Da menneskene avviste Gud ved syndefallet var det så tungt for Gud å bære at han bestemte seg for å bli menneske slik at han kunne være sammen med sine skapninger igjen.

Gud ble menneske. Gud som menneske; utenkelig, uvirkelig? Absolutt ikke. En gud skal jo være litt fjern, litt uvirkelig, utilnærmelig og absolutt ikke tilstede, eller?

Mens menneskene for mer enn to tusen år siden gikk omkring i sine daglige gjøremål, ankom Den Hellige. Himmelen åpnet seg, og plasserte det mest dyrebare av alt i en menneskemage.

Den Allmektige, gjorde seg selv absolutt sårbar. Han ble i stand til fysisk å gjennombores. Han som er større enn hele universet, ble et lite menneske i en mage. Han som oppholder verden, valgte å være avhengig av næring fra en ung jente.

Skaperen av livet, ble selv skapt – Gud som foster – Hellighet som sover i en mage. Han kom, ikke som et lysglimt eller en som man ikke kunne nærme seg, men en hvis skrik først ble hørt av en pur ung førstegangsfødende kvinne, og en søvnig tømrer.

Hadde det ikke vært for hyrdene, hadde det blitt smått med velkomst på jorden. Hadde det ikke vært for noen stjerneinteresserte vise menn, hadde det heller ikke vært noen gaver.

I 33 år ville han føle alt det du og jeg føler. Han kunne føle seg svak. Han ble trøtt…

Det å se på Jesus i et sånt lys kjennes kanskje litt vel familiært. Da er det mye lettere å holde det guddommelige borte fra mennesket. Men, det er bare når Gud har vært menneske, at han kan dra oss ut «og sette føttene på fjell».

Hør på ham 
«Elsk din neste» ble sagt av en som ble drept av sine neste.

«Be for de som forfølger dere» kom fra leppene til en som snart skulle be Gud om å tilgi de som skulle ta livet hans.

«Jeg er med dere alltid.» er ordene til en Gud som i et øyeblikk gjorde det umulige mulig for deg og meg.

Gud har mange navn, men min favoritt blant navnene er: Immanuel – Gud med oss.

Matteus siterer Jesaja 7:1 i kap. 1:23, «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss».

Josef hadde fått en drøm, og i drømmen fortalte engelen hva slags gudsbilde Jesus skulle formidle: Gud med oss. En Gud helt tilstede.

Matteus fremholder at Jesus er svaret på Jesaja sin profeti: Jesus er Immanuel, Gud med oss. Dette er kanskje den største påstanden i Det nye testamente. Matteus sier at Jesus er Gud med oss. Kristendommen er bygd på denne påstanden.

Gjennom sin lære, sine taler og helbredelser blir Jesus det komplette bilde av Guds karakter. Jesus sier: Den som har sett meg, har sett Faderen. Det er for meg det mest utrolige ved Gud – selv etter årtier, ja tusener av år med umulige, ulydige, sta mennesker, velger han å personifisere seg selv i Jesus:

Gud med oss 
•    Født som flyktning og uten noe hjem. 
•    Bare dyrene var det plass hos.

Gud med oss, en fysisk tilstedeværelse. Hvor andre navn i Bibelen forteller oss om Guds storhet og mange andre egenskaper ved Gud, har dette navnet en annen karakter. Navnet Immanuel, betyr ikke en åndsfraværende Gud.

Dette er et navn som sier noe om kristendommens Gud. Det er et bilde kristendommen er alene om. En Gud med oss som kom hit ned – ydmyk, født i en stall og uten gull og glitter.

En Gud med oss som kan identifisere seg fullt og helt med mennesker, fordi han vet hva det vil si å være menneske – fordi han har opplevd på kroppen hva det vil si å være menneske.
Gud i menneskeform.

«Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen» (1 Mosebok 3:8). Gud og de første menneskene hadde denne fysiske kontakten, ansikt til ansikt, helt til den blir brutt.

Gud med oss var ikke noe ukjent begrep for Adam og Eva, det var helt naturlig. Gud var en som vandret med dem, snakket med dem og hadde samtaler. Det fantes ingen skam eller frykt for Guds tilstedeværelse – den kom først etter synden.

Det er først etter syndefallet at «Gud med oss» blir et fjernere begrep. Da blir plutselig Gud noe fjernt, noe usynlig, noe upersonlig, fordi vi mennesker hadde valgt ikke å stole på Gud.

Gud med oss var til tider vanskelig å få øye på, og er fremdeles i vår tid et vanskelig begrep i krigssoner og i livets tragiske sider. Gud har et behov for å vise hvem han er i et forståelig språk, på en måte som ikke vekker frykt. Han valgte å formidle sin tilstedeværelse ved å bruke mennesket.

Gud bygger bro
«Se Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem» (Åpenbaringen 21:3). Det endelige, framtidige håpet ligger i at Gud alltid skal være nærværende, ikke fjern. Det er vi mennesker som har gjort ham fjern og ikke latt ham få være Gud med oss.

Det er håpet i dette verset som klart tilkjennegir hva som kommer til å være normalt i himmelen – Guds tilstedeværelse – Gud med oss hele tiden. Ingen avstand mer.

Når Matteus siterer Jesaja, så gjør han det med hensikt. Han gjør det klart at Jesus Kristus er en Gud som er tilstede, en Gud som viser seg offentlig og som er personlig. Jeg har ofte tenkt følgende tanke: Da Gud valgte å vise seg for menneskene, gjorde han det gjennom et menneske. Det var ikke et eneste hint av noe menneske som var redd for å komme nær ham. Det var de som spottet ham, var misunnelige, eller misforstod. Det var de som æret ham. Men det var ikke en eneste person som så på ham som for hellig, for guddommelig eller himmelsk til å berøres.

Jeg må minne meg selv om at det er jeg som skaper avstand, og at det er Jesus som bygger bro, som Immanuel, Gud med oss. Det er dette håpet, denne tanken som Gud lengter etter akkurat nå. Han ønsker å være fysisk tilstede, uten stengsel, uten ondskap, sykdom, krig og nød.

Han kommer igjen, snart.