I vår tid er sabbaten stort sett kjent blant jøder og syvendedags adventister, men også enkelte andre kristne grupper. Hvor stammer sabbaten fra og hva sier Bibelen om denne dagen?

Sabbatens opprinnelse
Det kan være viktig først å vite hva ordet sabbat kommer fra. Opprinnelig er det et hebraisk ord, sjabbat, som blant annet betyr «hvile». Vi må imidlertid være oppmerksomme på at hebraisk også har andre ord som betyr «hvile»¹. Men når vi leser om «hviledag» i Det gamle testamente (GT) blir det alltid oversatt fra ordet «sjabbat».

Første gang vi finner «sjabbat» nevnt i Bibelen er i skapelsesberetningen² (1 Mosebok 2:2-3). Her finner vi også hvilken dag det er snakk om og hva som gjør denne dagen helt spesiell: «Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte³ den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte⁴ Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte.» Vi kan trekke følgende konklusjoner ut fra denne teksten:

1.    Sabbaten er den sjuende dagen i skapelsesuken.
2.    Den er et minne om skapelsen.
3.    Gud velsignet denne ene dagen.
4.    Han helliget denne ene dagen

Innstiftet ved skapelsen
Mens det ennå bare var to mennesker på jorden, Adam og Eva, ble sabbaten innstiftet. Dette innebærer at sabbaten ikke er en jødisk skikk, men er gitt til hele menneskeheten fra begynnelsen av. Alle på jorden skulle med andre ord nyte godt av den dagen som Herren hadde velsignet og helliget. «At han 'hvilte' har tre nært beslektede betydninger: 'å slutte å være,' 'å avstå fra arbeid,' og 'å overholde sabbaten.' Det er klart at den andre betydningen er sentral her...»⁵

En liten avklaring om begrepene «velsignet» og «helliget» kan være på sin plass her. 

«… Gud 'velsignet' den og 'helliget' den. Dette er påfallende betegnelser å anvende på en dag. Den bibelske bruken begrenser velsignelse generelt til levende vesener – Gud, mennesker, dyr, osv. – og det er ikke umiddelbart åpenbart på hvilken måte en dag kan bli velsignet. Guddommelig velsignelse på mennesker og dyr leder til fruktbarhet og suksess og det er paradoksalt at dagen Gud avstår fra aktiviteten å skape, er erklært velsignet. 
Delvis er sabbaten velsignet fordi den er helliget, men det er også en henstilling om at de som overholder sabbaten vil nyte guddommelig velsignelse i sine liv. På samme måte er det uvanlig for en dag å bli 'helliget'. Det betyr å bli gjort hellig eller erklært for hellig..., men ved siden av sabbaten er det bare i Nehemja 8:9, 11 at en festivaldag blir kalt 'hellig'. 
Gud er hellig, hellighet er essensen av hans karakter. Alt annet som er beskrevet som hellig i GT oppnår sin hellighet fra å være valgt av Gud og gitt til ham på den riktige foreskrevne måten. Den sjuende dagen er det første som blir beskrevet som hellig i skriften, som oppnår den spesielle status som egentlig bare tilhører Gud. På denne måten fremhever 1 Mosebok sabbatens hellighet. Holdt sammen med at det tre ganger er referert til Guds hvile fra alt sitt arbeid på den dagen, gir disse versene de klareste antydninger om hvordan mennesket, som er skapt i Guds bilde, skulle oppføre seg på den sjuende dagen»⁶.

Kjent i tiden mellom skapelsen og Sinai
Bibelen nevner også sabbaten i tiden mellom skapelsen og da de ti bud ble gitt på Sinaifjellet. Etter at Israel kom ut av Egypt og inn i Sinaiørkenen ble det smått med mat, og Gud gav dem manna å spise (2 Mosebok 16:14-30). Hver dag sanket de så mye som de trengte til den dagen, men, som Moses sier det: 2 Mosebok 16:22-23, 25-27, «Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til manns. Og alle lederne i folket kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: 'Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil, og kok det dere vil! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort og gjemme til i morgen.' ...  Moses sa: 'Spis det i dag! For i dag er det sabbat for Herren, i dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat; da er det ikke noe der.' Den sjuende dagen var det likevel noen som gikk ut for å sanke; men de fant ingenting.»

Bekreftet i de ti bud
Litt senere, da israelittene kom til Sinaifjellet, skrev Herren selv (2 Mosebok 31:18; 34:28; 5 Mosebok 9:10) sine ti bud på steintavler, deriblant det fjerde budet om sabbaten (2 Mosebok 20:8-11; 5 Mosebok 5:12-14). Her finner vi begrunnelsen for at dagen ble lyst hellig: Skapelsen. «For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig» (2 Mosebok 20:11).

Det kan virke forvirrende for enkelte at når budene blir gjentatt i 5 Mosebok 5 finner vi tilsynelatende en annen begrunnelse for å overholde sabbaten (2 Mosebok 5:15). 5 Mosebok er en sammenfatning av lovene som ble gitt på Sinai. Fremdeles lå steintavlene med de ti bud, skrevet med Herrens egen finger, i paktkisten i det aller helligste. Begrunnelsen for å overholde sabbaten var ikke endret, men det kom en tilleggsbegrunnelse som fortalte israelittene at de hadde selv vært slaver og hadde selv følt på kroppen hva det ville si, og av den grunn kunne de lettere forholde seg til dette. Israel skulle derfor unne sine tjenestefolk den samme sabbatshvile som de selv kunne nyte.

Sentral i Mosebøkene
Av de 103 gangene «sabbat» forekommer i GT, er det brukt hele 35 ganger i Mosebøkene, og i tillegg er «den sjuende dagen» nevnt 26 ganger i forbindelse med den ukentlige sabbat. 

Henvisninger til sabbaten hos profetene
Bibelens profeter var også opptatt av sabbaten. I våre nyere norske oversettelser er ofte ordet sabbat erstattet med hviledag (Jeremia 4 ganger og Esekiel 10 ganger). Når profetene nevner sabbaten er det for å minne folket om at den fremdeles er gyldig og at de må respektere den. Og de gir advarsler om konsekvensene av ikke å gjøre det.

Henvisninger til sabbaten i skriftene
Også i de andre bøkene i GT nevnes sabbaten. Esra er kanskje den som oftest nevner den i sine skrifter⁷.

Den hyppige forekomsten av budet og omtalen av sabbaten i GT innebærer at det er en viktig dag. Til sammenligning kan nevnes at den første dag i uken er nevnt 1 gang i GT (skapelsesberetningen), og 6 ganger i NT (5 av dem i forbindelse med oppstandelsen).

«I budet om å holde sabbaten blir vi bedt om å holde den 'hellig' (5 Mosebok 5:12). Hva betyr det? Som Lohfink minner oss om; å holde hellig 'betyr å fjerne noe fra sfæren av det normale, det vanlige, det profane; og komme i et forhold til Gud gjennom (for eksempel) ritualer eller bønn eller tilbedelse'. Det er gjennom tilbedelsens, bønnens og lovprisningens ritualer vi erfarer maksimal mening. Når dette blir en realitet blir vår fritid en genuin motsetning til arbeid, hvor vi åpner oss selv til Gud og bevisst former våre liv med henvisning til ham i sabbatshvilens ånd»⁸.

Sabbaten i GT er gitt oss av en kjærlig skaper, til glede, hvile og samvær med ham. Han ønsker at vi skal få del i den velsignelse som følger med å sette denne dagen til side fra resten av uken, både for at vi selv skal bli velsignet, men også for å dele velsignelsene med våre medmennesker.

Øyvind Gjengstø

¹ Noen eksempler: «sjakav» - hvile, legge seg ned, sove. «sjaan» - ligge, hvile, bli værende. «menucha» - komfort, velvære, hvile, hvilested.
² De norske bibeltekstene er, om ikke annet er henvist til, hentet fra Bibelen, Det Norske Bibelselskap, 2006 utg.
³ Det hebraiske rot-ordet er sjabbat (her wajishbot - «og han hvilte»). Alle hebraiske ord har en rot med en grunnbetydning og alle grammatikalske bøyninger har denne betydningen i seg i en eler annen form.
⁴ sjabbat.
⁵ Wenham, Gordon J.: Word Biblical Commentary : Genesis 1-15. Dallas : Word, Incorporated, 2002, (Word Biblical Commentary 1), s. 35.
⁶ Ibid. s. 36.
⁷ Mange forskere mener at det er Esra som er forfatter av 1 & 2 Krønikerbok, Esra og Nehemja, ettersom de er svært lik i innhold, skrivestil og måte å se tingene på. Dessuten slutter 2 Krønikebok i en ufullendt setning som fullført i åpningsversene i Esras bok.
⁸ Christensen, Duane L.: Word Biblical Commentary : Deuteronomy 1-21:9. Dallas : Word, Incorporated, 2002 (Word Biblical Commentary 6A), S. 120.