Ressurser/Den gamle og den nye pakt

Den gamle og den nye pakt

 

Forskjellen mellom den gamle og nye pakt misforstås av mange. En pakt er som regel en høytidelig overenskomst mellom to parter, hvor de gjensidig aksepterer visse forpliktelser som grunnlag for fellesskapet dem imellom.

Guds Ord omtaler forskjellige pakter. Både ekteskapet og avtaler mellom ulike land er eksempler. Også Gud inngikk pakter med mennesker. Han gjorde det med Noah og Abraham. Men den mest kjente er selvfølgelig den han opprettet med sitt folk Israel på Sinaifjellet.

Bibelen beskriver en “ny pakt” og en pakt som kalles “den første pakt”, som derfor i manges tenkning da blir en gammel pakt. Ordet “ny” i denne sammenheng, betyr på grunnteksten også “fornyet”. Den nye pakten kan derfor være den første pakten fornyet eller gjentatt, eventuelt med andre og mer gunstige betingelser. “Ny” (chadash, Heb.) finner vi igjen i ordet “måne”. Ideen er at månen blir fornyet. Det er den samme gamle månen som kommer fram i fornyet glans, når solen opplyser hele den siden av månen som vi kan se, og ikke bare en del av den. En ny, eller “den nye pakt”, er med andre ord ikke nødvendigvis en pakt som er i stedet for noe som var, men kan være en fornyet bekreftelse og utdypelse av det som var.

Vi bør også huske, at en pakt eller avtale bare kan være gyldig hvis begge parter som inngår den, holder sin del av avtalen. En pakt kan brytes, og den kan holdes av begge involverte parter. Slik betraktes gjensidige avtaler i dag, og slik var det på den tid Gud opprettet sine pakter med Israels folk.

Pakten ved Sinai
Ved Horeb inngikk Gud en slik pakt med folket sitt. Både Herrens og folkets forpliktelser ble klart og utvetydig framlagt. “Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt (detaljene var ennå ikke gjort kjent), så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg,” 2 Mos 19,5.6. Folket ble bedt om å lytte, holde og være lydige. Hva skulle de lytte til, hva skulle de holde og hvordan skulle deres lydighet vise seg?

Når vi begynner å lese paktinnholdet, (som vi kaller de ti bud), merker vi oss at “budene” ikke begynner med “Du skal”. De begynner med “Jeg er” - 2 Mos 20,2. Hvis du leser videre på grunnteksten (Hebraisk), formidler ikke grammatikken “Du skal/skal ikke”, men det står “Du vil/vil ikke”, for det er ingen nektelse med imperativ eller en befaling, men en nektelse med indikativ. Derfor er det bedre og riktigere både språklig og teologisk å si “Du kommer/kommer ikke til” osv... Tenk på det første “bud” som en illustrasjon. Når Herren virkelig er din Gud, kommer du ikke til å ville eller ønske å ha noen andre guder enn ham.

Uttrykket “bud” eller “påbud”, er også lite dekkende for det grunnteksten kommuniserer. “Ord” er langt bedre. Det hebraiske ordet aseret hadvarim kommer av ordet davar og oversettes vanligvis med “ord”. Det kan bety ord, sak, ting eller saksforhold. 2 Mos 20,1-17 handler derfor om ti saker eller saksforhold. Den første saken gjelder forholdet mellom det skapte og skaperen.

Andre overenskomster fra oldtiden, var gjerne utformet på samme måte. Ofte nevnes “storkongens” myndighet, autoritet og styringsområde. Deretter hans handlinger, holdninger og den gunst (tilbudet) og velviljen han møter vasallkongene med. Deretter nevnes forpliktelsene småkongene hadde, ved å vise takknemlighet og stille seg på hans side hvis en fiende kom. Disse paktene hadde nesten alltid ordformen; “Du vil handle, oppføre deg eller gjøre” slik og slik i spesifiserte situasjoner. De ti ord følger datidens paktmønster i form og innhold, med detaljerte gjensidige forpliktelser.

Umberto Cassutto, grunnleggeren av den Israelske skole for Bibelforskning, sier at Guds forpliktelser var “... Jeg vil ta dere (gjøre dere) til mitt folk og jeg vil bli din Gud. Folkets del var å holde pakten ved i ett og alt å lyde den.”

Den gamle pakt
Noen har ment at den gamle pakt er de ti bud i det gamle testamentet og at den nye pakt er det nye testamentets tilbud om forsoning med Gud uten bud, forskrifter og lydighet. Men Skriften må leses både fort og overfladisk for å kunne lede til en slik konklusjon. La oss likevel følge denne tanken et øyeblikk og se hvor vi havner.

Vi er oppmerksomme på at flere bibeltekster ved første øyekast tilsynelatende kunne støtte en slik tolkning. Ofte blir Heb 8,13 sitert. “Når han taler om en ny pakt, har han derved erklært at den første er foreldet. Men det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte.” Dette blir da forstått dit hen, at den gamle pakt er borte og at de kristne nå er under en ny pakt. Det skulle i så fall bety at Det gamle testamente hører fortiden til og det samme gjør budene som var Guds pakt med Israel. Den neste teksten som blir sitert er som regel Gal 4,24. Siden de ti bud hadde sin opprinnelse på Sinai, er det rimelig at dette bibelverset inkluderes i argumentasjonen. “I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner (Sarai og Hagar) er to pakter. Den ene er fra berget Sinai og fører bare til trelldom. Det er Hagar.”

Her sammenligner Paulus trelldommen i den gamle pakt, med friheten i den nye (v. 22-31). Dette synes å være bra ammunisjon for teologien som sier at de ti bud (gitt på Sinai), er foreldet og skaper trelldom. Da må den nye pakten kvitte seg med disse budene, for å gi frihet (fra loven eller budene).

Paulus sier at den gamle pakt ledet til slaveri. De ti bud kalles en pakt, 5 Mos 4,13 og 9,9 - og de ble gitt på Sinai. Men Paulus benytter enda sterkere språk. Han sier rett ut i Heb 8,6.7 at vi i Kristus har fått en “bedre prestetjeneste” enn den gamle, fordi Kristus “er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.” Videre sier han at hvis “den første pakt” hadde “vært mangelfri, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen.” Budskapet til Paulus er da klart, nemlig at den nye pakt er lovfestet på bedre løfter enn den gamle og at den gamle pakt hadde mangler og feil.

Er budene mangelfulle?
Hvis vi fremdeles holder på den populære tolkningen at Det gamle testamentets gamle pakt er Guds lov, de ti bud eller ord gitt på Sinai, behøver vi vel bare å lese innholdet i den gamle pakten, de ti bud, og identifisere alle svakhetene, feilene og ikke minst, de dårlige løftene. Har du prøvd det? Det kunne være verd et forsøk!

Den samme Paulus som skriver dette, sier noe interessant i Ef 6,1-3. Der er hans budskap; “Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til, for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet.” Synes du dette er dårlige, elendige og mangelfulle løfter? Når apostelen skriver dette, lenge etter Jesu død og oppstandelse, har han tydeligvis ingen idé om at dette budet er avskaffet, ugyldig, mangelfullt og tilhørende en annen tid. Eller tror du Paulus i Heb 8, mener at budenes holdning til hor, mord, tyveri og løgn er problemet? Er saken den, at den falne naturen er så svak, at Gud i den nye pakt vil gjøre det hele enklere, slik at denne naturen kan få utfolde seg fritt med nevnte atferd, uten at det er et problem?

Et eksperiment
Hvis Guds lov fra Sinai er den gamle pakt, kan vi utføre et lite eksperiment. I Rom 3,31 sier Paulus; “Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.” Hvis loven og den gamle pakt er det samme, må vi naturlig nok kunne omskrive verset og sette inn “den gamle pakt” i stedet for “loven”. La oss prøve. “Opphever vi så den gamle pakt ved troen? Langt derifra! Vi stadfester den gamle pakt.” Begynner du å ane at det er noe fundamentalt u bibelsk og galt i den populære ideen som hevder at loven er problemet i den gamle pakt?

Guds løsning
Husk at en pakt er en overenskomst eller avtale med to forpliktende parter. Da Gud møtte Israel med pakttilbudet, reagerte de umodent, naivt og selvsikkert. Det er som å høre barnet eller tenåringen som ikke kjenner seg selv og egne begrensninger. “Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren” - 2 Mos 19, 8.9.

Gud har aldri hatt mer enn ett tilbud til oss mennesker, uansett når og hvor i historien vi lever. Tilbudet er, “dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk - for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk.” Er du klar over at Peter trekker det samme løftet ut av 2 Mosebok og gir det til “dere som tror” i 1 Pet 2,5-10?

Den pakten Gud gav Israel ved Sinai var god, og de "ordene" (budene) de fikk, var gode. Men når vi ser tilbake på hvordan Israel til tider gjorde dette til en gjerningsreligion der de forsøkte å fortjene Guds gunst ved egne anstrengelser, ser vi at dette ble en negativ opplevelse for dem. Og når de til andre tider bare overså pakten og fulgte hedningenes veier og guder, var det ikke noe bedre.

Derfor snakker Gud om en "ny pakt" i betydningen en "fornyelse". De ti "ordene" er de samme, og er fortsatt grunnlaget for pakten, men Gud kaller mennesker til å gå inn i pakts forholdet med en ny forståelse av Guds tilgivende nåde og Den Hellige Ånds kraft til å leve i pakts forholdet.

Guds nåde og Åndens kraft har alltid vært tilgjengelig. Frelsen har alltid vært av nåde ved tro, og kraften til å leve som Guds barn har alltid kommet fra ham. Slik var det også i gammeltestamentlig tid, og selv om Jesus enda ikke var kommet for å lide og dø for menneskenes synd, var frelsen basert på løftet om at han skulle komme. Men Israelfolket kom inn på feil spor da de stolte på egne gjerninger og laget seg utallige lover og forskrifter som skulle overholdes som betingelser for frelsen.

På bakgrunn av dette ble det nødvendig med en fornyelse av Guds pakt slik at mennesker på nytt kunne se Guds gode tilbud om frelse som er basert på hans initiativ.

I Galaterbrevet bruker Paulus en interessant illustrasjon for å klargjøre forskjellen mellom den gale forståelsen av Guds pakt svært mange av jødene hadde, og den rette forståelsen av Guds pakt. Han henviser til Abraham og hans forhold til to hustruer. Den ene var trellkvinnen Hagar som han tok til hustru da han var barnløs og trodde at han selv måtte ordne med avkom for at Guds løfte skulle kunne oppfylles. Hagar var en kvinne i fruktbar alder, og da Abraham hadde omgang med henne ble hun gravid – som forventet, og helt naturlig. "Trellkvinnens sønn ble født etter naturens vanlige orden", sier Paulus (Gal 4,23).

Men det var ikke slik Gud hadde ment at Abrahams slekt skulle føres videre. Da Gud gav Abraham løftet om en sønn, skulle det være gjennom Sara, Abrahams rette hustru. Men hun var allerede 90 år gammel, og alt for gammel til å føde noe som helst! (Se 1 Mos 17, 15-19). Tanken var så latterlig at "Abraham kastet seg til jorden og lo. Han sa med seg selv: 'Kan en mann som er hundre år, få barn, og kan Sara med sine nitti år føde?'" (vers 17.) Men Gud hadde gitt et løfte, og da tiden kom fødte Sara sønnen Isak. Paulus beskriver dette slik: "Den frie kvinnens (Saras) sønn ble født etter Guds løfte" (Gal 4,23). Ikke etter naturens orden, ikke på grunn av noe de to gamle kunne gjøre, men ved et mirakel, etter Guds løfte!

I dette ser Paulus altså en illustrasjon på paktene. Abrahams og Hagars sønn, Ismael, som ble født uten at Gud grep inn med et spesielt mirakel, men som et naturlig resultat av foreldrenes "innsats", eller "gjerning", representerer den gamle pakt – den forkjærte forståelsen av frelsesplanen som Israel tok med seg fra Sinai og bygget en gjerningsreligion på.

Abrahams og Saras sønn, derimot, illustrerer den rette forståelsen av frelsen som et guddommelig mirakel bygget som vi bare kan ta imot ved tro. Når Paulus ser tilbake på Abrahams erfaring legger han nettopp vekt på troen (selv om vi fra Det gamle testamente vet at Abrahams tro ikke umiddelbart var sterk, så ble han sterk i troen):

"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli. Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. Derfor ble han regnet som rettferdig. Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige (Rom 4,18-25)."

Abrahams tro gjaldt ikke bare Guds løfte om sønnen Isak, men ble også grunnlaget for hans frelse, slik Paulus beskriver det i Romerbrevets 4. kapittel. Det var den nye pakt som Abraham opplevde, allerede i Det gamle testamente, og det er den pakten som gjelder i dag for vår frelse.

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Viktige steg på himmelveien Alle mennesker ønsker å være lykkelige og vil gjerne få noe positivt ut av livet. Alle lengter etter trygghet, fred og glede. Alle kan oppnå dette, om de lar Jesus få slippe til. Det vil kanskje forundre deg at vi også må snakke om synd i denne forbindelse. Er ikke synd et uvirkelig og foreldet ord? Går det...
Les mer
Bibelen forteller oss klart og tydelig at Guds lover - de ti bud - er evige og uforanderlige. Disse ti bud er et uttrykk for Guds karakter. Denne lov vil alltid være en rettesnor for menneskets liv og fortelle hva som er riktig eller galt. Samtidig taler Guds Ord om en lov som var midlertidig og som ble naglet til korset med Kristus....
Les mer
Powered by Cornerstone