Etter et helt liv som troende har jeg lagt merke til at troen min har to dimensjoner som begge synes å leve sine egne adskilte liv. Den ene er følelses- og opplevelsesdimensjonen. Den andre er den intellektuelle. Jeg har vært så heldig at begge disse dimensjonene har vært nokså viktige for troen min. Andre opplever at den ene dominerer.

Opplevelsesdimensjonen handler i mitt tilfelle for det meste om følelser og ledelse. En opplevelse av at Gud er der når jeg behøver det…, konkrete svar på bønn og konkrete svar på spørsmål. Men også en uforklarlig understrøm av et nærvær som det er vanskelig å sette ord på, men som ofte har markert seg på en særlig måte både når jeg har fortjent det som minst eller trengt det som mest (eller begge deler samtidig).

Den intellektuelle dimensjonen handler om grunner til å tro, når alle følelser er borte og ingen bønnesvar synes å nå fram. At vårt hjem i universet ble som det ble, det fantastiske mangfoldige livet som omgir oss, Jesu læres genialitet og gjennomslagskraft i historien, osv., osv., gjør at jeg finner rom for troen også når Gud synes langt borte og jeg ikke føler noe som helst.

I perioder når følelser og opplevelser har vært fraværende har det for eksempel vært godt å vite at det Jesus stod for i Bergprekenen kan jeg også stå for, søke å leve ut og være stolt av, selv om jeg ikke føler eller opplever noe som helst. Det har vært godt å vite at universet er fullt av mysterier så store og fantastiske at det kreves mer tro ikke å tro på Gud.

På den annen side har understrømmen av et nærvær og opplevelsen av å bli ledet vært der også i perioder hvor den intellektuelle siden har gjennomgått sine tros-kriser.

Og så har jeg oppdaget noe annet: Begge dimensjonene gir rom for tvil og alternativer til at «en kjærlig Gud gjorde det».

Det finnes ingen beviser, hverken på den ene eller andre siden. På samme måten som jeg finner rom for tro innenfor begge dimensjonene, finner jeg også rom for tvil. Troen blir derfor et valg jeg tar igjen og igjen og igjen. Jeg velger å tro. Jeg velger å leve som om Gud finnes.

Og så er det slik at innenfor begge dimensjonene krever troen næring. Opplevelsesdimensjonen krever at jeg åpner opp rom der Gud kan handle. At jeg stiller spørsmål, ber om hjelp, har antennene ute, utsetter meg for kristent fellesskap, tilbringer tid i refleksjon og leser Bibelen.

Og den intellektuelle dimensjonen krever også at jeg utsetter meg for utfordringer, leser og studerer, utvikler meg, går gjennom faser med uavklarte spørsmål og trosutfordringer, utsetter meg for smartere troende og smartere tvilende enn meg selv.

Men om jeg skulle oppsummere alt dette i en setning måtte det bli: Velg å leve hver dag som om Gud finnes!

«Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet» (Hebreerbrevet 6:11-12 ).

Harald Giesebrecht