Gud er uforanderlig. Likevel holder de fleste søndag hellig i stedet for sabbaten, som han selv innstiftet. Hva sier nå egentlig Bibelen om dette?

Gud er uforanderlig
Bibelen slår fast at Gud forandrer seg ikke. «Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger», Jakob 1:17. Vi kan derfor forvente at det Gud har sagt og kunngjort er pålitelig og vil stå fast. Videre sier Gud at når han vil noe, kunngjør han det gjennom sine profeter. «For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene», Amos 3:7. Det betyr at Gud vil gjøre endringer klart og tydelig kjent for menneskene. Hvorfor er det ingen erklæring fra Gud om at han har endret hviledagen? Man skulle forvente det, ikke sant? Spesielt når det dreier seg om de ti bud.

Saken er at Gud har ikke forandret de ti bud. Jesus sier tvert imot at ingen må tro «at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd», Matteus 5:17-18.

Guds lov, de ti bud, er en enhet
De ti bud er ikke en samling lokale leveregler som hadde med en fjern fortid å gjøre i en fremmed kultur avskåret fra vår egen. I den bibelske versjonen av budene, slik de forekommer i 2 Mosebok 20:1-17¹, uttrykker de tidløse prinsipper: lojalitet, tilbedelse, ærbødighet, hellighet, respekt for foreldrene, kjærlighet, renhet, ærlighet, sannferdighet og tilfredshet; som er relevante i enhver folkegruppe uansett etnisk tilhørighet, språk og kultur². Loven består av ti bud, men er en enhet skrevet av Gud på to steintavler for å understreke en permanent gyldighet. Å bryte ett bud gjør en til lovbryter (se Jakob 2:10-11). Å forandre en guddommelig lov er like galt. Kun den lovgivende forsamling kan forandre et lands lover. Derfor er det kun Gud selv som kan endre sin lov, og det krever en klar kunngjøring fra hans side, (se Amos 3:7).

Loven ugyldig forandret av mennesker
En forandring har skjedd, og spørsmålet blir derfor: Hvordan skjedde det? Og hvorfor skjedde det? Den første kristne menigheten som endret hviledagen fra den sjuende dag (lørdag) til den første dag (søndag), gjorde det ganske lenge etter at apostlene var døde. I tillegg var det flere menigheter som fortsatte å tilbe på den sjuende dag, eller hadde gudstjeneste både på lørdag og søndag. Den første kristne menigheten som gikk over til kun å helligholde søndag gjorde det for å distansere seg fra jødene fordi grupperinger som Ebionittene og Nasareerne insisterte på både omskjærelse, sabbat og andre jødiske ritualer.

Keiser Hadrian ødela Jerusalem i år 135 e.Kr. og tvangsflyttet alle jøder og jødekristne. Kun hedningkristne fikk bo der. Samtidig forbød Hadrian kategorisk sabbatshelligholdelse og omskjærelse.³ Til tross for varierende polarisering mellom jøder og jødekristne og ikke-jøder, går det likevel enda lang tid før en mer omfattende endring skjer. Den kommer under keiser Konstantins regjering etter at han ble omvendt. I år 321 e.Kr. blir flere hedenske skikker som keiseren praktiserte før sin omvendelse, innført i kristendommen. Han bestemte at søndagen, som var soltilbedernes dag, skulle fra da av være den ukentlige hviledagen. Det gjaldt alle unntatt bøndene naturligvis. Konstantin hadde selvfølgelig vært soltilbeder før omvendelsen.

Først i det fjerde århundre begynte man å forklare søndagens hellighet med henvisning til Jesu oppstandelse på den første dag i uken. I sin veldokumenterte doktoravhandling sier Samuele Bacchiocchi: «Antakelsen av søndagshelligholdelse i stedet for sabbaten oppstod ikke i den første kristne menigheten i Jerusalem etter fullmakt gitt av Kristus eller apostlene, men atskillig flere tiår senere, tilsynelatende i den romerske kirken som var tilskyndet av ytre omstendigheter. Faktum er at det tidligste teologiske forsvar reflekterer ikke en bibelsk-apostolisk lære, men heller avvikende polemiske bevisføringer.»⁴

Forandringen av hviledagen er derfor gjennomført av mennesker, ikke av Gud eller Jesus, heller ikke av apostlene. Det skjedde ikke i menigheten i Jerusalem, men i Rom. Den teologiske begrunnelsen ble først gitt etter at endringen hadde funnet sted. 

Tekster som omtaler Jesu oppstandelsesdag 
Følgende tekster i Det nye testamente nevner den første dag (søndag) i uken: Matteus 28:1; Markus 16:1-2, 9; Lukas 24:1; Johannes 20:1, 19; Apostlenes gjerninger 20:7 og 1 Korinterbrev 16:1-2. Med unntak av de siste to henvisningene beskriver alle de andre tekstene situasjonen og omstendigheter som er knyttet til Jesu oppstandelse.

Ingen av dem har noen referanse til en feiring av at Jesus stod opp den første dag i uken; de var jo ikke klar over det med det samme. Leser vi flere vers før og etter hver av tekstene får vi en større oversikt og oppdager fort at det var ingen som ville krenke sabbatens hellighet; den tiden Jesus lå i graven, og det til tross for den tragedie som korsfestelsen av Jesus var.

La oss likevel se på Johannes 20:19 hvor det står at «det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: 'Fred være med dere!'» Disiplene holdt sammen og var samlet mot slutten av den første dag i uken, men det er intet i teksten som tyder på en feiring av Jesu oppstandelse. De hadde rett og slett låst seg inne fordi de var redd for at jødene ville komme etter dem. Det var tross alt satt ut rykter om at disiplene hadde stjålet den døde kroppen fra graven om natten, (se Matteus 28:11-15).

Samlet for å bryte brødet
Hva så med de siste to henvisningene til den første dag i uken? Vi må se på dem også og uttrykket «den første dag i uken» som finnes der, og vi bør vite hvorfor. Det står først i Apostlenes gjerninger 20:7, «Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag». Dette er Paulus’ avskjed med de troende i Troas. Han er på vei til Jerusalem og har stanset der i en ukes tid. De var samlet for å bryte brødet på den første dag i uken, altså på en søndag. Var dette et regelmessig søndagsmøte? Eller var dette møtet forårsaket av at Paulus’ reise måtte fortsette og han ville oppleve et siste fellesskap med dem før han fortsatte? Vi må også se på hvilken del av døgnet møtet var på i forhold til vår egen døgnrytme. Dette er på den mørke delen av døgnet siden det er «mange lamper» der, og Paulus holdt på til midnatt. En ung gutt, Evtykos, sovnet og falt ut av vinduet fra tredje etasje hvor møtet ble holdt. Gutten døde, men Paulus vekket ham opp igjen. Møtet fortsatte deretter til det lysnet av dag, den dagen Paulus skulle reise.

Hvis vi går ut fra at Lukas⁵ brukte den jødiske kalenderen som regnet dagene fra solnedgang til solnedgang, så begynte møtet på lørdag kveld og varte til søndag morgen. Mange bibelkommentatorer mener dette. Men det er også dem som mener at dette refererer til søndag kveld etter den romerske kalender⁶ hvor dagene var regnet fra midnatt til midnatt. Det betyr at møtet varte fram til mandag morgen. Uansett er dette ikke noe argument for at man var begynt å helligholde søndagen på regelmessig basis.

Men var brødsbrytelsen et fellesskapsmåltid for å ta avskjed med Paulus eller var det nattverden som ble feiret? Kanskje det var en kombinasjon av de to? Det var ganske vanlig at verten etter takkebønnen brøt brødet og delte ut til gjestene i stedet for å skjære det opp med kniv. Derfor var ofte et fellesskapsmåltid kalt «å komme sammen for å bryte brødet». Men å bryte brødet kunne også bety nattverden som Jesus innstiftet med sine disipler. Han «tok et brød, takket, brøt det» og delte symbolet på seg selv med dem.⁷

Nattverden kunne synes naturlig i forbindelse med Paulus’ besøk, men flere faktorer indikerer at det ikke var det. For det første skjedde det etter midnatt; det ville være litt merkelig hvis hensikten med møtet kvelden før var å feire nattverden. Videre var det bare Paulus som brøt brødet og spiste, ikke forsamlingen som et hele, (Apostlenes gjerninger 20:11).⁸ Det er heller ikke nevnt noe om vin og takkebønner som også er en del av nattverden. Det er derfor ingen holdepunkt for at dette var en samling i et regulært mønster som var oppstått i forhold til søndagen som Jesu oppstandelsesdag.

Den siste teksten hvor den «første dag i uken» er nevnt finnes i 1Korinterbrev 16: 1-2, «Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt menighetene i Galatia. Første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer».

Flere synes å forstå dette som kollekter regelmessig tatt opp på søndagsmøter, men det er ikke hva teksten sier. Dette dreier seg om bistandshjelp til kristne trosfeller i Jerusalem. Det fins ingen hellige handlinger i teksten som forbinder innsamlingen til et møte av noe slag. I stedet peker Paulus på den første dag i uken som passende for å se over sine personlige finanser fra siste uke og så legge til side hjemme, ikke i kirken, det som man synes å ha råd til. Over tid, sannsynligvis flere uker, kanskje måneder også, ville dette akkumulere til et større beløp som ville monne i innsamlingen for trengende trossøsken. Å gjøre dette i begynnelsen av uken ville gi bistanden en høy prioritet før ukens sekulære krav kom. Dette er et godt råd i kristen forvaltning når det gjelder å bygge opp fond av forskjellig slag. Teksten gir intet hint om søndagshelligholdelse.⁹

Herrens dag
Til slutt må vi også ta med uttrykket «Herrens dag» i Åpenbaringen 1:10. Apostelen Johannes, som er på Patmos skriver: «På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun.» Uttrykket forekommer kun her i hele Bibelen. Det er ingenting i selve tekstsammenhengen for øvrig som kan gi oss en pekepinn på hvilken dag det kan være. De fleste kommentarer feier all tvil til side og sier uttrykket er en klar henvisning til søndag til tross for at Johannes bruker uttrykket «første dag i uken» i sitt evangelium som han skrev etter Åpenbaringsboken. Uttrykket «første dag i uken» om søndagen bruker han på lik linje med de andre skribentene i Det nye testamente. Det er jo meget merkelig hvis søndag allerede var kjent som «Herrens dag».

De historiske fakta slår helt fast at søndag ble kjent som «Herrens dag», men først mot slutten av det andre århundre. Det er derfor ikke riktig å bruke denne oppfattelsen av uttrykket til å forklare hva Johannes mente da han brukte det ca. hundre år før. Jacques B. Doukhan, som selv er kristen jøde og godt skolert i hebraisk språk og kultur, sier i sin kritikk av denne forståelsen at de glemmer at Johannes er jøde som er oppfostret på den hebraiske bibelen og gjennomsyret av sine forfedres tradisjoner. Det er mer sannsynlig at «Herrens dag» refererer til sabbaten (lørdag) enn den første dag i uken (søndag).¹⁰

En annen tolkning av «Herrens dag» er at uttrykket henviser til den eskatologiske dommens dag som i Det gamle testamente har en annen grammatikalsk komposisjon i Septuaginta,¹¹ men på norsk kommer ikke nyansen frem i oversettelsen og blir derfor oversatt med samme uttrykk.¹² Flere synes etter hvert å innse at dette kanskje ikke er så langt fra sannheten, selv om en del av Åpenbaringen er knyttet opp til den oppstandne Kristus som fortsatt er levende interessert i sin menighet til enhver tid.

Åpenbaringen handler mye om endetiden hvor også hviledagen (sabbaten) vil spille en vesentlig rolle i den kristnes tro og livsførsel. Den endelige dom vil rettferdiggjøre Gud og hans kriterier for å frelse noen mennesker og la andre gå fortapt.¹³ Guds Ånd gir Johannes syner om «Herrens dag, den store og forferdelig» når Jesus kommer igjen, og det skjer på «Herrens dag» (sabbaten) som fortsatt er et gyldig bud gitt til menneskene fra skapelsen.¹⁴

Følg Guds befaling!
Historien bekrefter at ytre omstendigheter har ført til et skifte av hviledagen fra lørdag til søndag. Det finnes ingen erklæringer fra Gud om reformuleringer av tibudsloven som legitimerer søndagshelligholdelse. Derfor får sabbatshelligholderne fortsatt del i sabbatens velsignelser¹⁵ ved å følge apostlenes råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker», Apostlenes gjerninger 5:29.

Reidar Larsen

¹ Les teksten i Bibelen og gjør en sammenligning med de ti bud slik de forekommer i Den norske kirkes versjon (og andres). Legg merke til hva som er fjernet og endret!
² Samuele Bacchiocchi, The Sabbath in the New Testament – Answers to Questions, (Biblical Perspectives, 4569 Lisa Lane, Berrien Springs, Michigan, USA). 1985, s. 155.
³ Historikerne Eusebius (260-340) og Epiphanius (315-403) forteller om at dette var realiteten til langt inn i det andre århundre e.Kr. Se K.A. Strand (red.), The Sabbath in Scripture and History, (Review and Herald Publishing Association, Washington, D.C. Maryland, USA). 1982, s. 135.
⁴ Samuele Bacchiocchi, From Sabbath to Sunday, (The Pontifical Gregorian University Press, Rome). 1977, s. 309.
⁵ Lukas som har skrevet evangeliet som bærer hans navn, er også forfatter av Apostlenes gjerninger – se 1:1.
⁶ Paulus og reisefølget var i Troas som ligger i det nordvestlige hjørnet av den romerske provins Lilleasia.
⁷ Se 1 Korinterbrev 11:23-24; Matteus 26:26ff; Lukas 22:19f.
⁸ K.A. Strand (red.), The Sabbath in Scripture and History, s. 122-123.
⁹ Ibid., s. 124-125.
¹⁰ Jacques B. Doukhan, Secrets of Revelation, (Review And Herald Publishing Association, Hagerstown, Maryland, USA). 2002, s. 21.
¹¹ Septuaginta (LXX) er den greske oversettelsen av Det gamle testamente.
¹² Se Joel 2:11; 3:4; Amos 5:18-20; Sefanja 1:14; Malaki 4:5.
¹³ Ranko Stefanovic, Revelation of Jesus Christ, (Andrews University Press, Berrien Springs, Michigan, USA). 2002, s. 90, 91, 93. Se også J. B. Doukhan, s. 21.
¹⁴ Både R. Stefanovic, side 91, og J. B. Doukhan, side 22, foreslår en tosidig forståelse av uttrykket «Herrens dag».
¹⁵ 1 Mosebok 2:2-3.