Beskriver Daniel lokale forhold i jødisk historie? Eller er han først og fremst opptatt av framtiden? Er evangeliets tidsalder ikke nevnt i hans profetier? Hvor har moderne tolkninger gjort av Jesus? ”De vitner om meg,” sier han selv om de gammeltestamentlige skrifter.

I løpet av vårt århundre har fortolkere av profetiene i Daniels bok delt seg i to hovedgrupper med to vidt forskjellige synspunkter. Et system anser Daniel for å beskrive begivenheter som hører fortiden til. Hovedlinjene i dette synet ble trukket opp av jesuitten Luis de Alcazar (1554-1613). I kjølvannet av reformasjonen ble det om å gjøre å nøytralisere en tolkning av profetiene som syntes å rette søkelyset mot Den romersk katolske kirke i lære og atferd. Hvis Daniels profetier gjaldt kirken og den kristne æra slik mange protestanter trodde, stod kirken overfor et kompromissløst korrektiv i Skriften. Alcazar gjorde derfor sitt ytterste for å få den profetiske røst til å forstumme i forhold til den kristne tidsalder. Han hevdet at Daniels profetier i hovedsaken handlet om lokale forhold i jødenes historie, og spesielt om jødenes kamp mot den hellenistiske kongen Antiokus Epifanes (175-164 f.Kr.). Ifølge Alcazar begrenset rekkevidden av Daniels synsfelt seg stort sett til begivenheter i det andre århundre før Kristus.

Fortidens tale
Til å begynne med møtte dette synet sterke motforestillinger, men fra det 19. århundre fikk det vind i seilene også blant protestanter. Etter hvert har det vunnet fram blant det store flertallet av fagteologer. Nesten alle prestene i Den norske kirke tror at profetiene i Daniels bok stort sett handler om forhold som ligger langt tilbake i tiden.¹ Selv fotnotene i norske bibler avspeiler denne tolkningen. Den som begir seg inn i boken, kan knapt unngå å tro at tolkningen i fotnotene er den beste, om ikke den eneste mulige. Takket være bibelkritikken i det forrige århundre er det dessuten blitt vanlig å tro at Daniels bok ble skrevet etter de begivenhetene som utgjør kjernen i boken, i det andre århundre før Kristus, og ikke mer enn 500 år før Kristus slik boken selv gir inntrykk av. Boken foregir å være en profeti om begivenheter som er forutsagt lenge før de finner sted. I følge denne tolkningen er den ikke det. I stedet er Daniels profetier bare en historiebok som er ført i pennen som om den gav et innblikk i framtiden. Det «profetiske» er et litterært knep, for forfatteren kjenner ikke framtiden. Han presterer ikke noe mer oppsiktsvekkende enn å beskrive begivenheter i sin egen samtid.

En fjern framtid
Den andre gruppen fortolkere har langt større entusiasme for boken. Det skyldes at de ser mye i Daniels bok som hører framtiden til, og tror at oppfyllelsen er like om hjørnet i vår tid. Underlig nok har dette synet også røtter i den katolske motreformasjonen. En annen jesuitt, Francisco Ribera (1537-1591), mente at deler av Daniels profetier handle om begivenheter som lå langt framme i tiden. Antikrist hadde ifølge ham ingenting å gjøre med pavedømmet. På grunnlag av Daniels profetier forestilte han seg i stedet en person som en gang langt fram i tiden ville stå fram som Antikrist i en periode på tre og et halvt år. I denne tolkningen blir Daniels beskrivelse av verdensrikene løsrevet fra den kristne æra. Uten å begrunne det nærmere hevder en moderne versjon av Riberas tolkning at «den 2000 år lange perioden som kom etter Romerrikets tidsalder, er ikke nevnt i de jødiske profetiene. Jesus kom til verden i Romerrikets tidsalder. De 2000 år som ligger mellom den tiden og Jesu gjenkomst, er evangeliets tidsalder.»² Francisco Ribera kunne ikke ha lykkes bedre i å avskjære Daniels profetier fra å si noe om den tiden som ligger mellom Jesu tid og oss. Denne tanken er i årenes løp blitt utviklet videre av mange, og utgjør nå det mest utbredte og populære synet på hvordan Daniels profetier skal forstås. Teologer og forkynnere i pinsebevegelsen og karismatiske miljøer følger denne tankegangen.³

Hvilket av disse systemene kan vi feste vår lit til? Med den dypeste respekt for alle som sokner til disse fortolkningene må svaret være: Ingen av dem! Det lar seg ikke gjøre å begrense Daniels profetier til begivenheter før Jesu tid. Og det er heller ingen tråd i forsøket å løsrive Daniels profetier den historiske sammenheng og henvise dem til en antikristen person en gang i framtiden som hvem som helst vil være i stand til å avsløre.

Til all lykke finnes det en tolkning av Daniels profetier som det går an å tro på, og som fortjener mer oppmerksomhet enn de to systemene som begynte med et ønske om å ta brodden av reformasjonen. Tolkeren i det tredje alternativet er ingen nybegynner i faget. For lenge siden grep Jesus selv ordet. Han har etterlatt seg utvetydig veiledning om hvordan profetiene skal forstås. Nøkkelen til profetiene ligger ikke hvor som helst i historien, og det som er beskrevet, kan ikke anvendes på hvem som helst.

Er Kristus i sentrum?
«Dere gransker skriftene fordi dere mener at dere har evig liv i dem — og nettopp de vitner om meg!» sa Jesus til jødene i sin samtid (Joh 5,39). Dette grunnleggende prinsippet må alle bibeltolkere holde seg til enten de leser Det nye eller Det gamle testamente. I dette tilfelle snakket Jesus om Det gamle testamente. Selv der er han hovedpersonen. Gudstjenesten og profetiene i Det gamle testamente hadde ham for øye. Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, gav han sine disipler enda mer grundig og detaljert kunnskap om sammenhengen mellom sitt liv og profetiene i Det gamle testamente. De sørgende disiplene på veien til Emmaus gjenkjente ham ikke, og hadde vanskelig for å forstå gløden og intensiteten til den fremmede som underviste dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Deretter begynte han «å utlegge det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk24,25-27). Han kunne ikke brukt så sterke ord hvis Det gamle testamente ikke hadde trukket opp linjene for hans liv og virksomhet tydelig nok til at de kunne se dem. Jesus leste ikke seg selv inn i Det gamle testamente; han leste seg selv ut av det som var skrevet på forhånd, fordi patriarker og profeter i gammel tid forlengst hadde satt ham i sentrum for sin tro og forventning. «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg,» sa Jesus ved en annen anledning (Joh 8,56).

Noen år senere grep apostelen Peter fatt i den samme tanken om hvor langt profetenes synsfelt strakte seg. «Denne frelse var det profetene grunnet på og utforsket, da de profeterte om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet» (1 Pet 1,10.11). Ingen behøvde å være i tvil om hvor blikket til alle profeter var vendt. Derfor kunne Jesus si noen timer etter oppstandelsen: “Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Luk 24,44).

En liten syrerkonge?
Vi har et ankepunkt mot dem som leser Daniel som fortid, og dem som skyver ham ut i framtiden: Hvor er Jesus blitt av i ditt system? Hvor har du gjemt ham? Hvem gjør du til hovedperson i profetiene i Daniels bok? Du leser om «en som var lik en menneskesønn» i Dan 7, men du er ikke sikker på hvem profeten sikter til. Du leser om «en salvet, en fyrste» i Dan 9, men du lar deg avspise med en uanselig prest som ikke har betydd noe som helst for menneskers ve og vel. Du leser at «synet gjelder endetiden» i Dan 8 og at «det gjelder en fjern fremtid», men det hindrer deg ikke i å hevde at begivenhetene det siktes til, allerede da hadde funnet sted. Vi spør igjen, denne gangen med profetisk alvor: Hvor er Jesus i ditt system? Til dem som tolker profetiene uten å sette Jesus i sentrum, sier vi med gråt i stemmen som Maria utenfor graven hans: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20,13).

Jesus nøyde seg ikke med generell veiledning med hensyn til forståelsen av Daniels bok. Kort tid før sin død så han inn i framtiden sammen med sine disipler, og lot dem få et glimt av det han så. «Pass på at ikke noen fører dere vil!» begynte han (Matt 24,4). Faren i framtiden lå ikke i åpen forfølgelse eller bitter motstand. Den lå gjemt i frafall og forfalskning. Takket være profetiene var de sikret klarhet og hjelp så de ikke skulle miste gangsynet. Spesielt hadde de noe å hente i Daniels bok. «Den ødeleggende styggedom», som profeten Daniel har talt om, skal da stå på det hellige sted — forstå det, den som leser!” sa Jesus (Matt 24,15).

Med uttrykket «den ødeleggende styggedom» henviste Jesus til et fenomen som tolkere av Daniels bok nesten samstemmig anvender på det som skjedde under syrerkongen Antiokus Epifanes to hundre år før Kristus. Jesu tolkning bærer i en helt annen retning. Han framhever nettopp denne profetien som en beskrivelse av begivenheter i framtiden. Daniels omtale av «den ødeleggende synd» (8,13) eller «den ødeleggende styggedom» (11,31) handler for Jesus om forhold som angår evangeliets skjebne i verden, med ham selv som hovedperson. Den delen av Daniels bok som mange har sett som det sikreste beviset på at boken ikke har noe med vår tid å gjøre, ble av Jesus brukt i forbindelse med den kristne æra og endetiden. Med mindre moderne teologer vet noe Jesus ikke visste, bør han få det siste ordet i saken.

Vi står på terskelen til innsikt som legger beslag på tanken og tar hjertet til fange som ingen annen bok i verdenslitteraturen. Nøkkelen til boken ligger hos Jesus, både som definitiv fortolker og hovedperson. Undervisningsprinsippet gjennom hele boken bygger på gjentagelse og utvidelse. Jesus, evangeliet og begivenheter gjennom hele den kristne tidsalder — alt det som er utelukket fra de tolkningene som nå er mest kjent og utbredt — er hovedsaken i beretningen om framtiden som ble foldet ut i slående og sjokkerende detalj av Daniel i Babylon.

Sigve Tonstad

¹ Se f. eks. Oskar Skarsaune: Endetid (Credo forlag, 1992). Per Lønning: oppbrudd—et halvår med Det gamle testamente, bind II (Land og kirke, 1973). Arvid S. Kapelrud: Profetene i det gamle Israel og Juda (Universitetsforlaget, 1966).
² Paul Yonggi Cho: Daniel (Hermon forlag, 1992), 99.
³ Et ferskt eksempel finner du i Paul Yonggi Chos bok.