Julen feires til minne om Jesu fødsel, men for ham selv var døden ett av livets store mål. Derfor feirer vi også nattverd. Det ene uten det andre blir litt for lite. Begynnelsen og slutten på hans liv danner rammen rundt vårt håp om frelse.

Bibelen fremstiller det som en kjensgjerning at Jesus eksisterte lenge før han kom inn i denne verden som et nyfødt barn. I evangeliet etter Johannes er dette ikke til å ta feil av. Innledningsvis skriver Johannes om Ordet, som «var hos Gud» og som «var Gud» (Johannes 1:1), at det «ble menneske og tok bolig iblant oss» (vers 14). Jesus selv kom med tydelige påstander om sin himmelske opprinnelse: «Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden» (Johannes 16:28). «Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen» (Johannes 3:13).

Ikke bare hevdet Jesus å ha eksistert sammen med Gud i himmelen før han kom til denne verden. Han sa endog: «Før Abraham var, er jeg» (Johannes 8:58). Dette er et uttrykk som gir assosiasjoner til den gangen Gud talte til Moses ved den brennende busken og erklærte seg som den selveksisterende og evige Gud på denne måten: «Jeg er den jeg er» (2 Mosebok 3:14). Dette handler ikke bare om preeksistens, men om evig preeksistens. Når profeten Mika beskriver Messias, fredsfyrsten fra Betlehem, uttrykker han det slik: «Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager» (Mika 5:1).

Hvorfor ble Jesus menneske?
Døperen Johannes sa følgende om Jesus: «Han som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle. Han vitner om det han har sett og hørt …» (Johannes 3:31-32). Det var døperen Johannes´ oppgave å introdusere Jesus og hans misjon for sine samtidige, men dette var ikke den første introduksjon av Messias. Profeten Jesaja skrev mange hundre år før Jesus ble født: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste» (Jesaja 9:6). Profetene i Det gamle testamente forutsa denne begivenheten, ikke som en sukkersøt juledekorasjon, men som en gledelig løsning på syndens og dødens problem.

Da en Herrens engel viste seg for Josef, ble også han fortalt at det barnet som var unnfanget i Maria, var av Den Hellige Ånd, og at de som foreldre skulle kalle barnet Jesus; «for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matteus 1:21).

Når Et barn er født i Betlehem og Deilig er jorden synges under julekonserter og julegudstjenester, og det leses fra Evangeliet etter Lukas, deler vi gjerne englenes begeistring i deres kunngjøring til gjeterne på betlehemsmarken: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. … en himmelsk hærskare … lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag» (Lukas 2:10-14). Men vi må ikke stanse der, eller nøye oss kun med en slags julestemning. Vi må tro at sangen og begeistringen er berettiget, fordi det er et meningsfullt perspektiv over Jesu fødsel.

Oppdraget fullføres
Etter at Jesus var døpt av Johannes og himmelen hadde åpnet seg i en erklæring av ham som Guds Sønn (Lukas 3:21-22), og han hadde motstått Satans fristelser om et liv uten tanke for deg og meg (Lukas 4:1-13), begynte Jesus sin gjerning. Ved en anledning dro han til sin hjemby Nasaret, hvor han gikk inn i synagogen og leste fra Jesajas bok, hvor Jesu rolle beskrives: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Lukas 4:18-19; Jesaja 61:1-2). Hvordan kunne Jesus sette mennesker fri fra åndelig mørke, synd og død og skape fred på jorden? Ved å være Guds lam, som bærer verdens synd (Johannes 1:29). Bare slik kunne himmelens hensikt med Jesu fødsel oppfylles.

Når mange kristne på denne årstiden har tatt anledning av en gammel hedensk lysfest og gitt den et kristent innhold til minne om Jesu fødsel, er det mest riktig å se Jesu fødsel og Jesu rolle som Guds lam i sammenheng.

Jesus innstiftet nattverden sammen med disiplene (Matteus 26:26-29) og Paulus har pålagt de troende å feire den til minne om Jesu død inntil han kommer igjen (1 Korinterbrev 11:23-26). Feiringen av Herrens nattverd handler imidlertid om mer enn å minnes Jesu død. Den minner oss om at Gud gjennom Jesus har forsonet oss med seg. Det lille Jesus-barnet er også en påminnelse om den himmelske gunst som Gud viser oss jordiske skapninger. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor forsøker han å få kontakt med oss. Som mennesker setter vi pris på nyfødte barn. Det er et mirakel som har i seg forventninger. Nybakte foreldre finner som regel grunn til å feire en slik begivenhet. I disse tider feirer vi på nytt Jesu fødsel, og selv om Jesus var født for å dø, kan vi vite at han fullførte sitt oppdrag på korset (Johannes 19:30), at han lever og vil en dag komme igjen for så å drikke nattverdsvinen sammen med oss i sin Fars rike (Matteus 26:29). Der vil et stort kor av frelste synge med stor glede: «Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud, for sanne og rettferdige er hans dommer» (Åpenbaringen 19:1-2).

David Havstein