Ressurser/Er historien om Jesus sann?
Foto: Shutterstock.com     

Er historien om Jesus sann?

Av Øyvind Gjengstø


I de siste 2000 år har det gang på gang vært reist spørsmål om Jesus. Få historikere betviler at Jesus har levd. Han er den historisk best dokumenterte personen fra antikken. Utenom i Bibelen og i skrifter fra tidlige kristne ledere er Jesus nevnt av den antikke historikeren Tacitus i hans årbøker, bok 15 avsnitt 37, fra 115 e.Kr. (Annals, 15.44) og hos Josefus, den jødiske historikeren som levde ca. 37 - 100 e.Kr. (Antiquities of the Jews, Book 20, Chapter 9, 1). Plinius den yngre, en romersk guvernør i Lilleasia, nevner også Jesus i et brev fra år 112 e.Kr. (Brev 10:96). 

Denne artikkelen tar for seg tre utfordrende punkter i fortellingen om Jesus: hans fødsel, død og oppstandelse.

1. Fødsel
En jomfrufødsel var like oppsiktsvekkende for 2000 år siden som nå. 160 år etter Jesu fødsel finner vi anklagen mot Maria skrevet ned av en hedensk forfatter som het Kelsos. Han hevder at Maria var blitt gravid med en romersk soldat. Kelsos hevder å ha informasjonen fra en jødisk kilde. Jesus møtte selv noen av disse tankene hos fariseerne. De fleste bibelforskere er enige om at når fariseerne sier til Jesus: «Vi er ikke født i hor,»... «Vi har én far, det er Gud» (Johannes 8:41), er det en hentydning til det de mener er hans tvilsomme opphav.

Å være født utenfor ekteskap var svært belastende for både mor og barn på Jesu tid. At frelserkongen Messias skulle være født utenfor ekteskap var for jødene en umulighet. Ingen ville drømme om å dikte opp en slik historie. Den ville bare ikke bli trodd. Men ikke på noe sted i Bibelen prøver man å skjule at Jesus ikke var Josefs barn. I Jesu slektstavle hos Matteus beskrives Josef som «Marias mann» (Matteus 1:16). Deretter blir profeten Jesajas ord (Jesaja 7:14) brukt som forutsigelse for jomfrufødselen. Lukas peker på at Jesus ble «holdt for å være Josefs sønn» (Lukas 3:23). Det er en juridisk ordbruk fra den tiden, brukt på adoptivbarn. Bibelens forfattere fremhever heller enn å prøve å skjule Jesu opphav. Dette er en sterk argumentasjon for at historien er sann.

2. Korsfestelsen
Så har vi korsfestelsen… Dersom Jesus skulle være Messias var korsfestelse den siste død han burde fått. «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1 Korinter 1:22-24).

Korsfestelse var et maksimum av tortur, skjensel og vanære. Kildene fra oldtiden framhever dette siste punktet – vanæren og skammen som den korsfestede ble utsatt for; han hang jo naken på korset, til alles spott og spe. Mennesker reagerte med avsky og forferdelse på denne henrettelsesmetoden. Romerne selv oppfattet den som barbarisk og brukte den aldri på romerske borgere, bare på slaver og politiske opprørere.

I Justin Martyrs dialog med jøden Trypho, som er skrevet ca. 160 e.Kr., har jøden betydelige vanskeligheter med å godta tanken om at Messias skulle dø. Etter hvert kan han godta det, for Justin Martyr fremlegger noen skriftsteder som gjør inntrykk på ham. Men, for å sitere Trypho: «Men at han til og med skulle korsfestes og lide en så skammelig og vanærende død – den som er forbannet i loven – det må du vise ut fra skriften. For vi får oss ikke engang til å tenke tanken» (Dialogue with Trypho, a Jew, chapter 89). Det Trypho sikter til er teksten fra 5 Mosebok 21:23 hvor det står: «For den som blir hengt opp i et tre, er forbannet av Gud».

Også grekerne hadde store problemer med at Gud døde på et kors. For de lærte at gudene ikke kunne lide og ikke dø. Derfor ble hele historien om korsfestelsen ganske absurd for dem.

Paulus er klar når det gjelder korsfestelsen. Den er til anstøt for jødene. Derfor finner vi at Bibelen plasserer den inn i en historisk sammenheng som kunne etterprøves. Både Pontius Pilatus og Herodes er nevnt i denne sammenhengen i Bibelen. Blant kirkefedrene blir nettopp de historiske fakta trukket frem som bevis på at korsfestelsen virkelig hadde funnet sted. For å sitere en bønn i den første menighet: «Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje» (Apostlenes gjerninger 4:27-28).

3. Oppstandelsen
Den tredje problematiske hendelsen i Jesu liv var oppstandelsen. Som nevnt før var ikke antikkens mennesker spesielt godtroende og lette å lure. Å stå opp fra de døde var like kontroversielt den gang som nå. Den tidligere nevnte forfatteren Kelsos var ikke overbevist om at historien om oppstandelsen var sann. I den forbindelse sier han: «Hvem var det som var øyenvitner til dette? Etter det dere sier selv: Et hysterisk kvinnemenneske (Maria Magdalena), og muligens en til (Peter) av dem som var fanget i dette bedraget. Enten må han ha hatt en drøm i sin særegne sinnsstemning, og – forledet av sine intense ønsker – hatt hallusinasjoner.» 

Det er riktig som Kelsos sier, at det var en kvinne som først så ham. Det ville ingen bløffmakere ha sagt. På denne tiden var ikke kvinner troverdige vitner i en rettssak. Å bruke kvinner til å bekrefte en oppstandelse som ikke hadde funnet sted, må betegnes som dødfødt. Ingen ville tro på en slik historie. Selv ikke Peter og Johannes trodde helt på det Maria sa. De måtte selv se den tomme graven for å godta det hun fortalte.

Heldigvis gjorde fariseerne et trekk som bekrefter historien om oppstandelsen. De plasserte vakthold ved graven for å sikre seg at disiplene ikke kom og fjernet Jesu kropp, for deretter å kunne fortelle at han var oppstått (Matteus 27:62-66). De romerske soldatene voktet Jesu grav med livet som innsats. Dersom de sviktet i sin oppgave måtte de selv dø. Det er lite trolig at de ville ha sluppet disiplene nær graven, langt mindre inn i graven, hvor Bibelen forteller at Peter og Johannes gikk. I tillegg fører Paulus sterke bevis for Jesu oppstandelse i 1 Korinter 15:3-8, hvor han henviser til flere hundre mennesker som ennå levde og var øyenvitner til det han skrev om. Det kjennes ikke til at Paulus sin bevisførsel ble tilbakevist av noen. 

Fleip eller fakta?
Mange bibelforskere sier at fordi historien er så umulig for både jøder og grekere må den være sann. Dersom noen skulle dikte en slik historie ville de ha valgt en langt mer akseptabel løsning.

Alle bevis som kan trekkes frem peker mot at historien om Jesus er sann. Historien om Jesus er grunnlaget for den kristne tro og Paulus møtte mange av de argumentene nevnt ovenfor og skrev om dette i sine brev. Kanskje er likevel det sterkeste argumentet for at historien er sann at titusenvis av mennesker i det første århundret av kristendommens historie var villige til å dø heller enn å fornekte sin tro på Jesus. Det ville de neppe gjort om de visste at det hele var bløff.

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

”Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: "Mester, vi vil gjerne at du skal vise oss et tegn."Men han svarte dem: "En ond og utro slekt krever tegn; men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre...
Les mer
Kristendommen baserer seg i sin helhet på Jesu oppstandelse. Uten den hadde kristendommen vært dødfødt, for en levende tro kan ikke overleve en død frelser. Paulus påstod at frelse var mulig kun på grunn av Jesu død, begravelse og oppstandelse.1 Bevisene for Jesu oppstandelse er så sterke at de har ledet en rekke av vår tids skeptikere til...
Les mer
Powered by Cornerstone