Hvorfor måtte kongen dø?
Var virkelig Gud så sint at han kunne roes ned bare ved å se sin egen sønn torturert til døde? Naturligvis ikke? For en parodi på evangeliet. Guds vrede er som en fars fortvilelse når han ser barna sine lide. Sammen med sin sønn laget han en plan for å ta innersvingen på ondskapen.
Jødene på Jesu tid visste hvorfor Jesus måtte dø. Han var i deres øyne en falsk profet som med tegn og under ledet folket på avveie, og ifølge 5 Mosebok 13 var det dødsstraff for slikt. De var dessuten bekymret for at bevegelsen hans skulle lede til et opprør som ville påføre dem Roms vrede. De spottet ham ikke som konge, men som profet. «De dekket til ansiktet hans og sa: `Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?´» (Lukas 22:64).
Romerne hadde lang tradisjon for å henrette opprørere, så da Pilatus hørte at Jesus godtok kongelige titler (som «Messias» og «menneskesønnen»), hadde han egentlig ikke noe valg. Soldatene hans spottet Jesus som enda en oppvigler som trodde han kunne gjøre seg selv til konge og kaste dem ut. «De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet» (Matteus 27:27-30).
Jesu eget svar
Men hva med Jesus selv? Han kunne latt være å dra til Jerusalem. Han kunne latt være å provosere prestene i templet. Han kunne bortforklart det hele da han ble stilt for Det høye råd.
I stedet ser vi både i lignelser, hentydninger og i direkte utsagn at Jesus helt klart mente at han som jødenes salvede konge var på vei mot hovedstaden for å dø. Han måtte kjempe den siste og avgjørende kampen, og for å vinne den, måtte han dø.1
Men hvorfor?
Både Daniel og Jesaja hadde fortalt at kongen skulle dø. Jesaja skriver for eksempel: «Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse» (Jesaja 53:3-8).
Men hvorfor måtte kongen dø?
Jesus kunne Skriftene ut og inn. Han visste at en konge var uløselig knyttet til sitt folk. Da David en gang hadde syndet, måtte hele folket bære konsekvensene. Konge og folk hang sammen, og som den lovede kongen var han Israels fremste representant. Som resultat av å forkaste Gud, hadde jødene måttet gå i landflyktighet for lære at de trengte ham. Og selv om de var kommet tilbake varte den på en måte ennå. De var fremdeles i hendene på fiendtlige makter.2 Hadde de ennå ikke lært? Hvilte skammen over dem ennå? Hvordan blir man kvitt den? Og hva skulle kongen gjøre med det?
Jesus hadde løsningen. Landflyktigheten og undertrykkelsen måtte nå sitt klimaks, før vendepunktet kunne komme. Han selv skulle som deres konge ta disse konsekvensene av folkets ulydighet på seg. Han skulle en gang for alle bære skammen og nederlaget ut av hovedstaden og ned i graven. Daniel hadde sagt at når «det hellige folks makt er helt knust, kommer enden.» Han, som deres konge, måtte være lynavlederen som avledet Roms hat og Guds vrede over synd. Som David med sin synd hadde brakt lidelse over hele folket, skulle han nå med sin lidelse bringe frelse til hele folket.3
Den store fortellingen
Men det er ett aspekt til i hele dette mektige scenariet vi ikke må glemme: Den store fortellingen. Jesu anklage mot jødene var blant annet at de hadde glemt denne. De var verdens lys. Det handlet egentlig om verden og ikke om dem.
Gud hadde skapt verden, og menneskeheten hadde falt for slangens list og brakt forbannelse og elendighet over seg selv og hele skaperverket. Mistillit til Gud gjennomsyret universet. Bak det hele aner vi skyggen av Satan og hans engler i konflikt med Gud og hans lojale engler (Åpenbaringen 12:7-10). Nå skulle kampen nå sitt klimaks. Gjennom folket sitt skulle Gud en gang for alle ta et oppgjør med ondskapen i verden. Den sanne kongen hadde kommet til Jerusalem for å bli hele universets fredsfyrste.
De mørke maktene som holdt menneskene fanget i mørke, forvirring, vold og kaos kunne ikke bekjempes med egne våpen. Den store seieren over ondskap, hat og hevn ville aldri bli vunnet ved at jøder slaktet romere. Den kunne bare vinnes ved at den evige skaperguden selv ble menneske og gikk foran i kampen som vårt eksempel. Kjærlighet og offer er det som bryter ondskapens makt. Og Jesus, som kongen med stor K, som den gode Hyrden, som Menneskesønnen, ja, som Guds egen Sønn, skulle beseire Satan og alle mørkets makter ved å la dem gjøre sitt verste mot ham. Og verdenshistorien ville gå inn i et nytt kapittel.
Røveren som hang på korset ved siden av Jesus, må ha vært en av de første som forstod hva som foregikk. Jesus hang der på et romersk kors og skulle dø, slik tusenvis av jøder før ham. Folk spottet ham og utfordret ham til å bruke sin makt. Men på en eller annen måte må denne røveren ha forstått at det var noe større på gang, at det ikke var romerne det handlet om, men om selve ondskapen. I Jesus så han en seierherre, en som ikke lot romerske spiker bestemme dagsformen, en som var i stand til å elske i møte med den ytterste ondskap. Og mens disiplene løp og gjemte seg og hele folkemengden hadde gitt opp, begynte denne røveren å tro på triumfen til det rike Jesus snakket om.
Når Paulus sier at Jesus triumferte over maktene og myndighetene på korset (Kolosserne 2:15), så er det akkurat dette han mener. Ondskapen ble virkelig avkledd og Jesus falt aldri for fristelsen til å bruke det ondes metoder mot det onde. Han triumferte over hatet, smerten, dumheten og alle de mørke kreftene. Han døde i stedet med kjærlighet i hjertet sitt.
Og så stod han opp til en ny tid, en ny verden, en ny skapelse. Kjærligheten hadde vunnet – for alltid.
Harald Giesebrecht
1 Liknelser: Forpakteren og arvingen (Matteus 21:33-46/Markus 12:1-12/Lukas 20:9-19). Hønen som beskytter kyllingene med sitt eget liv (Matteus 23:37-39/Lukas 13:34-35). Hentydninger: Kvinnen som salvet Jesus (Matteus 26:6-13/Markus 14:3-9/Lukas 7:36-50/ Johannes 12:1-8). Profeter må dø i Jerusalem: (Lukas 13:33). Direkte utsagn: (Matteus 16:21/Markus 8:31/Lukas 9:22/Markus 9:12/Matteus 17:22/Markus 9:31/Lukas 9:44/Matteus 20:17-19/Markus 10:32-34/Lukas 18:31-33/Matteus 20:28/Markus 10:45/Matt 26:31/Markus 14:27/Lukas 22:37/Matteus 26:45/Markus 14:41/Lukas 22:22/Matteus 26:56/Markus 14:49).
2 Se N. T. Wright. Jesus and the Victory of God. Fortress Press, 1996, side 598 ff.
3 Se 2 Samuel 24:1-17 og 1 Krønikebok 21:1-17, og nattverden: Dette er mitt blod som utøses for mange til syndenes forlatelse (Matteus 26:26-29/Markus 14:22-25/Lukas 22:14-23).
