelens åndedrett… Nå er bønnen… det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel» (s. 9-10). «Ettersom vi lærer Jesus bedre og bedre å kjenne, vil vår bønn bli en stille, fortrolig og lykkelig samtale med ham, vår beste venn, om de ting som ligger oss på hjertet», (s. 44).

Bønn er samfunn med Gud
«Samtale» er et nøkkelord i forbindelse med bønnen. Bønn er samtale med ingen ringere enn universets Herre. Når vi ber, kommuniserer vi med ham som har skapt vår verden og som er vår himmelske far. Det er en tanke som det er vanskelig å fatte.

Det skjer noe vidunderlig når vi ber. Den kristne forfatterinnen Ellen G. White beskriver det så treffende i boken Veien til Kristus: «Å be betyr å åpne hjertet for Gud som for en venn – ikke fordi det er nødvendig at vi skal underrette ham om hvordan vi er, men for at vi skal bli i stand til å ta imot ham. Bønn bringer ikke Gud ned til oss, men løfter oss opp til ham», (s. 109).

Mange legger størst vekt på de store løftene som er knyttet til bønn: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for», (Matteus 7:7-8).

Disse løftene skaper store forventninger. Når så forventningene ikke blir innfridd ved at bønnesvar uteblir, gir mange opp å be. Det er et faktum at det er få mennesker som synes at bønn går i oppfyllelse, ifølge en kvinne som har forsket på bønn.

Dermed går man glipp av det vesentligste ved bønnen: Samfunnet med Gud; muligheten til å bli bedre kjent med ham og få se ting og mennesker med hans øyne.

Det var samfunnet bønnen gav ham med Faderen som betydde mest for Jesus. Evangeliene forteller at Jesus stadig var i bønn da han var på jorden: «Selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og bad der», (Lukas 5:16). Og han var ikke i bønn bare en kort stund: «En gang på denne tiden gikk han opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud», (Lukas 6:12).

Jesu liv på jorden var et liv i avhengighet av Faderen: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen», (Johannes 5:19). Det var denne avhengigheten av Faderen som gjorde at han hele tiden var i bønn, for bønn var for Jesus samfunn med Faderen.

Ellen G. White skriver i Veien til Kristus denne tankevekkende kommentaren: «Hvis menneskenes frelser, Guds Sønn, fant det nødvendig å be, hvor meget mer må da ikke svake, syndige mennesker kjenne nødvendigheten av inderlig og vedholdende bønn!» (s. 110).

Bønn kan oppleves som vanskelig
Det er dessverre et faktum at mange mennesker, også kristne, har vanskeligheter med bønnen. Dette til tross for at bønn er et grunnleggende menneskelig behov. Alle mennesker ber en eller annen gang i løpet av sitt liv, spesielt når vi befinner oss i fare og ikke ser noen utvei. Faktum er likevel at det er de færreste som daglig søker samfunn med Gud i bønn.

Det er paradoksalt at det også gjelder mange som kaller seg kristne. Den britiske presten Martyn Lloyd-Jones kom ved en anledning med denne uttalelsen: «Av alle de aktiviteter en kristen deltar i, og som tilhører kristenlivet, er det absolutt ingen annen som forårsaker så mye forvirring og medfører så mange problemer, som den aktiviteten vi kaller bønn.»

Det er én som ønsker at det skal være slik. Vi har alle en sjelefiende som vet om bønnens positive virkninger i våre liv. Han er fullstendig klar over det samfunn med Gud vi oppnår ved å be, og hvordan vi løftes opp til vår Herre og blir i stand til å ta imot ham. Derfor gjør han hva han kan for å hindre oss i å be.

Det finnes nok av virkemidler i det moderne samfunn som han kan benytte seg av. Ett av de beste er den såkalte tidsklemma. De fleste av oss har det så travelt at vi ikke finner tid til alt vi skulle ha gjort. Og bønnen blir ofte en av aktivitetene som vi skjærer ned på eller kutter helt ut.

Å gjøre bønnen til en salderingspost i våre travle liv, skyldes ofte at vi er opplært til å be med lukkede øyne, foldede hender og i en knelende stilling. Sannheten er at vi kan be når som helst og hvor som helst, uten å lukke øynene eller å folde hendene. «Det er ingen tid og ikke noe sted det er upassende å vende seg til Gud. Det finnes ikke noe som kan holde oss fra å løfte vårt hjerte opp i inderlig bønn», (Veien til Kristus, s. 117).