Han forkastet evolusjonistiske og utopiske tanker om menneskelig selvforbedring og framgang. Utviklingen går heller i negativ retning. Utopia er «intet sted» - inntil han kommer igjen.

I 1516 skrev Thomas More om en nasjon med svært få forbrytelser og absolutt ingen fattigdom. I dette forunderlige landet hadde alle nok arbeid, de syke ble stelt godt for, byer ble ordentlig planlagt som vakre bosteder. Det var fullkommen frihet for tro og tenkning, og innbyggernes største glede var å gjøre godt for andre.

Hva var så landets navn? Utopia. Det betyr «intet sted».

Thomas More fant et godt navn for sitt fantasiland, for det har aldri vært et sted som Utopia, i alle fall etter syndefallet. Og inntil Jesus kommer igjen vil vi heller aldri oppleve slike forhold.

Det vil imidlertid ikke si at menneskene har gitt opp håpet. I de første årene av det 20. århundre, for eksempel, var det mange som mente at vi stod på grensen til Utopia. Det var fred mellom de største verdensmaktene, økonomien blomstret, kunnskapen tiltok, rasehygienen var løfterik (disiplinen gav godt resultat på hunder), Kina var fremdeles tilgjengelig for kristen misjon og togene var i rute. Så dronning Victorias kapellan, Charles Kingsley, skrev: «Jernbanene, dampbåtene og den elektriske telegrafen er ... tegn på at vi, i alle fall på visse områder, er i harmoni med universet.»

Men harmonien var kortvarig. Kort tid etter det første tiåret i den nye æra skjøt den bosniske terroristen Gavrilo Princip en østerriksk erkehertug i Sarajevo, første verdenskrig brøt ut, og resten er - som man sier - historie.

Og selv om det er naturlig at mennesker lengter etter noe bedre, er det ingenting i Skriften som gir grunn til utopiske forhåpninger for vår verden, før Gud skaper «en ny himmel og en ny jord» (2 Pet 3,13). I sin store utlegning om de kommende tider, tegnet Jesus tvert imot et bilde av menneskeheten som forkaster alle utopiske fantasier som, ja, fantasier.

Et utopisk ideal
På dette tidspunktet var Jesus på Oljeberget sammen med disiplene, med god utsikt over templet og alle bygningene i tilknytning til det. Ifølge Matteus' beretning spurte disiplene ham:

«Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» (Matt 24,3).

Og Jesus gav dem en skisse av den åndelige og moralske utviklingen i verden helt fram til hans gjenkomst. Her er hans ord:

«Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias.' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene» (Matt 24,4-8).

Falske messiaser? Krig og rykter om krig? Folk mot andre folk? Hungersnød? Jordskjelv? Århundrer før boktrykkerkunsten og spredningen av bibler, århundrer før FN og tidligere fredsbestrebelser, århundrer før de store framskritt i irrigasjon og jordbruk, århundrer før vaksiner, ja, århundrer før alt dette gjorde livet bedre, var Jesus i stand til å se alle disse store bedriftene, og ikke desto mindre gav han en så nedslående karakteristikk av menneskenes situasjon. Utrolig!

Jesus forkaster rett og slett forestillingen om at dersom menneskeheten oppnår mer kunnskap, mer erfaring, mer modenhet, vil den forbedre seg selv. Det er et utopisk ideal med tilslutning fra millioner av velmenende mennesker - og med noen få setninger avfeier Jesus det som tøys og tull.

Bare begynnelsen ...
De tingene Jesus nevnte i sin advarsel, er imidlertid bare «begynnelsen på fødselsveene». Han beskrev så den forfølgelsen hans disipler ville stå overfor: Frafall, hat, død. Alle som vet noe ikke bare om historien, men også om den situasjonen som de troende i mange land står overfor i dag, vet at Jesus talte sant.

Ingen av hans uttalelser gir noen grunn til å tro at menneskeheten vil gå fram moralsk eller åndelig. Tvert imot, fordi lovløsheten tar overhånd, vil kjærligheten bli kald hos de fleste (Matt 24,12). Det står egentlig at ondskapen vil øke, at den vil bli mer og mer alminnelig, noe som absolutt ikke stemmer med evolusjonistiske og utopiske tanker om menneskelig selvforbedring og framgang.

Jesus sa også at like før hans gjenkomst vil tilstandene forverre seg enda mer: «For da skal det bli en nød så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli» (Matt 24,21). Situasjonen vil altså utarte til en trengsel uten noen sammenligning i historien, og det er jo ingen hyggelig utsikt for en verden som allerede har haltet seg gjennom tøffe tider.

I det samme foredraget pekte Jesus på en begivenhet som fant sted på et tidlig tidspunkt i menneskenes historie, og sammenlignet den med de siste dagers hendelser:

«Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt 24,37-39).

Ifølge Bibelen var menneskene utrolig onde allerede før vannflommen, ja, så onde at Gud mistet troen på sitt eget skaperverk.

Da Herren angret

«Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte» (1 Mos 6,5.6).

Selv om Jesu hensikt med denne uttalelsen var å vise at ikke mange mennesker ville være rede for hans gjenkomst, gir henvisningen til tiden før vannflommen et enda dystrere bilde av menneskehetens tilstand i endetiden. Det er en tilstand som ikke innbyr til noen forhåpninger om Utopia, i alle fall ikke i dette liv.

Det leder til enda et poeng, kanskje det viktigste i hele talen på Oljeberget. Og poenget er dette: Midt i all tristhet og trengsel, dom og undergang, er det et underfullt håp - håpet om Kristi gjenkomst. Det er bare denne begivenheten - hans gjenkomst i himmelens skyer - og ikke noe annet, som vil innvarsle Utopia.

Dette håp bygger ikke på noe menneskelig. Det melder seg bare på grunn av Guds overnaturlige kraft, som latterliggjør og trosser all vår logikk, fornuft og forskning, står fram på himmelens skyer og samler hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, «fra himmelens ene ende til den andre» (Matt 24,31). Ut fra denne utrolige hendelsen alene vil han skape en helt ny eksistens, uten kriger og rykter om krig eller hungersnød eller jordskjelv eller forfølgelser eller urettferdighet eller død.