Spørsmålet om Jesu guddom. 

Ego eimi. Verbet er presens indikativ; dvs: ”jeg er”. ”Ego” forsterker verbet som i seg selv betyr ”jeg er.” Vi får altså en understreking av at ”jeg selv, jeg er”. De gjengivelsene du nevner er alle bare fortolkninger, ikke direkte oversettelser. Det er ingen tvil om den fundamentale betydningen av uttrykket. Sitatet fra Robertson er faktisk villedende, for det tar ikke med alt han sier: ”Det progressive presens. Dette er et dårlig uttrykk i mangel av et bedre som uttrykker nåtid for en fortidig handling som FREMDELES ER I UTVIKLING.” (”The Progressive Present. This is a poor name in lieu of a better one for the present of a past action STILL IN PROGRESS.” A. T. Robertson, A Grammar of the Greek New Testament in the Light of Historical Research, s. 879). Uthevingen er min.

Å oversette ego eimi til noe annet enn ”jeg er” kan være basert på motvilje mot å akseptere det teologiske innholdet uttrykket innebærer, nemlig at Jesus er Jahve. ”Har jeg vært” er i alle fall grammatikalsk uriktig, og i strid med intensjonen i setningen. Jødene tok umiddelbart opp steiner for å steine ham – de oppfattet poenget (v. 59). Jesus gjorde krav på å være den evige Gud, og det ville de ikke akseptere!

Jesus lever ikke i tidsdimensjonen slik skapte vesener gjør. Han ”er” for 4000 år siden, han fyller all tid med sitt nærvær, og verbet uttrykker derfor nåtid om en handling som ligger så langt tilbake i tiden.

Som Jahve, den evige, selveksisterende Gud, benytter Jesus ofte samme deskriptive titler som Faderen. Siden du tydeligvis har tilgang til Colin Browns’s The New International Dictionary of New Testament Theology, vil jeg gjerne sitere fra et annet avsnitt i samme verk:

”In Rev. 1:8 God is the subject of the sentence, “I am the Alpha and the Omega, who is and who was and who is to come”, while in Rev 1,17f. the Son of man speaks, “I am the first and the last, and the living one.” Both verses are derived from Isa. 44,6. The first and the last corresponds to the Alpha and the Omega. The most complete identification of Christ and God is expressed at the end of Rev. The subject of the sentence in Rev. 21:6, “I am the Alpha and the Omega, the beginning and the end,” is God; in Rev. 22:13 it is Jesus.” (S. 282, Zondervan, 1976). Uthevingen er min. ”Den mest fullstendige identifiseringen av Kristus og Gud er uttrykt mot slutten av Åpenbaringen. Subjektet i Åp 21,6 ”Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden”, er Gud; i Åp 22,13 er det Jesus.” Det var ingen før Jesus, han er den første, den evige, selveksisterende ”jeg er”- den første og den siste!

At Jesus er en del av guddommen, og derfor også har krav på navnet Jahve, er uttrykt i klartekst av evangelisten Johannes: 

”Jesus svarte: "Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn." Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem. Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. For dette ordet av profeten Jesaja skulle oppfylles: Herre, hvem trodde vårt budskap, for hvem ble Herrens makt åpenbart? Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt: Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerte, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og vende om, så jeg får lege dem. Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.” (Joh 12, 35-41)

Tekstavsnittet Johannes siterte finner vi i Jesaja, kap 6. Dette er en beskrivelse av Gud på sin trone, og herligheten fyller tempelet. Jesaja utbryter i fortvilelse og avmakt: ”Ve meg! Det er ute med meg.  For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper,  og mine øyne har sett Kongen,  Herren, All hærs Gud." (v. 5). ”Herren” er her oversatt fra JHVH, Jahve, og Johannes forteller oss at dette skrev Jesaja  ”fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.”  Jesaja så Jahve, og Johannes sier at dette var Jesus!

Roger Robertsen