Herrens dag – tegnet på frihet, kjærlighet og lojalitet

Lørdag eller søndag?
For noen år siden holdt en katolsk prest et foredrag, der han sa: «Jeg skal tale til dere om sabbatsspørsmålet. Dere kan lete i Bibelen fra Første Mosebok til Johannes’ åpenbaring uten å finne et eneste vers som stadfester helligholdelsen av søndag, den første dag i uken. Bibelen fremholder helligholdelse av lørdag, den syvende dag. Jeg er klar over at denne påstanden kommer som en stor overraskelse på mange. Jeg vet også at mange undrer seg over at vi katolikker holder søndag hellig, når Bibelen ikke påbyr det. For oss er svaret meget enkelt. Da kirken innså fordelen ved å forandre hviledagen fra lørdag til søndag, foretok den ganske enkelt denne forandringen. Nettopp i dette faktum vil de av dere som er katolikker, finne all den autoritet dere trenger for å helligholde søndagen. Men jeg vil gjerne spørre dere protestanter i forsamlingen: «Hvorfor holder dere søndag? Dersom dere holder den fordi vi katolikker innstiftet den, er vi glade for det. Men da vil jeg gjerne komme med et annet spørsmål: Dersom dere holder én av de mange dagene den katolske kirke innstiftet, hvorfor holder dere da også ikke de andre dagene den har innstiftet?»

Dette og lignende spørsmål har representanter for den katolske kirke stilt igjen og igjen i de senere år. Det var pave Johannes 23. som lanserte slagordet: «Vi innbyr de adskilte brødre tilbake til moderkirken.» Det var en dristig påstand presten kom med, da han sa at katolikkene hadde rett og autoritet til å holde søndag, selv om dette påbud ikke finnes noe sted i Bibelen. Hvilken autoritet gjør de krav på?

Guds ord og kirkens tradisjon
Under konsilet i Trient (1545-63), som var den katolske kirkes svar på den protestantiske reformasjon, ble forholdet mellom Bibelens og kirkens autoritet inngående drøftet. Ved hjelp av denne mot-reformasjon prøvde kirkens menn å knekke den protestantiske reformasjon og øke kirkens autoritet. «Ved den siste sesjon, den 18. januar 1563, ble deres siste skrupler fjernet. Erkebiskopen av Reggio holdt en tale der han tydelig erklærte at tradisjonen, kirkens overleveringer, stod over Skriften. Kirkens autoritet kunne derfor ikke lenger være bundet av Skriftens autoritet, fordi kirken hadde forandret sabbaten til søndag, ikke ved Kristi bud, men ved sin egen autoritet.» — Dr. H.J. Holzmann: «Canon and Tradition», s. 264.

Dermed ble Bibelens autoritet satt til side til fordel for kirkelige tradisjoner og vedtak. Begrunnelsen var at kirken allerede lang tid i forveien hadde gjort en gjennomgripende forandring av Guds ord. Den hadde forandret hviledagen fra sabbaten, den sjuende dag, til søndag, den første dag. Derfor holder katolikkene søndag som hviledag. Men hvorfor holder protestantene den samme dagen? De kan ikke henvise til katolsk tradisjon, men er nødt til å lete etter støtte i Bibelen. La oss derfor ta for oss de bibeltekstene man gjerne hører nevnt i denne sammenheng. I Bibelen er ukedagene nevnt i nummerert rekkefølge. Søndag kalles derfor «den første dag».

Ukens første dag
Dette uttrykket forekommer bare én gang i Det gamle testamente. Det er i forbindelse med verdens skapelse: «Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag» 1 Mos 1,5. Men det var ikke den første skapelsesdagen som Gud hvilte på, som han velsignet og lyste hellig. Derimot står det at han hvilte på den sjuende dag og helliget den som hviledag, etter at han hadde brukt de seks første dagene til å skape.

Går vi så til Det nye testamente, finner vi uttrykket «den første dag» nevnt flere ganger. Første gang i Matt 28,1 i forbindelse med Jesu oppstandelse: «Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dag i uken, gikk Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven.» Forgjeves leter vi etter en eneste antydning om at Jesu oppstandelsesdag for fremtiden skulle være en dag til hvile og gudstjeneste.

La oss så se hva Markus skriver: «Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp» Mark 16,1.2. Etter sabbaten, altså lørdag kveld etter solnedgang, gikk de ut for å kjøpe det de trengte for å salve Jesu legeme. Dette vet vi fordi jødene ifølge Guds ord begynte sabbaten ved solnedgang fredag og holdt den til solnedgang lørdag. Tidlig søndag morgen, den første dag i uken, da solen stod opp, gikk disse kvinnene for å utføre det arbeidet som var nødvendig ved en balsamering. De hadde ikke vært ved graven i mellomtiden, fordi teksten forteller at de undret seg over hvem som skulle rulle bort steinen. I vers 9 finner vi en fjerde henvisning til ukens første dag: «Etter at Jesus var oppstått, tidlig den første dag i uken, viste han seg først for Maria Magdalena.» Dette er en beskrivelse av det som faktisk skjedde, men det finnes ingen antydning om noen forandring av hviledagen!

Hva sier så Lukas? «Det var en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og var en av dem som ventet på at Guds rike skulle komme. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Og han tok det ned, svøpte det i et linklede og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og hvor ingen ennå var lagt. Det var helgaften, like før sabbaten begynte» Luk 23,50-54. Dette fant sted fredag kveld like før solnedgang. Det var langfredag i påskeuken, den ukedagen som ble kalt beredelsesdagen. La oss se hva som videre skjedde: «De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter og så graven, og de så at han ble lagt der. Deretter vendte de tilbake og gjorde i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.» V. 55.56.

Jesu pakt og testamente
Det er viktig å ha i tanke at dette skjedde etter at Jesus var død. Hebreerbrevet sier om den pakten Jesus opprettet med sine etterfølgere: «Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. ... Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig» Heb 9,15-17.

Hvorfor innstiftet Jesus nattverden før han døde? Den skulle være en del av pakten han opprettet med sine etterfølgere. Den skulle være et evig minne om hans død, hans sonoffer. Den er en del av hans testamente til oss. Hvorfor innstiftet han dåpen før sin død? Også den skulle være en del av pakten, et tegn på at vi er døde for verden og levende i Kristus. Hvorfor innstiftet Jesus disse hellige anordninger før han døde? Apostelen sier at det er med pakten som med et testamente, det ordnes før personen dør, og er gyldig etterpå. Siden blir det ikke forandret eller gjort ugyldig.

De som hadde vært sammen med Jesus hver eneste dag, som kjente ham, hans tanker og ønsker og hadde hørt hans undervisning og sett hans eksempel, holdt seg i ro på sabbaten, den sjuende dag, også etter hans død. De var klar over at den samme hviledagen de hadde holdt før Jesu død, fremdeles var en del av pakten mellom ham og dem etter hans død.

La oss se hva Johannes sier: «Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham» Joh 20,1.2. Heller ikke her finner vi noen hentydning til at hviledagen skulle endres.

Joh 20,19 blir av mange oppfattet som en indikasjon på at en ny gudstjenestedag var blitt innført: «Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus: Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere.» Var disiplene samlet for å feire Jesu oppstandelse? Slett ikke! De stengte døren av frykt. Ryktene hadde begynt å spre seg at disiplene skulle ha stjålet Jesu legeme. Da de kom sammen, trodde de ikke at Jesus var stått opp. Kvinnene hadde fortalt hva engelen sa, men disiplene trodde dem ikke. Det var først da de selv fikk se ham, høre ham tale, se ham spise og ta på ham, at de trodde. Det kunne derfor ikke være for å feire hans oppstandelse at de var samlet.

Apostlene foretok ingen endring
Hittil har vi sett på sju av de ni bibeltekstene som nevner ukens første dag. Den åttende er Apg 20,7: «Den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet, og Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.» Sammenhengen viser at Paulus var på vei tilbake til Jerusalem ved slutten av den tredje misjonsreisen. Han var kommet så langt som til Troas, og ble der en uke. Dette er hans siste møte med de troende der. Tidlig neste morgen skal han dra videre. Det står at han talte hele natten. Hvilken natt var dette? Det må enten ha vært natt til søndag eller natt til mandag. Bibelen sier at det var den første dag i uken. Etter bibelsk regnemåte, hvor den mørke del av døgnet nevnes først, er det sannsynlig at møtet begynte lørdag kveld. Tidlig søndag morgen tok de fatt på den lange, slitsomme reisen til Assos. De gikk til fots hele dagen. Paulus holdt altså ikke denne dagen hellig. Han betraktet den som en god reisedag.

Noen påstår at når de hadde nattverd og brøt brødet sammen, viser det at det var en spesiell gudstjenestedag. Men dersom nattverden skulle gjøre en dag hellig, måtte torsdagen være hellig. Det var på en torsdag Jesus innstiftet nattverden. Det står endatil om disiplene og de tre tusen troende som ble døpt på pinsedagen: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. ... De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet» Apg 2,42.46. I den første tiden etter at Jesus hadde forlatt dem, brøt de brødet med hverandre hver eneste dag. Dette kjærlighetens samfunn i den første menighet ble et mektig vitnesbyrd om at Jesu kjærlighet bodde i de troende.

Hva Paulus ikke sa
Avskjedsmøtet i Troas var ikke noe vanlig møte. Paulus’ møtevaner var helt annerledes. I Apg 13 fortelles det om Paulus at han og noen andre kom til Antiokia i Pisidia, hvor de gikk inn og satte seg i synagogen på sabbaten. Etter skriftlesningen ble Paulus oppfordret til å tale. Dette var en av de mange anledninger han hadde til å fortelle at nå var sabbaten flyttet til søndag. Men han sa ikke et ord om det. «Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale om dette neste sabbat. Og da folk gikk fra hverandre, var det mange som fulgte dem, både jøder og hedninger som hadde sluttet seg til jødenes tro. Paulus og Barnabas snakket med dem og la dem på hjerte at de måtte holde fast ved Guds nåde. Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Guds ord» v.42-44.

Det ville vært naturlig at Paulus benyttet disse anledningene til å fortelle at hviledagen var flyttet fra den syvende til den første dag i uken, hvis så var tilfelle. Men dette nevner han ikke med et eneste ord. Både han og de andre troende i den første menighet fulgte det mønster Jesus gav dem i den pakten han hadde opprettet med dem. De nyomvendte holdt nattverd sammen for å minnes hans store offer, og de holdt sabbaten trofast og nøye fordi den minnet dem om Gud som den store skaper og opprettholder av alle ting.

Det er enda en tekst vi må lese. I 1 Kor 16,1.2 forteller Paulus om en innsamling han har satt i gang for å hjelpe trosfeller i Jerusalem som led ondt på grunn av jødenes forfølgelse. Og så forteller han hva de troende i Korint og andre steder skal gjøre for å hjelpe dem best mulig: «Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt menighetene i Galatia. Hver søndag skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer.» Her er ordet søndag brukt i den nye bibeloversettelsen, mens det både i grunnteksten og i tidligere norske oversettelser tydelig står: «på hver første dag i uken...». Denne teksten stadfester bare at søndag er den første ukedagen, og at de kristne den dagen kunne gjøre det som var vanlig på hverdager.

Vi har nå undersøkt alle tekstene i Bibelen som nevner ukens første dag, søndag, men ikke noe tyder på at dette var de kristnes hviledag. Tvert imot ser vi tydelig at de første kristne helligholdt den sjuende dag, sabbaten. De fulgte altså i Jesu fotspor.

Hva har skjedd?
Noe har funnet sted som de fleste protestanter ikke kjenner til. Sabbatsbudet, det fjerde bud i Guds hellige lov, er blitt forandret av mennesker! Siden det ikke står noe i Bibelen om at søndag er hviledag, må vi gå til kirkefedrene for å finne ut når denne skikken ble innført. Det første pålitelige utsagn om at kristne hadde begynt å holde søndag, kommer fra Justin Martyr, som levde ca. 150 år e. Kr. Forandringen kom altså på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Men det burde slett ikke overraske oss. Paulus hadde skrevet og advart nettopp mot dette: «For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg» Apg 20,29.30.

Søndagshelligholdelsen ble satt i system av den hedenske keiser Konstantin. Det var politiske motiver som fikk keiseren til å gå inn for kristendommen og å lovfeste søndagen som helligdag. Hans mål var å smelte hedenskap og kristendom sammen til én statsreligion i Romerriket. Dermed ble den hedenske soldagen, søndag, trukket inn i kristendommen. Dr. theol. A. Chr. Bang skriver om dette i sin bok «Kirken og Romerstaten», s. 225, 226: «Av alt det Konstantin foretok seg for å smelte kristendom og hedenskap sammen, er ikke noe mer gjennomskuelig enn denne søndagslovgivning. De kristne dyrket sin Kristus, hedningene sin solgud. … Den felles hviledag skulle da likesom være bandet mellom begge religioner. Noen egentlig gunstbevisning mot kristendommen var denne søndagslov ikke.» Hvorfor lovfestet han søndag som helligdag? Fordi han ønsket å vinne hedningene for kristendommen. De var tross alt i flertall. Deres dag, solens dag, var søndag, i motsetning til de kristnes helligdag, sabbaten.

Hviledagen i middelalderen
Men det viste seg å bli vanskelig å utslette sabbaten som den rette hviledagen. Derfor ble den ene søndagsloven etter den andre gitt, først av keiseren, senere av pavene. Opp gjennom hele middelalderen kjempet pavedømmet mot trofaste kristne som ønsket å følge Guds bud. Også her i Norge pågikk denne kampen. I boken Den norske kirkes historie under katolisismen av R. Keyser, 2. bind s. 488, fortelles det om et katolsk kirkemøte som ble holdt i Bergen i august 1435. I rapporten fra møtet heter det: «Den første sak handlet om lørdagshelligholdelse. Det hadde kommet erkebiskopen for øre at folk i forskjellige deler av kongeriket holdt lørdagen hellig. Det er strengt forbudt ifølge kirkens lov å helligholde andre dager enn de som paven, erkebiskopen eller biskopen fastsetter.»

Året etter var det et nytt kirkemøte i Oslo. Her ble det truffet følgende vedtak: «Det er forbudt, under samme straffutmåling, å holde lørdag hellig ved å avstå fra arbeid den dagen.» — Samme, s. 401. Dette religiøse maktsystem har kjempet mot Guds lov endog her oppe i det kalde nord. Trofaste enkeltmennesker har gjennom alle tider vært villige til å gå i fengsel og å gi sitt liv for Jesus, for å kunne holde seg til hans bud. Mange lignende historiske kjensgjerninger viser hvordan middelalderkirken har forfulgt og kjempet mot Guds barn på grunn av helligholdelsen av sabbaten.

Vi har tidligere påvist at «Antikrist» eller «dyret», som blant annet er omtalt i Daniels bok og i Åpenbaringsboken, representerer pavemakten. Daniel profeterer om denne makt: «Han skal tale mot Den Høyeste og fare hardt fram mot Den Høyestes hellige. Han skal sette seg fore å forandre tider og lover» Dan 7,25. Forandringen av hviledagen fra sabbat til søndag er denne kirkes verk. Pater Enright skrev i «American Centinel», 1. juni 1893: «Bibelen sier: Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig. Den katolske kirke sier: Nei. Ved min guddommelige makt avskaffer jeg sabbatsdagen og befaler deg å helligholde ukens første dag.» I 1942 stod det i «The Catholic Universe Bulletin»: «Kirken forandret helligholdelsen av sabbaten til søndag ved den rett som på grunn av den guddommelige, ufeilbare autoritet ble gitt den av dens grunnlegger Jesus Kristus. Protestantene, som gjør krav på at Bibelen alene er troens veileder, har intet grunnlag for å helligholde søndag. I denne sak er syvendedags adventistene de eneste protestanter som er konsekvente.» En oppriktig kristen som ønsker å gjøre Guds vilje, vil vite om læren er fra Gud. Han følger Guds vilje, slik den er åpenbart i hans ord: «Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte» 1 Mos 2,3.

Den sjuende ukedagen er Herrens dag

«Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud» 2 Mos 20,8-11.
«Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og glede og Herrens helg en ærverdig dag, hvis du holder den høyt i ære så du ikke går dine egne veier, men avstår fra handel og tomt snakk, da skal du ha din glede i Herren» Jes 58,13.
«For Menneskesønnen er herre over sabbaten» Matt 12,8.
«Sabbaten ble til for menneskets skyld» Mark 2,27.

Den dagen Bibelen kaller Herrens dag, er sabbaten, den sjuende. Derfor bør den også være vår hviledag og helligdag.

Vi står alle på valg. Den religiøs-politiske makt som i Bibelen har fått betegnelsen «dyret» eller «Antikrist», har som merke på sin påståtte makt og autoritet at den har rett til å forandre Guds egen hellige lov. Jesus har gitt oss et pant på sin helligelse og sin velsignelse. Dette pant finnes i lydigheten mot hans vilje som er uttrykt i hans bud, og i hans eget eksempel.

Vår villighet til å følge vår frelser i lydighet mot ham, er avhengig av vår kjærlighet til ham. Jesus sa klart og tydelig: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» Joh 14,15. Gud kaller oss til i vårt liv å vise vår kjærlighet og takknemlighet til ham. Guds bud er uttrykk for hans store kjærlighet til oss. De er himmelens grunnlov. De gir uttrykk for det livsmønster som skal gjelde i Jesu evige herlighetsrike. Idet profeten beskriver livet og forholdene der, sier han at «på sabbatsdagen fra uke til uke skal alle mennesker komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn» Jes 66,23.

Det er her og nå vi må begynne denne vandringen i tro, lydighet og tilbedelse.

Gud har gitt oss et pant på sin helligelse og velsignelse. Dette kommer til syne i vår lojalitet mot hans vilje slik den er uttrykt i hans bud som er himmelens grunnlov, og Jesu eget eksempel. Vår villighet til å følge Frelseren beror på vår kjærlighet til ham.

A. C. Berger