De ti bud eller dekalogen (gresk deka betyr ti) hører med til vår barnelærdom. Men, hvis vi slår opp i Luthers lille katekisme, så finner vi bare ni bud! For det budet som har fått nummer ti, er i virkeligheten bare en forklaring og videreføring av det som står i det niende.

Slår vi opp i 2 Mos 20,17, leser vi: “Du skal ikke attrå din nestes hus". Det hebraiske ordet som er oversatt med “hus”, har her en mye mer omfattende betydning enn det tilsvarende norske ordet. Helst burde vi gjengitt det med “eiendom”. Derfor følger en nærmere definisjon av hva begrepet hus omfatter, nemlig “din nestes hustru eller hans trell eller hans trellkvinne eller hans okse eller hans esel eller noe som tilhører din neste". (Det hebraiske ordet som jeg her har gjengitt med “attrå”, betyr mer enn bare å begjære eller ha lyst til. Det omfatter også alltid det å anstrenge seg for å få det man begjærer, under større eller mindre skinn av rett, til forskjell fra det likefremme tyveri).

Slår vi opp på parallellstedet i 5 Mos 5, 21, vil vi oppdage noe rart. For hvis dette skal være to bud, så står det i så fall på sistnevnte sted i omvendt rekkefølge. Her kommer nemlig først bud nummer ti: “Du skal ikke attrå din nestes hustru” Deretter følger bud nummer ni: “Du skal ikke attrå din nestes hus ...”. Nei, dette er slett ikke to adskilte bud slik som Luthers katekisme, det er bare to litt ulike formuleringer av ett og samme bud.

KIRKELIG LURENDREIERI
Hva er det som har skjedd? Ganske enkelt at den romersk katolske kirke helt suverent har kuttet ut bud nr. 2: “Du skal ikke lage deg noen billedstøtte” (2 Mos 20,4). Men her skal jo være ti bud, jevnfør betegnelsen “dekalogen”. Så det problemet løses enkelt og greit ved å dele det siste budet opp i to! Og dessverre har den lutherske kirke, som det eneste av alle verdens kirkesamfunn, diltet etter den katolske kirke i dette kirkelige lurendreieri. Hvorfor romerkirken har kuttet ut bud nr. 2 fra dekalogen, er for øvrig ikke vanskelig å skjønne. Deres kirkelokaler er nemlig stappfulle av alle slags helgenbilder og statuer. Tanken synes å være at vi får heller justere Guds lov etter vår praksis enn omvendt!

Resultatet blir at alle budene utenom det første får gal nummering, slik at Bibelens tredje bud hos Luther får nummer to, det fjerde får nummer tre osv. Så her er det virkelig duket for den store forvirring når en lutheraner samtaler om budene med andre trosfeller enn katolikkene.

Katolikkene og lutheranerne står således alene om å redusere Guds ti bud. Jødene, de som Guds ord først gikk ut til, har med bud nr. 2. Det forekommer derfor ingen bilder eller statuer i en synagoge. Også kirkefedrene har med budet. Det var først tidlig i middelalderen at budet forsvant. Noen synes kanskje det er litt påfallende at østkirken har beholdt dette budet. For som bekjent er de ortodokse kirkerommene rikelig utstyrt med bilder av helgener og jomfru Maria. Men den ortodokse kirken tar i virkeligheten budet helt bokstavelig. På hebraisk er nemlig brukt ordet pæsæl, som betyr "skulptur eller billedstøtte', enten skåret i tre, hugget i stein eller støpt i metall. Derfor finner vi ingen statuer i disse kirkene, bare malte bilder, de såkalte ikoner (fra gresk eikon, som betyr “bilder”).

BUD MOT AVGUDSDYRKELSE
Hvordan vi i vår praktiske kirkevirkelighet skal praktisere billedforbudet, kan selvfølgelig diskuteres. Grunnen til at israelittene ikke skulle lage seg noen pæsæl, finner vi i selve begrunnelsen for budet: “Du skal ikke kaste deg ned for dem og ikke dyrke dem“ (2 Mos 20,5). Den opprinnelige meningen har derfor ikke vær et generelt forbud mot enhver form for bildende kunst. Det er selve avgudsdyrkelse som det her tas avstand fra. Jahve var nemlig en usynlig Gud, som ikke skulle avbildes. For de omgivende hedning folkene var dette helt meningsløst. En usynlig Gud var for dem det samme som en ikke eksisterende Gud. De betraktet derfor israelittene som et gudløst folk. Derfor lå fristelsen nær også for israelittene til å lage synlige bilder av sin Gud.

Nå har det som argument for å fjerne bud nummer to vært anført at Gud har jo selv fremstilt seg i billedlig form eller kanskje vi heller skulle si i skulpturform - nemlig i Jesus Kristus. Men dette er da ikke noe argument som gir oss tillatelse til å fjerne dette budet fra Guds hellige lov. Vi kunne jo like godt snu “argumentet” på hodet og si at nettopp fordi Gud har gitt fullkomment bilde av seg selv, så har ikke vi lov til å lage mindre fullkomne kopier.

I hvert fall bør vi nå komme på linje med de fleste andre kirkesamfunn og sette budet tilbake på sin rette plass som nummer to i dekalogen, for deretter å gjennomtenke hvilke konsekvenser dette må få for innredningen av våre norske kirkerom.

SABBATSBUDET
En annen ting som anfekter meg, er vårt forhold til det fjerde budet, som i Luthers katekisme er feilnummerert som nummer tre. “Du skal holde hviledagen hellig”. Men, det står ikke slik i min hebraiske Bibel. Der lyder budet slik i 2 Mos 20,8: “Husk på sabbatsdagen, at du holder den hellig”. Og i fortsettelsen, vers 9 f., står det: “Seks dager kan du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Jahve din Gud. For på seks dager gjorde Jahve himmelen og jorden, men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Jahve sabbatsdagen og lyste den hellig”.

Det var keiser Konstantin den store som i år 321 flyttet hviledagen fra den syvende til den første dag i uken, til solens dag, som ordet søndag betyr. Dette gjorde han for å markere avstanden til jødedommen. For øvrig var det en hedensk skikk å gi dagene navn etter himmellegemer, noe som jødene betraktet som avgudsdyrkelse.

Kan vi uten videre velge en annen hviledag enn den Gud selv har innstiftet og velsignet som en del av skaperordningen (1 Mos 2,2f)? Av og til anføres som et argument at Jesus stod opp av graven på ukens første dag, eller det henvises til steder som Apg 20,7 og I Kor 16,2. Men intet av dette kan brukes som argument for å bryte Guds bud og flytte hviledagen til søndag!

Riktignok sier Paulus i brevet til Kolosserne at “la derfor ingen dømme dere for mat og drikke eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat” (2,16). Men sammenhengen her viser tydelig at Paulus refererer til alle de kompliserte regler og forbud som fariseerne og de skriftlærde hadde omgitt sabbatsfeiringen med, regler som ikke hadde noe grunnlag i Guds ord, men som enkelte likevel prøvde å gjøre gjeldende for de nydannede kristne menighetene. Samme innstilling hadde for øvrig også Jesus, se for eksempel Mark 2,23 3,6. og det er ellers ingen tvil om at både Jesus selv og de første kristne helligholdt sabbaten.

I en samtale med avdøde Dagen redaktør Arthur Berg kom jeg en gang til å si at jeg skulle ønske den kristne kirke hadde holdt fast ved lørdagen som helligdag. Arthur Bergs kontante svar lød: "Eg er heilt samd med deg.”