Ressurser/Dødehavsruller, kileskrift og apokryfer
Foto: Shutterstock.com     

Dødehavsruller, kileskrift og apokryfer

Av Per W. Næsheim


"οὕτως γὰρ ἠγάπησεν ὁ θεὸς τὸν κόσμον, ὥστε τὸν υἱὸν τὸν μονογενῆ ἔδωκεν, ἵνα πᾶς ὁ πιστεύων εἰς αὐτὸν μὴ ἀπόληται ἀλλ’ ἔχῃ ζωὴν αἰώνιον."

Noen som leser dette, forstår det, men for de fleste av oss er det gresk. Det er det da også – Johannes 3,16 på gresk! Men dette må oversettes for at vi som bare snakker andre språk, skal forstå det. Heldigvis finnes det oversettelser. På verdensbasis er det i dag mer enn 2000. Også i Norge har vi etter hvert fått flere å velge imellom.

Oversettelser av Bibelen har eksistert lenge. En av de viktigste gamle oversettelsene er Septuaginta  (forkortet LXX, tallet 70 på latin). Det er en gresk oversettelse av Det gamle testamente (GT) fra hebraisk, språket som det meste av GT opprinnelig var skrevet på. Sannsynligvis ble den utført for den jødiske kolonien i Egypt den gangen gresk var "verdensspråket" i regionen. Oversettelsen stammer fra det andre og tredje århundre f.Kr.

Navnet, som altså betyr 70, kommer fra en senere legende om at det var 72 oversettere, 6 fra hver av de 12 stammene i Israel, som arbeidet i hver sin celle og oversatte hele GT, og da man sammenlignet det ferdige resultatet, var alle helt like. I virkeligheten er det imidlertid til dels store forskjeller i stil og språk mellom de forskjellige delene av GT i LXX. Det er likevel en god oversettelse, og den ble spesielt viktig for den kristne kirke. De første kristnes Bibel var til å begynne med bare Det gamle testamente, og kirkens hovedspråk var gresk. Vi ser at det ofte er ordlyden i LXX som ligger bak når Det nye testamente (NT) siterer fra Det gamle. LXX ble faktisk utgangspunktet for mange senere kristne oversettelser av GT, blant annet Hieronymus’ oversettelse til latin, Vulgata.

Septuaginta er fremdeles et nyttig dokument for studiet av Det gamle testamente, og er fortsatt standardversjonen av GT i Den gresk-ortodokse–kirke.

Etter hvert kom også oversettelser til andre språk, både av GT og NT. Av tidlige oversettelser har vi for eksempel Peshitta, en oversettelse til syrisk og targumene, oversettelser, eller parafraser, av GT til arameisk.

Vulgata er allerede nevnt. Denne oversettelsen til latin, som ble fullført omkring 405 e.Kr, fant utbredt bruk i kirken. I 1546 ble det bestemt ved Trientkonsilet at Vulgata skulle være den eneste latinske autoritet når det gjaldt bibelteksten, og den fungerer da som Den romersk-katolske kirkes offisielle Bibel.

Reformasjonen setter fart i oversettelsene
Etter at Vulgata kom ble det arbeidet lite med bibeloversettelse. Vulgatas egen tekst ble revidert og korrigert i århundrene som fulgte. Universitetet i Paris stod blant annet for en viktig utgave av Vulgata i det 13. århundre som hadde det formål å tjene som en standard for teologisk undervisning og debatt. Men noen få oversettelser til "folkespråkene" så dagens lys i løpet av middelalderen. Da var det gjerne Vulgata som var utgangspunktet. Det finnes en rekke slike bibelhåndskrifter fra tiden før reformasjonen. Fra midten av 1400¬-tallet finnes det også trykte utgaver. Den første tyske Bibelen ble trykt i 1477, og før reformasjonen fantes det bortimot 20 opplag av Bibelen på tysk.

Men spesielt fra senmiddelalderen finner vi en voksende motstand mot bibeloversettelser til folkespråket. Kirken følte seg truet av "kjetter-bevegelser", og det ble hevdet at slike villfarelser grunnet seg i at lekfolk som fikk Bibelen i hende misforstod og mistolket den. Motstanden mot folkebibler syntes å være aller sterkest i England. (se J. Schumacher: "Da


Da King James oversettelsen kom i 1611 var det ikke lenger noe forbud mot oversettelser til folkespråket i England. Protestantismen var innført, og både kirke og stat støttet oversettelse til, og spredning av Bibelen på engelsk. Men da oversetterne skrev sin tilegnelse til kong James, fant de det naturlig å henvise til den motstand som for ikke lenge siden hadde eksistert mot slike prosjekter, og som fortsatt fantes i visse kretser. De takket kongen for hans støtte og bad om at han måtte fortsette å være bibeloversettelsens høye beskytter og skrev at dette ville oppmuntre dem mer ”enn alle baktalelser og mistolkninger fra andre mennesker skal forferde oss.” Oversetterne fryktet at de skulle bli utsatt for beskyldninger fra pavelige personer her hjemme eller i utlandet som vil baktale oss, fordi vi er svake redskaper for å gjøre Guds hellige sannhet mer og mer kjent for folket, som de fortsatt ønsker å holde nede i uvitenhet og mørke .." (Fra "The Epistle Dedicatory", i The Thompson Chain-Reference Bible, King James Version [Indianapolis, Indiana: B. B. Kirkenbridge Bible Co., Inc., 1964] side ii.)


Guds ord var dyrt", i Bibelen i Norge, Det Norske Bibelselskap, 1991, s. 24.)

Kirken prioriterte derfor ikke oversettelser til andre språk – heller tvert imot.  Man fryktet dårlige oversettelser, og at ulærde personer kunne mistolke teksten dersom Bibelen ble tilgjengelig på folks egne morsmål. Men kirkens ledelse fryktet nok også for det som senere viste seg å bli tilfelle, at folk som selv kunne lese sin Bibel, ville utfordre kirkens autoritet og kontroll.

Det var først i forbindelse med den protestantiske reformasjonen at bibeloversettelse til forskjellige nasjonale språk ble vektlagt og fikk et gjennombrudd. To navn skal nevnes her. Det ene var Martin Luther. Etter at Luther hadde stått for riksdagen i Worms der han nektet å trekke tilbake det han hadde skrevet, var han definert som kirkens fiende, og hans liv stod i fare. Da han forlot Worms, ble han "kidnappet" av sin venn kurfyrst Fredrik av Sachens menn og i all hemmelighet ført til Wartburg, en øde fjellfestning nær Eisenach, for at han kunne være i sikkerhet der. Her oppholdt han seg nesten et år, fra mai 1521 til mars 1522, og noe av det viktigste han gjorde der var å oversette Det nye testamente til tysk. Senere oversatte han også Det gamle testamente, og hele Bibelen forelå i 1534.

Luthers mål var å oversette Bibelen til et levende tysk som vanlige mennesker kunne forstå. Men han oppnådde mer enn å gi Bibelen en tysk språkdrakt. Han gav et umåtelig viktig bidrag til det tyske språk som var med å forme språket for ettertiden. Luthers oversettelse ble også et forbilde og en inspirasjon for andre, blant annet i Danmark-Norge.

Den andre som må nevnes er William Tyndale. Han gjorde for de engelsktalende folk noe tilsvarende som det Luther gjorde for de tysktalende. Hans mål var å oversette Bibelen til et engelsk som var "så klart at gårdsgutten kunne forstå det like godt som biskopen". Tyndale var en dyktig lingvist. Han formet Englands språk med ord og uttrykk som har brent seg inn i det engelske folk, og hans levende prosa ble springbrettet for Shakespeare og de store engelske dikterne. Ja, uten ham,  "er det ikke sikkert at engelsk hadde blitt et internasjonalt språk" (Stuart Wavell i The Sunday Times, sitert av Marshall i Messenger). 

Kirken så ikke med blide øyne på Tyndales arbeid. Det sies at da Tyndales Nye testamente på engelsk ble smuglet inn i England mellom baller av tøy fra kontinentet, var biskopen av London ivrig etter å kjøpe opp så mange eksemplarer han kunne få fatt på for så å brenne dem offentlig. Til sist led Tyndale selv samme skjebne som noen av biblene.


Han gav sitt liv for Bibelen
Datoen var 6. oktober 1536. Stedet var Vilvordeborgen i det spanske Nederland. En liten plattform var satt opp i borggården, med et trekors på. Hit ble forbryteren ført fra sin celle. Han ble bundet til korset med jernlenker og et rep ble lagt om halsen hans. Så ble ordren gitt, og bålet ble tent. Noen sekunder før flammene fullførte sitt verk, ble repet brukt til å kvele ham.

Hvem var denne forbryteren? William Tyndale. Og hva var hans forbrytelse? Han hadde oversatt Bibelen til engelsk. Da Tyndale fortalte Cuthbert Tunstall, biskopen av London, om sin plan om å frigjøre Bibelen fra dens latinske fangenskap, fant han snart ut at England ble et farlig sted å være. "Ikke bare var det for trangt for meg i Herren av Londons [Biskopens] palass for å arbeide med oversettelse av Skriften. Det var ikke plass for meg i hele England, " skrev Tyndale senere.

Tyndales prosjekt ble oppfattet av kirken som en fare for den "rene" lære og en utfordring mot kirkens makt. Henrik 8. (1491-1547), løste den engelske kirken fra pavelig kontroll og utropte seg selv til kirkens overhode, fordi paven nektet å innvilge ham den skilsmissen han ønsket. Men han holdt fast på den katolske tro, og støttet forfølgelsen av Tyndale. Tyndale måtte flykte fra England og utførte det meste av sitt oversettelsesarbeid på kontinentet, blant annet i Wittenberg og Worms. Han begynte med Det nye testamente. Selv om kirken og myndighetene gjorde sitt beste for å ødelegge bøkene da de ble smuglet inn i England, ble mange eksemplarer bevart. Tyndale fortsatte med Det gamle testamente, assistert av en annen dyktig oversetter, Miles Coverdale.

Lenge greide Tyndale å holde seg skjult, men til sist ble han forrådt i Antwerpen av en Henry Phillips, en spillegal type som trengte penger og som så sitt snitt til å tjene en pen sum på å gå kirkens ærend. Tyndale gav sitt liv for Guds Ord, og han gav den engelsktalende verden en umåtelig stor skatt.


Tyndales oversettelse ble grunnleggende for senere engelske oversettelser. Da den kanskje mest kjente og fremdeles mye brukte King James utgaven kom i 1611, stod den i stor gjeld til Tyndale. Mange av hans formuleringer ble med inn i King James og er blitt en del av det engelske språk. Den som leser engelsk litteratur fra tiden etter, og ikke kjenner sin King James, vil gå glipp av rikdommen i mange tanker, uttrykk og ordbilder som går tilbake til denne bibelteksten.

Gutenbergs gjennombrudd i trykkekunsten ble viktig for bibeloversettelsenes utbredelse. Han begynte å bruke løse typer, utviklet en ny og bedre trykkfarge og konstruerte en skikkelig trykkpresse. Tidligere hadde man møysommelig måttet skjære ut hver bokside i tre, for så å trykke fra denne klisjéen. Med løse typer i metall som kunne støpes i stort antall og brukes om igjen, ble det langt hurtigere og mer rasjonelt å fremstille bøker. Da Tyndales og Luthers oversettelser skulle ut på markedet hadde boktrykkerkunsten spredd seg til flere deler av Europa, og det var flere trykkere som kunne ta oppdragene.

Oversettelser i Danmark og Norge
Før reformasjonen fantes det gammelnorske oversettelser av deler av Bibelen. Den mest omfattende er det norrøne håndskriftet som har fått navnet Stjórn. Dette ble til under kong Håkon Magnusson ved begynnelsen av 1300-tallet og inneholder deler av GT. Et interessant trekk ved dette skriftet er at det inneholder flere tillegg fra forskjellige middelalder verker og er altså både oversettelse og kommentar. (Magne Sæbø: ”Lik en bekk som veller fram”, i Bibelen i Norge, Det Norske Bibelselskap, 1991, side 25.)

Som en frukt av reformasjonen kom det etter hvert flere oversettelser i Norden. Det første større bidraget i Danmark-Norge var Christian IIs NT i 1524, oversatt til dansk, dels fra latin og dels fra Luthers tyske NT. I 1550 kom Christian IIIs Bibel, ”Reformasjonsbibelen”, som var oversatt fra Luthers tyske. Den hadde et lett og forståelig språk og fikk stor utbredelse gjennom flere reviderte utgaver.

Bare noen få av de danske Biblene fant veien til Norge, og det er først i siste  halvdel av 1800-tallet at vi kan snakke om noen allmenn bibelspredning i Norge. Dette kan vi ikke minst takke det engelske internasjonale bibelselskapet for, og etter hvert Det Norske Bibelselskap som ble stiftet i 1816. Den første norsk-produserte – men fremdeles danskspråklige – bibelutgaven kom i 1854. Den første fullstendige Bibelen, oversatt direkte fra grunnspråkene til norsk (riksmål), kom først i 1904. Denne utgaven ble revidert og utgitt i 1930 og er fortsatt i bruk. Den første utgaven av hele Bibelen på nynorsk kom ut i 1921, og en revidert utgave kom i 1938. Denne siste oversettelsen, i regi av Bibelselskapet, fikk også betydning for 1978/85 oversettelsen både til nynorsk og bokmål. Hele Bibelen på nordsamisk ble utgitt i 1895. Omtrent 100 år senere (1998) kom en ny nordsamisk oversettelse av NT, og ny oversettelse av GT er under arbeid.

Nyere norske oversettelser
I siste halvdel av det 20. og begynnelsen av det 21. århundre har flere nye norske oversettelser sett dagens lys. Etter mange års arbeid kunne Bibelselskapet i 1978 publisere en ny oversettelse både til bokmål og nynorsk. Denne ble justert i 1985, og noen mindre endringer kom inn i 1993.

Etter nesten seks års arbeid presenterte Bibelselskapet en ny og revidert oversettelse av Den nye testamente i slutten av 2005, både på bokmål og nynorsk. Arbeidet med Det gamle testamente er allerede i gang, og ventes ferdig i 2010.

Det finnes også andre oversettelser. Den best kjente er Norsk Bibel av 1988. Og i 1997 kom Bibelforlaget med en oversettelse som går under navnet ”Bibelen, Guds ord”.

Et spørsmål vi ofte møter er derfor: Hvilken oversettelse skal jeg velge? Her er det ikke mulig å gi et enkelt svar, men bare å gi litt bakgrunn som vil være nyttig når man vurderer hvilken oversettelse – eller hvilke oversettelser – man skal lese.

De viktigste forskjellene mellom de norske bibelutgavene har sin bakgrunn i to forhold, hvilket tekst grunnlag som er valgt og hvilke oversettelsesprinsipper som er fulgt.

”Originalene”
Som vi så i forrige kursbrev har vi ikke ”autografene” til noen av Bibelens bøker. Det vil si at ingen har ennå funnet et manuskript som Paulus – eller noen annen bibelsk forfatter – egenhendig har skrevet. Vi har bare kopier. Da de første ”moderne” bibeloversettelsene ble laget mot slutten av middelalderen var bare et begrenset antall manuskripter tilgjengelig for oversetterne. Men på 1500 og 1600-tallet hadde bibelforskere som Erasmus av Rotterdam, Ximenes og Robert Éstiennes gjort et stort arbeid med å samle og sammenligne de viktigste manuskriptene. Når det gjaldt Det nye testamente fikk man da det som etter hvert ble kjent som Textus Receptus (TR) – "den mottatte/overleverte tekst". Det var denne greske ”grunnteksten” som var grunnlaget for bibeloversettelsene fra denne tiden. Med hensyn til Det gamle testamente hadde man færre manuskripter enn til Det nye, og her brukte man i første rekke den såkalte masoretiske teksten – en tekst som var blitt overlevert gjennom de jødiske skriftlærde – samt Septuaginta.

Senere har mange andre manuskripter, ikke minst av Det nye testamentes tekst, kommet for dagen, slik at vi dag sitter med flere tusen håndskrifter av større eller mindre deler av Bibelen. Disse har vært gjenstand for grundige studier, og bibelforskere har utarbeidet forskjellige metoder og regler for å sammenligne disse tekstene. Hensikten har vært å prøve å finne fram til den teksten som ligger nærmest autografene.

Dette studiet av manuskriptene kalles ofte ”tekstkritikk”, og den teksten som forskerne har kommet fram til som den beste omtales ofte som ”den kritiske teksten”. Nå har ordet ”kritikk” en negativ klang i mange ører, og man får kanskje den idé at disse forskerne var negativt innstilt til Bibelen og hadde til hensikt å kritisere Bibelen i den forstand at de ønsket å bryte den ned og svekke tilliten til den. Noen har nok bidratt til det, men det er sjelden tekstkritikken. Tekstkritikerne har stort sett gjort et svært positivt arbeid som gjør at vi i dag har fått mye nyttig kunnskap om Bibelen, hvordan den har kommet til oss og om hvordan vi best kan lese og forstå den.

Men bibeloversettere er delt i synet på hvor stor vekt man skal legge på resultatene av tekstkritikken. Her går altså et skille mellom de moderne norske oversettelsene, og dette kommer vi tilbake til nedenfor.

Oversettelsesprinsipper
Vi skiller gjerne mellom to forskjellige måter å oversette på som går på ordvalg og setningsbygning.

På den ene siden har vi konkordant oversettelse. Det betyr at man prøver å gjengi et bestemt ord i grunnteksten med ett bestemt ord, eller en gruppe ord, i oversettelsen. Så langt som mulig prøver man også å følge setningsbygningen og rekkefølgen av ord ("grammatikken") fra originalen. Målet er å få en oversettelse som er så ordrett som mulig og som i minst mulig grad "fortolker" originalen. En slik oversettelse er ofte et godt grunnlag for studier, for den gir oss nærmere kontakt med den opprinnelige teksten. Men en konkordant oversettelse er mindre fleksibel i forhold til å gi teksten moderne språkdrakt. Nye og uvante bibellesere især kan oppleve den som tung og vanskelig å forstå.

På den andre siden har vi den idiomatiske oversettelsen. Her legger man mer vekt på å gjengi idéinnholdet i grunnteksten med et (norsk) språk som er moderne, klart og forståelig. Man er åpen for å bruke andre ord enn på originalspråket og for å endre "grammatikken” i et forsøk på å oppnå en bedre kommunikasjon av tankene og ideene til en moderne leser på hans/hennes eget språk.  En idiomatisk oversettelse blir gjerne lettere å lese og mer tilgjengelig, ikke minst for den uerfarne bibelleser. Men samtidig kan valg av andre ord enn originalens gjøre at vi mister noe av meningen, og/eller at ordet (ordene) i oversettelsen inneholder nyanser og tankegods som ikke lå i originalordet (-ordene).

Veivalg i norske oversettelser
I årene før Bibelselskapet kom med sin første oversettelse av hele Bibelen til norsk, hadde det foregått en lang drøftelse av spørsmålet om tekst grunnlag. Da denne Bibelen kom ut i 1904, var det en utgave som i stor grad fulgte tradisjonen fra Textus Receptus, men som likevel gikk et stykke i møte med den moderne tekstkritikken. Da revisjonen forelå i 1930, fulgte man stort sett samme linje. Man fravek TR i noen få tilfeller der noen av de viktigste tekstkritikerne var samstemte om en annen lesemåte.

Da arbeidet med en ny oversettelse fra Bibelselskapet kom i gang rundt midten av 1900-tallet forelå det imidlertid enda flere manuskripter, og tekstkritikken hadde kommet enda lenger. Oversetterne gikk derfor et langt skritt videre i å ta hensyn til resultatene av bibelforskernes arbeid. Resultatet var at utgaven av 1978 (med mindre revisjoner i 1985 og 1993) stort sett bygger på det viktigste tekstkritiske arbeidet som var tilgjengelig. Men dette prinsippet ble fulgt med forsiktighet, og man har også tatt hensyn til tradisjonen fra 1904 og 1930.

Når det gjelder oversettelsesprinsippene, er 1978/85 oversettelsen langt mer idiomatisk enn Bibelselskapets tidligere oversettelser. Et godt eksempel er ordet sarx som tidligere var oversatt med kjød (som er den bokstavelige betydningen av sarx), men nå oversettes med uttrykk som menneskets onde natur, sin syndige natur, etc. (se f. eks. Rom 8,3ff).

I den nye oversettelsen (foreløpig bare Det nye testamente) som kom i 2005 er det lagt vekt på nærhet til grunnspråkene samtidig som man har ønsket å komme nærmere det språket som brukes i Norge i dag. Oversettelsen er mer konkordant enn 1978/85/93 utgaven. I Romerbrevet 8, for eksempel, brukes nå uttrykk som kjøtt og blod, det kjøttet vil, osv. der det i 1978/85 utgaven stod menneskets onde natur, det mennesker av naturen trakter etter, osv.

Ikke alle var like begeistret for Bibelselskapets valg verken når det gjaldt tekstgrunnlag eller oversettelsesprinsipper i 1978/85. Dette er noe av bakgrunnen for at initiativet ble tatt til en annen bibeloversettelse som kom ut i 1988 og er kjent som Norsk Bibel.

De som stod bak denne oversettelsen ønsket å gi det norske folk en bibel som lå i den gamle bibeltradisjonens spor. De la seg på den forsiktige linjen som preget 1904 (og 1930) oversettelsen med hensyn til tekstgrunnlaget. De var klar over tekstkritikernes arbeid og tok dem ”med på råd”, men de la mest vekt på det de kalte ”samstemmigheten mellom det store flertallet av eksisterende manuskripter”. (Møllerbråten, s. 43) Oversettelsen har derfor stor respekt for TR.

Samtidig valgte Norsk Bibel 1988 en langt på vei konkordant måte å oversette på. Dette var dels på grunn av ønsket om å bevare kontinuiteten med tidligere norske oversettelser og ord og vendinger som norske bibellesere var blitt vant til. Det var også ut fra et ønske om å få en norsk tekst som var en så ordrett oversettelse av originalen som mulig.

I tillegg til Bibelselskapets og Norsk Bibels oversettelser finnes det en oversettelse fra Bibelforlaget som har tittelen ”Bibelen Guds ord”, fra 1997.  Da gjengivelsen av  Det nye testamente kom i 1995 ble det lansert som ”Den norske King James”, og dette fører linjene tilbake til den engelske King James Version av 1611. Men ”Bibelen Guds ord” følger i mange henseender den engelske "The New King James", en språklig modernisering av 1611- utgaven som først ble utgitt i 1979 (NT).

Tekstgrunnlaget er i hovedsak det samme som i Luthers utgaver, i den opprinnelige King James utgaven og i Bibelselskapets 1904-oversettelse. Den løpende teksten gjengir derfor dette, men i noter under de aktuelle vers viser man de fleste lesemåter som nyere greske utgaver har valgt, basert på tekstforskernes arbeid. Disse notene er nyttige, da man slik kan se bakgrunnen for noen av de viktige forskjellene mellom norske bibelutgaver.

I samsvar med King James-tradisjonen følger man et konkordant oversettelsesprinsipp, men i likhet med hva ”The New King James” søkte å gjøre på engelsk, prøver man å bruke et moderne og lett forståelig norsk.

Hva skal du velge?
Ja, det er du som må velge! Den viktigste grunnen til at vi ikke kan gi et fasitsvar er at alle de norske oversettelsene har sin styrke og sine svakheter. For den som ikke behersker grunnspråkene og ikke har mulighet til selv å vurdere tekstforskernes arbeid, er det beste å bruke flere oversettelser og sammenlikne teksten. Det gir de beste forutsetningene for å komme så nær som mulig til det de opprinnelige forfatterne ønsket å formidle.

Ut fra det vi kan lese om drøftelser som har foregått under oversettelsesarbeidet og det som skrives i innledninger og kommentarer til de forskjellige utgavene, går det tydelig fram at de som har vært med på dette arbeidet, har tatt sitt ansvar alvorlig. Selv om vi ikke kan ”granske hjerter og nyrer”, er det ingenting som tyder på at de har ønsket noe annet enn å gi oss en Bibel som best mulig formidler Guds ord til oss.

Bibelforskere i dag er ikke alltid enige om hva som er det "beste" tekstgrunnlaget. Noen mener at Gud har styrt prosessen så direkte at han hele tiden har sørget for at bibelteksten ble bevart fra alvorlig korrupsjon. Derfor mener man at det tekstgrunnlaget man hadde allerede i middelalderen er så pålitelig at vi gjør vel i å ta utgangspunkt i det. Man ser med en viss skepsis på en del av den senere tekstkritikken der forskjellige (og til dels motstridende) prinsipper er blitt brukt for å finne fram til den "beste" teksten.

Andre, kanskje med like stor tro på Bibelens guddommelige opphav og inspirasjon, mener likevel at Gud har overlatt mer til menneskelige redskaper. De mener at det møysommelige arbeidet bibelforskere har gjort, ikke minst med de greske bibelmanuskriptene, har på mange punkter gitt oss et bedre tekstgrunnlag enn det man hadde i tidligere tider. 

Mange manuskripter – små forskjeller
Men det er viktig å understreke at forskjellene i manuskriptene egentlig ikke er så store. Når det gjelder Det nye testamente, kjenner vi i dag til mer enn fem tusen greske, åtte tusen latinske og mange andre manuskripter på andre språk fra oldtiden som bevitner teksten. Om ca. åttifem prosent av teksten er det så å si full enighet. Forskjellene i det øvrige tekstmaterialet er for det meste små, slik som forskjellig stavemåte, rekkefølgen av ordene og andre variasjoner. Det meste kan føres tilbake til feil som ble gjort i kopieringen den gangen alt ble gjort for hånd. Mange av disse detaljene har imidlertid liten eller ingen betydning for oversettelsen, for de fører ikke til uklarheter i tekstens mening.

Der hvor det er variasjoner når vi sammenligner moderne oversettelser, er grunnen ofte at oversetterne har valgt forskjellig – ikke at manuskriptene på originalspråkene er uenige. Det kan være ord som inneholder andre nyanser enn originalen, eller at oversetteren har brukt en omskrivning istedenfor en ordrett oversettelse. På en del språk, blant annet på engelsk, finnes det noen Bibelutgaver som bevisst tar seg visse friheter for å modernisere og popularisere teksten. Her kan ”oversettelsene” bli atskillig mer varierte enn de gamle manuskriptene. Men de norske oversettelsene vi har nevnt er alle forsiktige og vitner om stor respekt for grunnteksten.

På noen få steder er det større forskjeller mellom de gamle håndskriftene. For eksempel er ikke Johannes 7,53 – 8,11 og Markus 16,9-20 med i alle manuskriptene.  Men selv om vi laget en liste over alle de ”store” variasjonene, ville vi finne at ikke noe av dette berører grunnleggende bibelske læresetninger eller skaper forvirring om Guds ønsker og planer for oss mennesker, eller gjør det vanskelig å finne veien til frelsen.

Det er også verd å merke seg at det finnes flere manuskripter som bevitner Bibelens tekst, spesielt Det nye testamentes, enn for noe annet skrift fra oldtiden. Av de store greske dikternes skrifter har vi for eksempel bare noen få manuskripter.

Et tekstfunn som gjelder teksten til Det gamle testamente understreker også at vi kan ha stor tillit til overleveringen av bibelteksten. I 1947 ble de såkalte Dødehavsrullene funnet. Disse bokrullene viste seg å være fra ca. år 100 f.Kr. og gav oss GT-manuskripter som var omkring 1000 år eldre enn de eldste håndskrifter man hadde til da! Men det var små forskjeller mellom teksten i disse manuskriptene og dem man allerede kjente til, noe som viser oss at overleveringen av de bibelske bøkene har vært svært nøyaktig.

Så selv om Gud har brukt ufullkomne mennesker som sine redskaper både i kopieringen av de gamle manuskriptene og i arbeidet med forskning omkring teksten og oversettelse, kan vi trygt si at Gud har bevart sitt Ord. Selv om oversettere i dag har forskjellig syn på hvordan man finner fram til den beste teksten der det finnes varierende lesninger, og enten de heller til konkordant eller idiomatisk oversettelse, behøver det ikke rokke ved vår tillit til Bibelen. Gud taler til oss også i dag, og vi kan høre hans tale tydelig og klart, også i norsk språkdrakt.

Per W. Næsheim
                    

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Hadde Jehovas Vitners oversettelse vært allment anerkjent for å være den beste, hadde den sannsynligvis vært brukt av mange. Det er den ikke. Den kan noen ganger være interessant å konsultere for de som kan nok gresk til at de oversetter litt selv, eller for folk som er interessert i alternative oversettelsesmuligheter, men den regnes generelt...
Les mer
Hvordan skal vi så tolke de mange apokalyptiske symbolene i Bibelen? Handler profetiene om fortiden eller framtiden, eller skildrer de i korte trekk hvordan hele historien vil arte seg? Profetiene i Bibelen har ofte vært frodig mark for kristne som ønsker å framholde spekulative ideer om framtiden. I særlig grad har dette vært tilfelle med...
Les mer
Jeg tror at man kan si det så sterkt: Once in a lifetime – en gang i livet – får man anledning til å være med på noe så spennende og utfordrende som det en bibeloversettelse er. Etter 11 års arbeid lanseres Bibel 2011 den 19. oktober. Den er oversatt direkte fra grunnspråkene (hebraisk, arameisk og gresk) til et moderne og vakkert norsk....
Les mer
Powered by Cornerstone