«Der korsfestet de ham …»
Disse fire korte ordene fra Johannes evangelium (Joh 19:18) tar oss med til frelseshistoriens høydepunkt. Det er fortellingen om en kjærlighet som er så uvanlig og så guddommelig at selv om 2000 år med langfredager har kommet og gått, forstår vi den ikke noe bedre i dag enn de troende som har levd før oss.

«Der korsfestet de ham …»
Med disse fire korte ordene avviker kristendommen radikalt fra alle andre religioner; for kun kristendommen våger å forkynne en Gud som døde som en kriminell på et vanlig rettersted.

«Der korsfestet de ham …»
Dermed trodde de at alt var over. Alt håp var ute.

Hvem tenkte slik? De som hadde ansvaret for hans død og de som ganske enkelt ønsket ham død, og de som ikke brydde seg om det og spesielt de som hadde håpet så kolossalt at det ikke skulle ende slik – hans disipler, hans venner og alle hans kjære.

Hva tenkte Pilatus?
Pilatus trodde det var over. Den romerske guvernøren hadde beordret utallige korsfestelser. Hadde han noen gang medlidenhet med fangene? Tenkte han overhode på fangenes fysiske lidelser? Kanskje. Kanskje ikke. Han viste uansett en form for humor ved denne anledningen.

Det var ikke den type humor som lokker fram glad latter. Det var en mørk humor som vi gjerne kaller «galgenhumor». Det var en humor som håner og vanærer den dødsdømte, og på den måten forsterker skrekken.

Pilatus festet et skilt over Jesus der det stod: «Dette er Jesus, jødenes konge». Denne patetiske, forslåtte, sårede menneskeskikkelsen på korset var, av alle ting, jødenes konge. «Her ser dere hva som skjer med dem som glemmer hvem den egentlige kongen her er». Og for å sikre seg at alle forstod budskapet skrev han det på hebraisk, gresk og latin.

De religiøse lederne likte selvfølgelig ikke dette og anmodet Pilatus om å endre det som stod på skiltet. «Kan du ikke heller skrive: Denne mannen sa 'Jeg er jødenes konge'?» De fikk et klart svar: «Det jeg skrev, det skrev jeg» (Joh 19:19-22).

Hadde du noen anelse om at denne morsomheten ville sette seg fast i halsen din, Pilatus? Han som du dømte til døden var virkelig en konge som en gang sa, «når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12:32). Og nå er han i sannhet opphøyet. Hans trone er en noe uvanlig konstruksjon av grove tømmerplanker stukket i bakken. Men denne døende Jesus er en uvanlig konge. Hans rike består til evig tid. Det du trodde var over, Pilatus, har så vidt begynt!

Hva tenkte Maria?
Fra korset ser Jesus at hans mor står ved siden av en disippel han elsker. Derfor sier han til henne: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor!» (Joh 19:26-27)

Jesu mor trodde også at alt var over.

Maria opptrer bare to ganger under Jesu virke i Johannes evangelium. Hun var der da han begynte sin gjerning under bryllupet i Kana hvor Jesus forvandlet vann til vin. Og hun var der på slutten da et helt annet mirakel utfoldet seg.

Hva hadde Maria tenkt og følt mens hun så Jesus helbrede og undervise? Hadde hun vært redd? Følte hun at Jesus tok på seg for mye? Hadde hun hørt ryktene om at hans fiender var ute etter ham? Ja, ganske sikkert. Og nå må hun stå og se på at barnet som hun en gang ammet og vugget i søvn, snart skulle trekke pusten for siste gang.

Hun forsto ikke at hennes døende sønn tilbød henne evig liv, for han sa, «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11:25-26).

Hva tenkte disiplene?
Alle disiplene trodde det var over. Alle deres håp og drømmer om ære var knust. Den tiden da de hadde lyttet til Jesu tale til folkemassene var for alltid forbi. Den tiden da de gikk langs veien sammen og han underviste og forklarte dem tegnene på Guds rike, var borte. De skulle aldri mer få se ham rekke ut hendene og røre de blindes øyne for å helbrede, eller forvandle noen få brød til et måltid for tusener, eller stille et opprørt hav.

Det var spesielt vanskelig for Peter å leve med en slik avslutning. Han som hadde lovet å stå skulder til skulder med Jesus under motgang var nå nedbrutt på grunn av sin fornektelse. Han hadde snudd seg og løpt, akkurat som de andre disiplene. Nå som Jesus var død fantes det ingen muligheter for å be ham om tilgivelse, ingen muligheter til å lege det dyrebare, men brutte forholdet.

Når han tenkte på hva korset betydde kunne han ikke tro annet enn at det var over. Han klarte ikke å se for seg en oppstandelse.

Du og jeg
Og Peter er hvem som helst – du og meg – som opplever fortvilelsen når vi ikke kan se lenger enn til vår egen lidelse. Vår synd, skyld og sorg kan bli så intens og altoppslukende at det tar fullstendig overhånd. Vi kan komme til et punkt hvor vi føler oss døde innvendig.

På samme måte som de andre som var til stede ved Jesu korsfestelse kan vi kanskje føle at alt virkelig er over. Hvordan reagerer vi da? Med tårer?

Kanskje. Tårer over hans lidelser? Tårer for at vi er skyldige i hans lidelser? Tårer over all den sorg vi opplever i livet? Det er forståelig at vi feller tårer. Det er også riktig å gråte. Men tårer er ikke nok, og de betyr ikke slutten.

Det er ikke slutt før …
Oppstandelsen er det siste ord. Tårene på langfredag forvandles til lykke på påskemorgen.

Ja, noe er virkelig over. For oppstandelsens mennesker er fortvilelsens lange natt over. Det er slutt på frykten som lammer vår vilje, skylden som ødelegger vårt forhold til Gud og til andre, og selvforakten som hindrer oss fra å bli de frigjorte, lykkelige menneskene Gud lengter etter at vi skal bli.

Oppstandelsen betyr at alt det som plager oss, selv døden, tilintetgjøres av den avslutningen som Gud gjør mulig: evig liv.

Oppstandelsen betyr også at vi settes fri til å bruke våre liv i tjeneste for den verden som Gud elsker så høyt. Oppstandelsens mennesker vet at deres liv har hensikt og mening.

«Vokt mine får» (Joh 21:16), sa den oppstandne Jesus til Peter, som hadde grått bitre tårer.

Og han sier det også i dag. «Gråter dere for meg eller for dere selv når dere ser på korset? Jeg forstår. Men når tårene har stilnet så gå og vokt mine får.»

Kenneth Gibble