I krigen taper alle, uansett hvem som vinner. Likevel er det så mange historier om en stridende Gud i Det gamle testamente. Hvorfor? Hva sier evangeliet om krig og fred i vår tid?

Hvis du dreper naboen, er det et mord. Hvis en soldat dreper annen soldat, er det patriotisme. Du blir straffet for det første, men lønnet for det andre drapet. Det som gjør det andre drapet lovlig, er uniformen.

Brigader Arnvid Brage Løvbukten sendte 210 menn og kvinner av sted for å drepe soldater i Kosovo. Han bad for dem før de dro, men han burde ha spart seg anstrengelsen — for Gud har ikke sans for våpenbruk. Slik forstår jeg evangeliet.

Men hvordan kan en bibeltro kristen nekte å stride for sitt land når Bibelen tegner et bilde av en stridende Gud? Historiene i Det gamle testamente sier at Gud manet til krig og “etnisk rensing”. Les for eksempel beretningen om krigen mellom Israel og amalekittene (1 Sam 15). Jeg er selv syvendedagsadventist og ikke-stridende. Jeg begrunner til og med mitt standpunkt fra Bibelen, men det er faktisk ikke så underlig som det først kan virke.

Teokrati og demokrati
Det gammeltestamentlige Israel var teokratisk samfunn. Det betød i praksis at Gud var landets øverste og avgjørende myndighet i religion og regjering. Hans vilje og beslutninger ble offentliggjort gjennom spesielt utvalgte profeter. Fordelen med dette systemet var at prestene og politikerne alltid var enige, og folket behøvde derfor ikke å komme i lojalitetskonflikt mellom kirke og stat. I vår tid er det ikke vanskelig å oppdage konflikter mellom kirkens ønsker og statens avgjørelser. Vi har ingen profeter som kan fortelle siste nytt fra Gud. Selv i kirkemiljøene strides de lærde om hva som er rett og galt. Vi må betale for demokratiets gleder i form av tapt samhold. Guds vilje og regjeringens bestemmelser behøver ikke å komme i konflikt, men det hender likevel at de gjør det, og i slike tilfeller må den kristne alltid være lojal mot Gud.

Teokratiet tilsa at Gud var synlig tilstede i Israel gjennom sjekina-lyset innerst i helligdommen. Han talte også gjennom profetene, som nevnt. Ettersom han var til stede på en så konkret måte, fikk også hans avgjørelser et umiddelbart og konkret utfall. Når hans regler ble brutt så grundig og forsettlig at han befalte steining, var det ikke bare en sivil avstraffelse, men først og fremst en religiøs erklæring om fortapelse.

Det er viktig å legge merke til at det som var konkret og geografisk avgrenset i det gammeltestamentlige teokrati, alltid får en åndelig og verdensomfattende dimensjon i Det nye testamente. Det bokstavelige Israel i Midtøsten blir f.eks. til det åndelige Israel som ikke kjenner noen geografiske eller etniske grenser. Det finnes mange lignende eksempler der begivenheter og steder i det gamle Israel får en videre og åndelig betydning i Det nye testamente. Med denne kunnskapen i bagasjen er det interessant å merke seg at en krig mot Israels fiender, amalekittene, symboliserer Guds dom over det åndelige Israels fiender. Forskjellen er at amalekittene fikk sin dom den gang, mens våre dagers “amalekitter” må vente til dommens dag.

Teokratiets bokstavelige kriger skulle gi oss en åndelig lekse om frelse og fortapelse, og ettersom Norge ikke har teokratisk styresett, kan vi heller ikke bruke Det gamle testamente for å rettferdiggjøre våre moderne kriger.

Guds kriger og våre kriger
Gud sendte Israel i krig for å lære oss noe om hvem som vil bli frelst og hvem som vil gå fortapt. Da selv Israel vendte ryggen til Gud, tillot han at også de ble ført som fanger til Babylon for å vise at ulydighet og ugudelighet fører til fortapelse.

Guds motiver for å sende Israel i krig var aldri preget av økonomiske, patriotiske eller humanistiske hensyn. Gud tillot krig utelukkende for å straffe ugudelighet blant folk og nasjoner. Dette motivet trer tydelig fram flere steder i Det gamle testamente.

Anger over synd og ekte omvendelse var det eneste som kunne avverge død og fortapelse. “For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!” (Esek 18,32). “Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren. Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?” (Esek 33,11). Historien om Jonas og Ninives omvendelse bekrefter også denne forståelsen.
Den teokratiske nasjon var Guds redskap for å vise resten av verden hva som førte til frelse og hva som ledet til fortapelse. Krig var ett av virkemidlene han brukte. Ettersom vi ikke er et teokratisk samfunn, kan vi heller ikke vise til Bibelens krigføring for å rettferdiggjøre våre egne kriger.

Da det åndelige Israel overtok rollen som Guds folk etter det bokstavelige Israel, mistet krigføring sin verdi som doms symbol. De som begrunner sitt våpenbruk med eksempler fra bibelhistorien, åpenbarer derfor manglende kunnskap om Guds motiver og metoder.

“Min fred gir jeg dere”
Da Jesus førte oss inn i den nye pakts tid, ble det viktig å rette oppmerksomheten mot andre sider av frelsesplanen. Det har bestandig vært viktig for kristne å leve så likt Kristus som mulig, og hans eksempel har vært normgivende i 2000 år. Hans Bergpreken viser hvilke høye mål Gud har med oss: “Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann! Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til” (Matt 5,38.39). Denne ikke-stridende holdningen kommer klart til syne i arrestasjonen av Jesus i forkant av hans korsfestelse: “Og se, en av dem som var med Jesus, rakte ut hånden og drog sverdet. Han slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham. Da sa Jesus til ham: Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?” (Matt 26,51.52).

I Vårt Land, 21. oktober, leser vi at “brigader Arnvid Brage Løvbukten ber til Gud om at utrykningsstyrken han har sendt til Italia, skal vinne freden – ikke krigen.” Og Jesus sa: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Joh 14,27).

Widar Ursett i Tidens Tale, Nr. 6, 1998