Spørsmålet inneholder bare tre ord, likevel har hundrevis av mennesker skrevet tusenvis av sider for å forsøke å svare på spørsmålet.

Kristne og troende med feil syn har blitt fordømt, torturert og drept av dem som hadde det riktige synet. Jesu egen holdning til andres manglende tro på ham («Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» Lukas 23:34), syntes unødvendig mild, da den tidlige kirke selv tok på seg ansvaret for Bibelens tydning og etterlevelse.

Gud er én
Fra skapelsesberetningen er det tydelig at Moses ikke ønsket en sammenblanding av den sanne Gud med diverse andre skapelsesmyter og deres guder. Alle de omkringliggende stammer og nasjoner hadde myriader av guder og halvguder; vesener som kunne temmes og styres med gode gaver og offer.

I motsetning til dette flerguderiet dukker hebreerne opp som et folk som har kun én Gud, Jahve. Han er skaper, opprettholder, gjenløser, frelser og dommer – en Gud som overgår alle de andre, ikke minst i hans forhold til sitt utvalgte folk. Han er den ene det er verd å følge. Derfor lyder også Schema: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mosebok 6:4; se også Jesu repetisjon i Markus 12:29).

Sammenhengen viser tydelig at Gud advarer mot å ta til seg andre guder: «Så skal du da i dag vite og ta deg det til hjerte at Herren han er Gud, både i himmelen der oppe og på jorden her nede, han og ingen annen» 5 Mosebok 4:39. På samme vis er det med de mange andre uttalelsene i Det gamle testamente, de står i opposisjon til det generelle flerguderiet som rådet: «Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser», Jesaja 43:10-11.

Er Gud likevel flere enn én?
Til tross for slike entydige utsagn, er det en rekke vers i Det gamle testamente som åpner døren for spørsmål om Gud. Hvem er «vi» i Bibelens begynnelse da Gud skapte «mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse», spesielt når det står i verset etterpå at han «skapte mennesket i sitt bilde», (1 Mosebok 1:26-27)? Er dette begynnelsen på en åpenbaring av Gud som går utover jødenes strenge monoteisme, men som aldri glir over i hedningenes polyteisme?

I Josvas bok, kapittel 5, møter Josva «høvdingen over Herrens hær» med klar tale: «Dra skoen av din fot! For det sted du står på, er hellig. - Og Josva gjorde så», (Josva 5:13-15). Teksten er en klar referanse tilbake til Moses’ møte med den brennende tornebusken (2 Mosebok 3:5), da også han ved starten av sitt oppdrag møtte Herren. Gitt at Bibelen ellers er veldig nøye på at verken engler eller mennesker skal tilbes, er det underlig at Josva her faller på sitt ansikt og bøyer seg til jorden.

Hvem er denne høvdingen som er verdig tilbedelse? Hvordan forklares dette ut fra en monoteistisk tankegang? Utover i Bibelen blir det klarere og klarere at Gud har tenkt å utfri sitt folk, og gjennom Jesaja blir det profetert at Guds tjener vil komme til denne jord med frelse for dem som kjenner ham (Jesaja 53:11). Den samme tjener er tidligere omtalt med majestetiske ord: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste», (Jesaja 9:6). I sannhet er Det gamle testamente fullt av slike underlige uttalelser, utsagn som får sin klarhet først i Det nye testamente.

Jesus tituleres som Gud
1. «Ordet»
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud», (Johannes 1:1). Slik begynner disippelen Johannes sin skildring av Jesu liv her på jorden. Mer direkte kan det vel ikke sies? Ordet er her en betegnelse på Kristus, en beskrivelse av hvordan han fra begynnelsen har vært hos Gud, ja, at han er Gud. Deretter følger påstand etter påstand om at Jesus er guddommelig, og at han alene kan vise oss Faderens karakter.

2. «Klippen»
Titler som alene ble brukt på Jahve i Det gamle testamente, blir uten unnskyldning eller forklaring anvendt på Jesus. Klippen som fulgte Israel i ørkenen (5 Mosebok 32:2-4) er også i Salme 78 beskrevet som Jahve, Elohim, El, gjenløser, Israels Hellige, Gud den Høyeste, Herren. Uten å nøle adopterer Paulus hele historien idet han skriver til menigheten i Korint, og konkluderer med ordene: «og klippen var Kristus», (1 Korinterbrev 10:4).

3. «Den første og den siste»
At Gud skulle kunne beskrives med den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, harmonerer godt med at han er begynnelsen og enden på alt: «Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige», (Åpenbaringen 1:8; se også Jesaja 44:6; 48:12). Mer spesielt blir det når Åpenbaringsboken konkluderer med en tilsvarende uttalelse: «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden», (Åpenbaringen 22:13), men denne gang er det tale om Jesus som Alfa og Omega!

4. «Jeg er»
I en ordveksling i templet sa Jesus: «Jeg er før Abraham ble til», (Johannes 8:58), med det resultat at jødene rundt ham prøvde å steine ham. «Jeg er» er en tittel på Gud, tatt fra 2 Mosebok 3:13-14, og sagt om et vanlig menneske ville det vært blasfemi (se også Johannes 5:18). Da Jesus senere sa: «Jeg og Faderen er ett», poengterer jødene at det er fordi han gjør seg selv til Gud at de vil steine ham (Johannes 10:30-39). Jesus gjør ingen forsøk på å fjerne en eventuell misforståelse, alt tyder på at han ser seg selv som guddommelig med et oppdrag gitt av Gud. Som en konklusjon på evangeliene en uke etter Jesu oppstandelse møter vi Tomas, da også han bøyer kne for Jesus og spontant utbryter: «Min herre og min Gud!», (Johannes 20:28).

5. Sønnen er Gud
Hebreerbrevet står i en særstilling blant Det nye testamentes skrifter, siden forfatteren der søker å gjøre sine tilhørere overbevist om at alt jødedommen kunne tilby, overgås av den pakt, løfter, prestetjeneste, offer og frelse Jesus tilveiebringer. Først må forfatteren etablere hvilken makt og myndighet Jesus kom med, og påstandene der er verd vår oppmerksomhet.

Utover å vise at Jesus overgår både tidlige profeter og engler i rang, henter forfatteren inn sitater fra Det gamle testamente for å vise at Jesus også har tittelen Gud. «Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre», (Hebreerne 1:8-9). Jesus er Det gamle testamentes lovede messias, den kommende konge og hersker. Når Jesus «er fra evighets dager», (Mika 5:1), og samtidig opphavet til det skapte, (Kolosserne 1:16-17), synes det opplagt at han selv ikke har noen begynnelse eller er skapt.

Jesus som førstefødt
Men, så kommer det andre vers som beskriver Jesus som Guds Sønn, (Matteus 16:16), og at han er den førstefødte, (Kolosserne 1:15). Familiære betegnelser som far og sønn forteller jo noe om at den ene er opphavet og kom før den andre, og det å være førstefødt betyr vanligvis at man er den første i rekken av barn i hjemmet. Oppgaven er ikke så enkel, siden de tekstene som omhandler Jesus som Guds Sønn kommer etter at han er inkarnert og født av Maria. Det er ikke åpenbart i Bibelen om han hadde samme tittel før han kom til jorden som et lite barn.

Uttrykket «den førstefødte» er et flertydig uttrykk. Det kan også bety «den fremste eller ypperste». David ble gjort til den førstefødte, (Salmene 89:21-28), enda han hadde sju eldre brødre, (1 Samuel 16:10-11). Josef fikk førstefødselsretten enda Ruben var den eldste, (1 Krønikebok 5:1-2). Det er åpenbart at disse eksemplene ikke beskriver hvem som kom først kronologisk, men heller uttrykker dominans og posisjon. Slik kan Jesus også være «den førstefødte av de døde», (Kolosserne 1:18) uten at det betyr at han må være den som dør først eller står først opp fra de døde. En menighet av førstefødte, (Hebreerne 12:23) betyr nok heller ikke at det kun er det første barnet i hver familie som får bli med!

Én Gud i tre former?
Det er tydelig at Jesus beskrives som guddommelig i Skriften, ja, som Gud, (se f.eks. Romerne 9:5). Likevel sies det ikke en eneste gang at Jesus er Gud Fader. Da Jesus lå død i graven, var ikke universet uten guddommelig styring. Det var ikke Faderen som døde på korset. Som menneske her på jorden ber Jesus til Faderen, som viser at de ikke er den ene og samme personen. I den tidlige kirkehistorie var det enkelte som hevdet at den ene Gud åpenbarte seg i forskjellige former – som Jahve i Det gamle testamente, som Jesus i evangeliene og som Den Hellige Ånd i resten av Det nye testamente. Denne modalismen ble sterkt imøtegått (se f.eks. ved Jesu dåp i Matteus 3:16-17) av de tidlige kirkefedrene, samtidig som det åpnet for behovet for å klargjøre mer tydelig hva Bibelen sa om forholdet mellom Fader, Sønn og Den Hellige Ånd.

Kirkekonsilenes lange debatter med svært presise formuleringer kan synes forvirrende. Grunnen er enkel – Bibelen er ikke primært opptatt av guddommens essens, vesen eller sammensetning. Gjennom Skriften ser vi i stedet hvordan guddommens oppgaver og funksjon kommer klart til syne, og så står det som et lite mysterium akkurat hvordan Fader, Sønn og Helligånden forholder seg til hverandre.

Debatt i Adventistsamfunnet
Adventistsamfunnet har fra starten av også vært gjennom sin del av debatter og meninger om dette temaet. Flere av de opprinnelige grunnleggerne kom fra grupperinger og menigheter der treenighetslæren ble sett på med stor skepsis eller til og med som vranglære. Mange hadde det synet at Jesus var guddommelig, men siden han utkom fra Faderen på et tidspunkt, var han ikke evig. Andre hevdet at treenighetslæren var ulogisk da tre personer ikke kunne være én Gud. Atter andre angrep den greske filosofien som lå til grunn for formuleringene i kirkekonsilenes doktriner.

Etter flere tiår med studier og meningsutvekslinger, landet de fleste likevel på en modifisert form for treenighetsdoktrine: Guddommen består av Fader, Sønn og Den Hellige Ånd; tre individuelle, guddommelige personer, alle fra evighet av. De samarbeider, men med hver sin intelligens og handling. I frelsesplanen ser vi klart hvordan de utfører forskjellige oppgaver, f.eks. hvordan Jesus underlegger seg Faderen for å bli vår Frelser. «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse», (Filipperne 2:5-7). Skriften sier utvetydig at Jesus var lik Faderen, men utdyper ikke hva denne likheten besto i.

Spekulasjoner er bortkastet
Der konsilene videre prøvde å definere Guds natur og essens, hvordan den indre enheten i guddommen skulle forstås nøyaktig – har adventister en mer avslappet holdning. Det som ikke er spesifikt åpenbart, blir heller ikke mer enn spekulasjoner.

En av grunnleggerne av Adventistsamfunnet, Ellen G. White, uttalte i den sammenheng: «Vi må studere og forsøke å forstå den åpenbaringen Gud har gitt av seg selv i sitt ord. Men utover dette skal vi ikke forsøke å trenge oss. De mest intelligente mennesker kan anstrenge seg til det ytterste og slite seg ut på å gjette hvordan Guds natur er, men alt slikt vil være fruktesløst. Dette er ikke et problem vi har fått i oppdrag å løse. Ikke noe menneskesinn kan forstå Gud, og ingen skal hengi seg til å spekulere over hans natur. Her er taushet det samme som veltalenhet. Den Allvitende er hevet over all diskusjon», (Helse og livsglede, s 325).

Utover å vise at Jesus er Gud, er Det nye testamente opptatt av at leseren har tatt imot ham som Herre. Lever han sitt liv i deg? Styrer han dine tanker og følelser, handlinger og vaner? Er Jesus konge i ditt liv? (Se spesielt 2 Peter 1:1-11). De spissfindige definisjonene på treenigheten hadde til felles at de ønsket å formidle kunnskap om Gud, men en doktrine erstatter ikke det å kjenne Gud personlig og nært.

I evigheten kan vi sikkert få klarhet i Faderens og Sønnens natur og essens, for ikke snakke om Den Hellige Ånd. Inntil da gjør vi klokest i å holde frem de enkle sannhetene som er sagt oss i Bibelen: Det er ingen andre guder vi kan vende oss til, men den ene Gud har gjennom åpenbaring gjort seg kjent for oss. Studer Jesu liv under Den Hellige Ånds påvirkning, og du vil forstå Guddommens karakter!