Han er tema for sanger og samtaler, filmer og faglitteratur. Noen dømmer ham som en fantast og forfører, andre ser ham som frelser. En og annen dør for ham. Men hvor mye vet vi egentlig om Jesus?

Det er ikke godt å vite hvor man skal starte — eller slutte — når man vil gi et bilde av ham. Johannes, en nær venn, hevdet at hvis man skulle skrive ned alt Jesus gjorde, ville hele verden trolig ikke romme alle de bøkene som da måtte skrives. Og likevel ble han ikke mer enn 33 år. De siste tre-fire årene, etter at han forlot farens snekkerverksted, var de viktigste i hans liv. Det er hans holdninger og handlinger i denne perioden som fører til så mye hengivenhet og hat selv i dag. Etter å ha forlatt den lille landsbyen Nasaret, var han stadig på reisefot som talsmann for en ny og radikal forståelse av Gud og mennesker.

Alltid talte han om Guds kjærlighet, tente håp og mot i hjertet og lærte liten og stor hvordan de skulle leve. Ja, han var en personifikasjon av Guds godhet. Han helbredet syke, vekket opp døde, hjalp mennesker å finne Gud og løftet skylden fra synderens skulder. «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord,» sier Johannes. Han skildrer hvordan Jesus var sann fra start til siste slutt, generøs fra innerst til ytterst. Men det var ikke alle som gledet seg over slik godhet. Den religiøse makteliten var særlig fiendtlig innstilt, og til slutt tvang de romerne til å henrette ham. Men, som Johannes sier: «Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.» Og så føyer han til: «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss.»

I dag er det mange rare forestillinger om Jesus. Noen taler om ham som «en politisk revolusjonær som giftet seg med Maria Magdalena, som en karismatiker fra Galilea, en rabbi, en endetidsprofet, en hippie, eller som en sanseløs leder av en hellig soppkult» (Philip Yancey).

Evangelisten Markus, som kjente ham personlig, sier imidlertid at Jesus talte klart og tillitsfullt, med myndighet, «og ikke som de skriftlærde». Og Peter poengterer at han har «det evige livs ord». Igjen og igjen ble han fylt med medfølelse. Hans budskap var først og fremst at «Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke,» sier Johannes.

Jesus gjorde ikke noe for å markedsføre seg selv. Når han utrettet noe spektakulært, sa han vanligvis til folk at de ikke skulle fortelle noe til noen. Hans bror foreslo at han skulle dra opp til Jerusalem for å få mer oppmerksomhet, men han ville ikke stille seg fram. Likevel var det nesten alltid store folkemengder i hans nærhet. På et tidspunkt gav fariseerne uttrykk for sin rådløshet og fortvilelse: «Der ser dere at ingen ting nytter. All verden renner etter ham,»

Jesus var fattig og hjemløs. Han tok seg aldri betalt for sitt arbeid; penger var ikke viktig for ham. Han sa til og med at vi ikke kan tjene Gud og Mammon samtidig. Han ville lære oss å ta imot Guds gaver. Og selv om Jesus hadde stor makt, var det ikke dette som gjorde ham spesiell. Han benyttet ikke makten til egen vinning; han helbredet sykdommer og gav ny livslyst til de små og vindskjeve. Fromme hyklere ble brakt til taushet. «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt,» sa han til disiplene. «Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.»

Hans venner var en broket forsamling. De fleste var fiskere, men også noen religiøse, romerske høvedsmenn, spedalske, prostituerte, forretningsfolk og tollere. Noen av hans mest trofaste etterfølgere var kvinner, som han behandlet med respekt og verdighet. Folk følte seg tiltrukket av ham. De elsket å være sammen med ham, og han ble jevnlig invitert til middager og gjestebud. Ikke sjelden kom de i stand for å ære ham. Han hadde ingen høy utdannelse. Ved en anledning talte han på tempelplassen, og Johannes sier at noen av tilhørerne undret seg. «Hvor har han sin lærdom fra, han som selv ikke har fått noen opplæring?» Hans undervisning var i stor grad knyttet til fortellinger, som fanget folkets oppmerksomhet og gav næring til fantasien. De lyttet gjerne til ham.

Han framstilte Gud som en kjærlig far, og innbød fattig og rik til å slutte seg til hans rike. «Himmelriket er nær!» sa han. Søndagsskolebildet av Jesus, «myk og mild», er bare en side av hans personlighet. «Folkemengden som fikk Jesus korsfestet, anklaget ham aldri for å være en kjedelig fyr. Tvert imot oppfattet de ham som så dynamisk at han var en risiko,» skriver Dorothy Sayers. «Det har vært opp til senere slektledd å dempe hans rystende personlighet og innhylle ham i en triviell atmosfære. Vi har med stor dyktighet klart å klippe klørne til løven av Juda, attestert ham som «myk og mild» og anbefalt ham som en egnet kjæledegge for bleke prester og fromme gamle damer. Men for dem som kjente ham, var han på ingen måte en slik fargeløs person; de protesterte mot ham som en farlig oppvigler.

Det er sant at han var ømhjertet mot de ulykkelige, tålmodig overfor ærlige henvendelser og ydmyk overfor himmelen; men han fornærmet ærverdige geistlige personer. Han var absolutt ikke treg og kjedelig i sin livstid som menneske, og hvis han er Gud, kan det heller ikke være noe kjedelig ved Gud. Noen ganger var Jesus fast, nesten uforsonlig i sine ord: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett.»

Hykleri og urettferdighet gjorde ham tydeligvis sint. Men budskapet til de religiøse lederne endte på en øm måte: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Han gråt høyt over Jerusalem. Jesus talte med stor medfølelse. «Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile,» sa han. «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.»

Jesus var oppmerksom på menneskers ondskap, men han var heller ikke blind overfor de gode trekk. Han gav ofte ros og oppmuntring. Små barn kravlet lykkelig opp på hans knær, og han gjorde oppmerksom på deres barnlige fortrinn.

Det tok ikke lang tid før den religiøse makteliten begynte å legge hemmelige planer om å rydde ham av veien. De sa at han oppviglet folket mot dem, og at han spottet Gud — en overtredelse som kunne føre til dødsdom. Problemet var imidlertid at han var så populær. En gang sendte de tempelvaktene for å arrestere ham, men de kom tilbake med uforrettet sak. «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen,» var deres svar.

Hva skal vi så si om Jesus? En god mann? En stor lærer? En forvirret løgner? Eller, som han selv hevdet, Guds Sønn? «En mann som ikke var mer enn menneskelig og talte som Jesus, ville ikke være en stor morallærer,» påpeker C. S. Lewis. «Enten ville han være vanvittig... eller så ville han være djevelen i helvete. Du må foreta et valg. Enten var, og er, denne mannen Guds Sønn, eller så var han en galning eller noe verre.»

Da Jesus ropte med høy røst og oppgav ånden, utbrøt den forherdede romerske offiseren: «Sannelig, han var Guds Sønn!» Himmelen tordnet. Kvinnene gråt. Han døde ung, men lever for alltid.