Kristendommen baserer seg i sin helhet på Jesu oppstandelse. Uten den hadde kristendommen vært dødfødt, for en levende tro kan ikke overleve en død frelser. Paulus påstod at frelse var mulig kun på grunn av Jesu død, begravelse og oppstandelse.¹

Bevisene for Jesu oppstandelse er så sterke at de har ledet en rekke av vår tids skeptikere til tro. En av Englands største trosforsvarere i det 20. århundre, C. S. Lewis, motarbeidet kristendommen i mange år. Hans nære venn J. R. R. Tolkien hjalp ham å komme til tro ved å vise ham hvor historisk pålitelige evangeliene, med sine oppstandelsesberetninger, er.

Til å begynne med trodde ikke den amerikanske trosforsvareren Josh McDowell på oppstandelsen. Han brukte mange år på å undersøke bevisene og konkluderte til slutt med at oppstandelsen var en historisk hendelse.

Michael Green siterer to jødiske forfattere, Joseph Klausner og Pinchas Lapide, som også så på oppstandelsen som en historisk hendelse, etter at de hadde overveid bevisene.² La oss i korte trekk se på fire av bevisene som disse kritikerne fant så overbevisende.

1. Steinen og vaktene
Det var strenge sikkerhetsregler ved Jesu begravelse. For det første ble en stor stein på ca. 2 tonn rullet foran gravåpningen. Deretter ble den forseglet med det romerske seglet og et romersk vakthold på 16 mann ble utplassert for å hindre disiplene i å stjele Jesu legeme. Etter oppstandelsen hevdet soldatene likevel at disiplene hadde stjålet Jesu legeme mens de sov, men fakta bestrider sterkt en slik konklusjon. For det første ville de som tuklet med et romersk segl umiddelbart bli henrettet. Tanken om at Jesu disipler ville ha gitt seg ut på en slik livsfarlig operasjon blir absurd når vi vet at de allerede var livredde for de jødiske myndighetene.

Så har vi selve steinen. Beretningen i det greske nye testamente antyder at den ble rullet et stykke oppover en skråning.³ Men tanken på at disiplene kunne ha rullet steinen endog bare et lite stykke oppoverbakke for å åpne graven uten å vekke en eneste soldat er ualminnelig tvilsomt.

2. De jødiske ledere
Et av de sterkest bevisene for Jesu oppstandelse er oppførselen til de jødiske lederne. Det var de som overtalte Pilatus til å sette vakt ved graven da de sa: «Vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå! Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dag, så ikke hans disipler skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde!»⁴

Etter oppstandelsen bestakk de samme jødiske lederne likevel soldatene til å si at disiplene hadde stjålet Jesu legeme mens de selv sov. Dersom Pilatus virkelig hadde trodd på historien ville han umiddelbart ha henrettet soldatene. De jødiske lederne ville også forlangt det av ham. Det faktum at soldatene fikk lov til å leve viser at de løy og at alle visste det.

Dersom de jødiske lederne virkelig trodde at disiplene hadde stjålet Jesu legeme kunne de bare ha arrestert dem og tvunget dem til å si hvor de hadde gjemt det. Deretter hadde det vært enkelt å paradere liket i gatene så alle kunne se at han var død. De ville også uten tvil ha stilt disiplene for retten hos Pilatus for å ha brutt romersk lov ved å bryte seglet. Dette skjedde likevel ikke, og må således regnes som bevis for Jesu oppstandelse.

3. Den tomme graven
Den tomme graven var Peters første bevis i sin tale på pinsefestens dag. Han sa blant annet at: «Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det». Tusenvis av mennesker trodde ham og sluttet seg til den nye bevegelsen.⁵

Denne masseomvendelsen truet med å svekke innflytelsen til de jødiske myndighetene. Hvis Jesus hadde vært død kunne de ha sabotert den kristne bevegelsen ved å hente hans legeme fra graven så alle kunne få se det. Men i mange år, mens disiplene forkynte Jesu oppstandelse, kunne de ikke gjøre annet enn å trekke apostlene for retten, piske dem, og true dem på livet dersom de ikke ga seg.

4. Øyenvitnene
Til slutt har vi vitnesbyrdene til alle de som påstod at de hadde sett ham etter oppstandelsen. Den første var Maria Magdalena. Deretter viste Jesus seg for 10 av disiplene, og uken etterpå viste han seg for alle 11. Noen få dager senere viste han seg igjen for de 11 i Galilea. Til slutt viste han seg for mer enn 500 troende, muligens i forbindelse med sin himmelfart.⁶ Disse øyenvitneskildringene må tas alvorlig.

Enkelte kritikere hevder at disiplene trodde på oppstandelsen fordi de forventet så sterkt at det skulle skje, at de kanskje endog hadde et syn eller en transe der de trodde at de så ham. Imidlertid viser begivenhetene de neste tre dagene at det motsatte var tilfelle: Før Jesus viste seg for dem trodde de ikke at han levde. De «håpet at han var den som skulle forløse Israel».⁷ Selv etter at Jesus viste seg for de andre 10 disiplene nektet Tomas å tro det hvis han ikke fikk se merkene etter naglene i hendene hans eller ta på arret etter spydet som ble stukket i siden hans.

Det er ikke mulig å hevde at disiplenes tro på oppstandelsen var en psykologisk reaksjon skapt av deres forventninger.

David Marshall

¹ 1 Korinterne 15:1-19.
² Michael Green, The Empty Cross of Jesus (London: Hodder and Stoughton, 1984).
³ Se min artikkel «The Risen Jesus» i Bryan W. Ball og William G. Johnson, eds., The Essential Jesus (Nampa, Idaho: Pacific Press, 2002), 183.
⁴ Matteus 27:62-66.
⁵ Apostlenes gjerninger 2:32.
⁶ Johannes 20; Johannes 21:1-11; 1 Korinterbrev 15:3-7.
⁷ Lukas 24:21.