Historien om Jesu oppstandelse strider mot vitenskapen. Den er likevel troverdig.

Døde mennesker skal forbli døde – det er et av livets fakta. Så når Bibelen rapporter om en klok mann ved navn Jesus som reiser gjennom Palestina, virker det vel og bra, inntil du kommer til slutten. Ikke bare ble Jesus drept, men han stod også opp fra de døde.

Døde som kommer tilbake til livet? Nettopp.

Selv da Jesus viste seg i egen person for disiplene, kjøpe de det ikke. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte» (Matteus 28:17, kursiv er lagt til). Og likevel – i dag, står vi overfor det faktum at utallige millioner har viet seg til sannheten i denne rapporten. Ved første øyekast virker det som disse menneskene tok en myte med god moral og gjorde den til en historisk beretning om en Messias.

Jeg foreslår imidlertid at hvis oppstandelsen er vanskelig å svelge som historisk faktum, er den enda vanskeligere å svelge som myte.

Kulturen i Det nye testamente
I sin bok, Lord or Legend: Wrestling With the Jesus Dilemma, sier Gregory Boyd at myter er «generelt opprettet for å uttrykke visse sosiale overbevisninger og oppfylle visse sosiale behov». Med andre ord må en myte, selv om den ikke er sann, si noe vesentlig om virkelighetsoppfatningen i den kulturen som produserte den. Hvis dette er tilfelle, ville bare en komplett ignorant prøve å selge en historie som Jesu død og oppstandelse til det første århundrets kultur i Palestina. Det var stikk i strid med strømningene i denne kulturen.

Om ikke annet så var folk da på utkikk etter en Messias som skulle hjelpe dem å erobre romerne, ikke en som ville bli drept av dem. Josefus, en historiker fra det første århundre, forteller om en såkalt profet som het «Egypteren» og som ledet en gruppe tilhengere til Oljeberget og «forberedte seg på å tvinge seg inn i Jerusalem, beseire den romerske garnisonen, og innsette seg selv som enehersker av folket». Den romerske guvernøren sendte en «gruppe soldater etter dem og drepte fire tusen opprørere». Militære messiaser var ganske vanlig i det første århundrets Judea fordi jødene så etter en mulighet til å styrte Rom.

Så entret Jesus scenen. Han hadde ingen milits og ingen interesse for voldelige erobringer. Han fordømte faktisk volden til en av sine disipler (Markus 14:47). Dette gir ikke mening i lys av de mange revolusjonære messiaser i den delen av verden der Jesus vokste opp.

Og det er også andre problemer hvis historien om Jesus er en myte.

Hans praksis med å tilgi synder (Markus 2:5-7) og ta på seg titler som bare Gud ville bruke (Johannes 8:58), førte til at de religiøse lederne planla å drepe ham. Dette gjorde ham ikke akkurat populær blant folk.

Men det særeste av alt er historien om oppstandelsen, om det er en myte.

Oppstandelseshistorien
Ifølge Bibelen, var de første vitnene til oppstandelsen kvinner (se Matteus 28:1, 5-7). I sin bok The Case for Christ, påpeker Lee Strobel at den gang ble kvinner ansett som så upålitelig at de ikke engang hadde lov til å vitne i en rettssak. At en forfatter da ville omtale dem som viktige øyenvitner til en så gigantisk begivenhet var i beste fall bisarr, spesielt når evangeliets forfattere sier at hensikt med deres skrifter var å hjelpe andre til å «vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i» (Lukas 1:4).

Forfatter Tim Keller påpeker i sin bok, The Reason for God, at «ikke bare var kvinner et merkelig valg som vitner til Kristi oppstandelse, men fordi noen jøder trodde på en generell oppstandelse ved tidenes ende» (se Johannes 11:23-24), «ideen om at noen skulle stå opp midt i historien, mens resten av verden fortsatte nedbrutt av sykdom, forfall og død, var utenkelig.» Påstanden var absurd.

Og samtidig er de lærdes forsøk på å forklare hvorfor graven kunne være tom enda mer absurd.

En studie viser at 75 % av forskerne over hele det teologiske meningsspekteret er enige om at den eldgamle graven til Jesus ble funnet tom. De er bare ikke enige om hvorfor. Noen sier at Jesu disipler hallusinerte. Imidlertid er det høyst usannsynlig at alle ville ha hatt den samme hallusinasjonen samtidig. Som Norman Geisler påpeker i sin bok, I Don’t Have Enough Faith to Be an Atheist, «Hvis en venn sier til deg en morgen," Wow! Det var en fantastisk drøm vi hadde i natt… hmmm?. . . Du ville tro at han hadde blitt gal».

Øyenvitnene
Tenk om du tok en tur til New Orleans og kunngjorde at Minnesota Vikings vant Super Bowl i 2010. Hvis du overlevde julingen du ville få, ville du raskt innse at det ville være best å spare den slags løgn til senere, når folk som faktisk så Super Bowl hadde gått bort, sammen med flere generasjoner av Saints fans.

Tenk på følgende: En mann som het Paulus skrev et brev til en menighet i Korint bare 20 år etter hendelsene som er nedskrevet i evangeliene, og han bekreftet historien om Kristi oppstandelse (1 Kor 15:3-19). Det var et åpent brev og det var meningen at det skulle leses offentlig. Dersom denne historien hadde vært en myte, ville Paulus ha hatt en kjempeutfordring, fordi folk som levde på Jesu tid ville ha anklaget ham for å dikte opp historier. I stedet for trodde folk på ham overalt.

Endrede liv
Selv om vi skulle omdefinere denne historien som en myte og en satire av Jesu kultur, mislykkes den fortsatt med å forklare hvorfor noen ville omfavne den som historisk realitet og deretter lide forfølgelse, motgang, eksil fra lokalsamfunnet, og grusomme dødsfall, slik som å bli matet til løvene i et romersk Colosseum, og brent på bålet for sin tro.

I sin bok Phenomenon of the New Testament, sier C. F. D. Moule at menighetens framvekst river et hull på «størrelse og form av oppstandelsen» i historiens materie, og gir ikke den sekulære historiker anledning til å «sy det sammen». Alt dette synes å indikere at hvis oppstandelseshistorien er en myte, så må det være den verste som noensinne er skrevet. Det er ingen grunn til at den skulle bli trodd i den kulturen den ble produsert i, med mindre det virkelig skjedde. Den eneste grunnen til å fortelle denne merkelige historien, og tro den inntil døden, er fordi den er basert på virkeligheten.

I sitt brev til de kristne i Korint, sier Paulus, «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Korinterne 15:14). For Paulus er oppstandelsen det faktum som gir historien om Jesus gyldighet. Det er fundamentet som den kristne tro bygger på. Og historien om Kristi oppstandelse har overlevd til i dag.

Imidlertid er ikke oppstandelsen relevant først og fremst på grunn av sin spredning og overlevelse. Det vesentlige er oppstandelsens makt til å forandre livene til mennesker som Paulus, og deg og meg. Avslutningen på evangeliehistorien er ikke oppdiktet, det er fantastisk virkelighet. En virkelighet som kan ta din historie, uansett hvor den utspilles, og gi den en overnaturlig avslutning som vil vare i all evighet.