Er Gud i sin rett til å forsvare seg mot angrep, det være seg angrep rettet mot ham selv eller angrep rettet mot hans eiendom, det vil si hans skapninger?

Er Gud i sin rett, og rimer det med hans ord om kjærlighet at han akter å ta livet av Satan, de onde englene og endog tilintetgjøre tilsynelatende uskyldige mennesker som på en eller annen måte er havnet på feil sted? Hva med krigshistoriene i Det gamle testamente? Hvordan kan man forklare Guds befaling til sitt eiendomsfolk om å slakte ned andre folkegrupper? Hvordan får Guds ord om tilgivelse mening i alt dette?

Ifølge noen bibeltekster ser det ut til at Gud ikke bare er i en forsvarskrig, men at han fører an i en nådeløs hellig krig. Da Satan i en slanges skikkelse hadde klart å friste Eva og Adam til å falle i synd, tok Gud initiativ på denne måten overfor Satan: «Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og mold skal du ete alle dine dager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mosebok 3:14, 15).

Innen dette skjedde gjorde Satan opprør i himmelen. Om dette står det skrevet: «Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham» (Åpenbaringen 12:7-9).

Jesu ord
Krig defineres av noen som en kamp mellom rivaliserende grupper, hvor forskjellige våpen tas i bruk for å vinne tilbake en folkegruppes rett og sikre freden. Opprør, hevn og individuelle voldshandlinger, derimot, defineres ikke som krig, og Jesu egne ord i Bergprekenen taler også tydelig imot den slags:

«Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild» (Matteus 5:21, 22). 

«Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.» (Matteus 5:38-45).

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum» (Matteus 7:12).

Kirkens syn på krigshandlinger
Kristne menneskers syn på maktbruk og krig reflekterer gjerne oppfatninger av handlemåter som man mener Gud godkjenner. At også kristne lever i en verden som preges av ondskap har fremtvunget mer eller mindre fornuftige religiøse syn på maktbruk. Det kan være nyttig å ha dette perspektivet med seg før man tar stilling til spørsmålet om Gud er krigersk. Historisk har hovedsakelig tre synsmåter fremkommet¹:

1.    De fleste av de første kirkefedrene inntok en pasifistisk holdning.

2.    Andre har forsøkt å utrede lover om såkalt rettferdig krig. Denne synsmåten gjorde seg sterkt gjeldene under keiser Konstantin i det 4. århundre, da han gjorde kristendommen til statsreligion og Romerriket ble invadert av barbariske stammer. I det 4. og det 5. århundre adopterte kirken den klassiske læren om rettferdig krig. Vestens største kirkelærer Augustinus (354-430) fremholdt rettferdig krig som nødvendig for å etablere rettferdighet og gjenopprette fred. I slik krig skulle det utvises respekt for annerledes troende og deres gudshus, og plyndring skulle ikke forekomme. Prester og offentlige embetsmenn skulle ikke delta i krig.

3.    I middelalderen gjorde en tredje synsmåte seg gjeldende, nemlig korstogene, dvs. hellig krig, etter varsler fra kirken om å kjempe for den ideelle sak, den kristne tro. Da korstogfarerne betraktet fienden som representanter for det onde, ble det på ingen måte tatt hensyn til liv og eiendom, slik som konseptet om rettferdig krig innebar.

Alle disse tre synsmåtene var vel etablert mot slutten av middelalderen, og med ulike tilpasninger dukket disse stadig opp igjen i den mer moderne perioden av kirkens historie. Reformasjonen og religionskrigene tvang en på nytt til å ta standpunkt. Lutheranere og anglikanere antok den romersk katolske holdningen om rettferdig krig, de reformerte kirkene fremhevet korstogene, mens anabaptistene og kvekerne forsvarte et pasifistisk syn. 

De kristne var ikke særlig opptatt av temaet krig gjennom det 18. og det 19. århundre, men med det 20. århundres utvikling av store statlige militærmakter og to verdenskriger inntok de kristne stillinger til alle de tre hovedsynsmåtene angående krig. Korstogenes ideal var toneangivende i de fleste kirkesamfunn under den første verdenskrigen, pasifismens ånd rådet i mellomkrigstiden, og tanken om den rettferdige krigen gjorde seg sterkt gjeldende under den andre verdenskrigen.

FN’s rolle har vært å stagge tilløp til krig ved hjelp av forhandlinger, og krig ble nærmest betraktet som unødvendig og ulovlig. Med den moderne tids våpenkappløp har man imidlertid igjen åpnet for tanken om rettferdig krig, fordi verdensfreden til tider er satt på spill. I dag synes det som om kirkeledere i sin tenkning slites mellom de to ytterpunktene rettferdig krig og pasifisme.

Bibelsk perspektiv 
For å forstå Bibelens budskap til fulle må man inkludere de grunnleggende sannheter om: 

- at livet i sin fullkommenhet ble skapt av Gud, 
- at synden og døden kom inn i verden ved Satan, 
- at frelse fra synd og død tilbys oss mennesker gjennom Guds Sønn, Jesus Kristus, 
- at dette siste innebærer en kamp på liv og død mellom Kristus og Satan, en kamp hvor også engler og mennesker er involvert.

På grunn av kjærlighet til menneskene har Gud satt alt inn på å vinne denne kampen, så langt det er mulig. Hans kjærlighet gjelder alle: «For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. … Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» (Galaterne 3:26-29). Gud diskriminerer altså ingen, han er ikke rasist. Gud henvender seg på en positiv måte til alle mennesker, endog til de ugudelige. Han sier: «Det er vel ikke min vilje at den ugudelige skal dø? … Nei, jeg vil at han skal vende om fra sin ferd og leve.» (Esekiel 18:23).

Men for at kjærligheten mellom Gud og mennesker skal ha muligheten til å overleve, ja, mer enn det, nemlig gis gode vekstvilkår, må Gud opptre som dommer og luke vekk det som hindrer denne veksten. Jesus refset galileiske byer som hadde vært vitne til hans mektige gjerninger, og han uttalte seg profetisk om en kommende dom: «Ve deg Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: På dommens dag skal Tyrus og Sidon slippe lettere enn dere. Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Det sier jeg dere: På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.» (Matteus 11:21-24).

Jesus talte til mennesker som var uten unnskyldning. I enda større grad kan det sies om Satan, her billedlig fremstilt gjennom babylonerkongen: «Å, at du er falt fra himmelen, du morgenstjerne, daggryets sønn! At du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag! Det var du som sa med deg selv: 'Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på ting fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste.' Nei, til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dype hulen.» (Jesaja 14:12-15).

Det var Satan som startet opprøret mot Gud og krigen i himmelen. Han fortsatte krigen etter at han var kastet til jorden, hvor han forførte menneskene fra Adams tid av. Han gikk til angrep på Guds sønn ved hans fødsel (Åpenbaringen 12:4), og ved Kristi kors død som paradoksalt ble en seier for Gud (Åpenbaringen 12:9-12), og siden har Satan forfulgt Guds menighet på jorden (Åpenbaringen 12:6, 12-17). «Fylt av raseri mot kvinnen (dvs. mot Guds menighet) gikk draken av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus» (Åpenbaringen 12:17).

Det gamle testamente
Gjennom storflommen tar Gud et massivt og globalt oppgjør med menneskenes ondskap og lovløshet (1 Mosebok 6:3, 5-8, 11-13). Hvorfor tyr Gud til så drastiske midler? For å berge det gode livs langsiktige muligheter.

Guds dom i dette tilfellet viser at handlingen har karakter av en vel overveid gjengjeldelse som står i forhold til det betydelige moralske forfallet. Dommen er fortjent, og samtidig har den en regulerende effekt idet den sørger for å holde synden i sjakk. På den ene siden tilintetgjør Gud livet på jorden ved sin doms handling (1 Mosebok 6:7, 13), på den andre siden viser han sin barmhjertighet ved å frelse dem som vender seg til ham (1 Mosebok 6:14-22).²

Den bibelske beretningen om Sodoma og Gomorra viser på lignende måte hvordan Gud handler direkte uten å involvere menneskelige agenter (1 Mosebok 19). To engler i menneskelige skikkelser besøkte Lot i Sodoma for å advare om Guds nær forestående dom over ugudeligheten i byen, og derved gi Lot og hans familie anledning til å komme i sikkerhet før Gud ødela byen med ild.

Gud kunne ha overlatt byen og folkene der til deres egen ødeleggelse, for slik virker jo synden i det lange løp, men Gud valgte selv å sette en stopper for ondskapen. Gud er dommer og han ødelegger de onde, men samtidig fremstår han som frelser for de få trofaste. Beretningen om Sodoma og Gomorra demonstrerer dette ettertrykkelig. Gud viser seg på samme tid både som rettferdig dommer og som nådig Gud. Kunne det likevel tenkes at Gud i denne prosessen kom i skade for å ta livet av uskyldige mennesker? Svaret finnes i kapittel 18. Her leser vi hvordan Abraham i sin henvendelse til Herren går i forbønn for de rettferdige i byen:

«Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige? Om det nå er femti rettferdige i byen? Vil du rive dem bort da? Vil du ikke spare stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der? Det er da ikke ditt vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så det går den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei, det er ikke ditt vis! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?» Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg spare hele byen for deres skyld» (1 Mosebok 18:23-26).

Abraham ga seg ikke med dette. Han stilte det samme spørsmålet til Herren flere ganger, men endret tallet nedover til førtifem, førti, tretti, tjue og ti, og Gud svarte til slutt: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den» (1 Mosebok 18:32). Lots familie bestod av fire personer: Lot, hans kone og to døtre. I tillegg fikk Lots tilkommende svigersønner anledning til å flykte, men de trodde Lot drev gjøn med dem, og de valgte dommen framfor livet.

Guds pakt med Abraham
Når man ellers i Bibelen finner beretninger om Guds straffedommer over individer eller folkegrupper, kan man anta at Gud i sine domspremisser forutsetter menneskers rike muligheter til å velge mellom det gode og det onde, og at den straffen som Gud utmålte ikke var vilkårlig, men høyst nødvendig etter hans guddommelige forsyn.

Da Gud gjennom Abraham formelt fornyet sitt pakts forhold, innebar dette blant annet et løfte om et land for Abrahams etterkommere (1 Mosebok 12:7; 17:8). Dette landet var Kanaan-landet. De folkene som bodde i dette landet før israelittene kom dit, hadde gjennom mange år gode anledninger til å bli kjent med den sanne Gud og følge ham, for Guds ord forutsa at Abrahams etterkommere skulle være slaver i Egypt i fire hundre år før de bosatte seg i Kanaan. (1 Mosebok 15:13). Så ville Gud dømme det folket som de trellet for (1 Mosebok 15:14).

Deretter, i israelittenes fjerde slektledd, skulle folket komme tilbake til Kanaan, «for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål» (1 Mosebok 15:16). Amorittene synes å være et fellesnavn for alle de stammene som nevnes i versene 19-21. Det er også de samme stammene som nevnes i 2 Mosebok 13:5 og Josva 3:10 og som ble drevet bort da israelittene inntok Kanaan. Disse folkegruppene praktiserte flerguderi, menneskeofringer, tempelprostitusjon og okkultisme, til tross for lang tids muligheter til å lære å kjenne den sanne Gud.

Amalekittene, etterkommere av Esau, Jakobs bror, angrep israelittene (2 Mosebok 17:8-14; 5 Mosebok 25:17, 18). Som slektninger av Jakob visste de om den pakten som Gud hadde sluttet med Jakobs etterkommere. De visste om Guds utfrielse av israelittene fra Egypt. Likevel stod de hardnakket imot Gud, og for dette ble de straffet.

Inntakelsen av Jeriko ved Guds mektige hånd var en demonstrasjon av Guds rettferdighet og nåde i sin dom over nasjoner (Josva 6:1-24). Her ser man konsekvensen av synd, avgudsdyrkelse og opprør mot Gud. Da israelittene i sitt overmot og ved egen hånd forsøkte å innta Ai (Josva 7:1-5), gikk det galt. Gud ga en lekse om betydningen av å stole på guddommelig lederskap. Mangel på tillit til Gud og totalt avvik fra Guds vilje virker moralsk nedbrytende og gjør til sist harmonisk fellesskap umulig.

Er Gud krigersk? Nei, for han vil i sin kjærlighet til menneskene egentlig ikke at noen skal dø. Han er heller ikke vilkårlig, og han er ikke snar til å felle dom: «Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peters brev 3:9).

David Havstein

1 Se Douglas, J.D., ed. The New International Dictionary of The Christian Church, s. 1029. Copyright 1974 ved Zondervan Corporation, Grand Rapids, Michigan.
² Se Dederen, Raoul, ed. Handbook of Seventh-day Adventist Theology, s. 815-856. Copyright 2000 ved Review and Herald Publishing Association and The General Conference of Seventh-day Adventists.