Det var neppe noe herberge i Betlehem, så Jesus ble født i en stall. Slik kan også gleden over Frelseren fødes i selv det enkleste hjerte.

Hva med neste generasjon? 
Kommer det noen neste generasjon? Gjelder Guds løfter fortsatt barn og barnebarn, til tross for fedres svik og mangel på tro, og på tross av alle erfaringer som motsier løftene? Frøet, på hebraisk zera’, er et gjennomgangstema i hele Bibelen. Dette ordet kan bety den type frø som er i frukt. Slik står det i Første Mosebok: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag», (1 Mosebok 1:11). Men ordet kan også bety barn eller avkom, ætt. Slik taler Gud til slangen i paradiset:

«Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl», (1 Mosebok 3:15).

I denne teksten, som også kalles «det første evangeliet» eller på latin protevangeliet, finner vi også frø-ordet, her oversatt med «ætt». Det er frø-motivet som er årsaken til at denne teksten har fått navnet sitt. For dette motivet er også sentralt i Guds løfter til Abraham og til David. I Første Mosebok 12 sier Gud til Abraham når han kommer inn i Kanaan: «Jeg vil gi dette landet til din ætt», (i Mosebok 12:7).

Guds løfte til Abraham har to motiver: ætten og landet. Vi vet at ingen av delene ble en selvfølge. Mange år gikk uten at Abraham fikk noen sønn med Sara, slik Gud hadde lovet. I lang tid levde Abraham som omflakkende og fremmed i landet Gud hadde lovet å gi ham. Guds løfter tar tid. Til slutt, da både Abraham og Sara var omkring hundre år gamle, ble løftet til virkelighet og Isak ble født. Hva så med neste generasjon?

Abraham, Isak og Rebekka
Abraham sendte sin tjener avgårde til sin slekt i Mesopotamia for å finne en kone til Isak. Omkring ham bodde det fremmede folkeslag som dyrket andre guder. Kanaaneerne dyrket fruktbarhetsguder. Innvevd i troen på disse gudene var ritualer som noen ganger innebar krenkelser av menneskets gudskapte ukrenkelighet: kultisk prostitusjon og ofring av barn.

Tjeneren drar til Abrahams hjemby og ber om et tegn. «Den unge jenta som kommer til brønnen sammen med byens døtre, og som svarer slik når jeg ber om vann: Ja, du skal få, og kamelene dine også, la det være henne du har bestemt som kone for Isak.» Og se, han har ikke før bedt ferdig, så kommer Rebekka med vannkrukken, (1 Mosebok 24:14-15).

Hun er en meget vakker ung jente, hun er jomfru og hun har ikke vært sammen med noen mann. Dobbelt jomfru. Hun svarer slik tjeneren har ønsket; hun vanner hele ti kameler på strak arm, og hun er av Abrahams familie. Når tjeneren spør om hun vil være med tilbake til Isak, sier hun: «Jeg går!» Som Abraham og Sara er hun villig til å gå med Gud. Hun er idealhustruen i Det gamle testamente, som skal føre den hellige ætten videre. Og Jakob, Israels stamfar, blir født.

Løftet til David
Mange hundre år senere kommer profeten Natan til kong David og sier: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid», (2 Samuel 7:12-13). Samme løfte: en etterkommer, zera’, og et land å herske over. Så går arverekkefølgen videre til vantro konger i et splittet Israel. Profeten Jesaja kommer til kong Akas i en kritisk situasjon og sier: «Be om et tegn fra HERREN din Gud,» (Jesaja 7:11-12). Men han nekter å tro.

Da sier profeten: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, må dere også trette min Gud? Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel,» (Jesaja 7:13-14). Samme ord brukes her som brukes om Rebekka i Første Mosebok 24: ha almah, et sjeldent ord som brukes om unge jenter generelt, og om jomfruen Rebekka spesielt.

Her er det en ny Rebekka, en ennå ukjent ung jente, som skal bringe neste generasjon videre. En som bare Gud kjenner. Men hvem skal være kongebarnets far? På tross av kongens vantro vil Gud holde sitt løfte om at en ny zera’, en ny kongesønn, skal sitte på Davids trone. Det skjer i samtiden. Akas får en sønn: Hiskia. Han er en bedre konge enn sin far, men katastrofen fortsetter å utvikle seg etter ham, og kongedømmet går under. Likevel: Guds løfte står fast. Og folket lengter etter at en ny zera’, Davids kongssønn, den salvede Messias, skal komme.

Maria – den nye tidens Rebekka
Vi er i Nasaret. Guds engel kommer til en «dobbel jomfru», Maria. Engelen taler til henne med ord fra Jesaja, som er nesten de samme ordene som Abraham fikk fra Gud i gammel tid: «Din kone Sara skal bli med barn og føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak,» (1 Mosebok 17:19).

Nå skal navnet til Marias barn være Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Og Gud skal gi ham hans far Davids trone. Maria svarer med samme ord som brukes om Rebekka: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» (Lukas 1:34). Engelen svarer med ord som åpner opp for nye dyp av mening: «Guds Ånd skal komme over deg,» (Lukas 1:35). Ånden fra skapelsens første morgen skal skape nytt liv i Maria. Uten medvirkning av en mann.

Ordet fra Jesaja 7:14 skal oppfylles. Ånden, som ifølge Jesaja 11 skal hvile over Messias, skal hvile over Marias barn. «Den høyestes kraft skal overskygge deg» (Lukas 1:35). Som når Gud tar bolig i telthelligdommen i ørkenen, tar Gud nå bolig i Marias morsliv. Se, Guds bolig er blant menneskene! Engelen viser til hva som har skjedd med hennes slektning Elisabeth, som i høy alder er blitt med barn med sin gamle prestemann Sakarja, akkurat som med Sara og Abraham i gammel tid. «Skulle noe være umulig for Gud?» (Lukas 1:37).

Engelen bruker samme ordene som de tre sendebudene fra Gud som kom til Abraham og Sara i Mamres eikelund. På samme enkle måte som Rebekka, svarer Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt,» (Lukas 1:38). Her er hun som skal bringe Guds løfte videre og bli mor til Guds nye, hellige zera’.

Juleevangeliet
I Bibel 2011 har juleevangeliet fått ny form. Det gode budskapet, som er for hele folket, lyder nå slik: 

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: ‘Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.’ Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

‘Ære være Gud i det høyeste, 
og fred på jorden 
blant mennesker Gud har glede i!’

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: ‘La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.’ Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem» (Lukas 2:1-20).

Gud trer inn i historien
I innledningsordene tidfestes det som skal skje. Gud trer inn på historiens arena, i tid og rom. Han blir virkelig en av oss. Deretter hører vi gjenklangen av Guds løfter både til David og til Abraham: Davids by og Davids hus og ætt, og Maria, jomfruen, som er «lovet bort» til Josef. I dette uttrykket ligger det at ekteskapskontrakten er inngått men ikke fullbyrdet gjennom samliv mellom mann og kone.

Marias status som jomfru understrekes sammen med paradokset: Hun venter barn. Slik blir de store dypene av mening som ligger skjult i løftet til kong Akas synlig. Også i Den gamle pakt ble jomfruer med barn, som Rebekka, noen ganger først etter at Gud hadde grepet inn, men det skjedde på den naturlige måten. Nå er det annerledes. En ny kongeslekt, en ny menneskehet, en nyskapt zera’ er blitt til i Marias morsliv. Hun er mor til den hellige ætten.

Den hjemløse Gud
Krybben er et viktig motiv i juleevangeliet. Hele tre ganger nevnes den. Når Gud blir født inn i vår verden, er han hjemløs. Det er ikke husrom for ham. Ordet katalyma, som tidligere ble oversatt med «herberge», brukes ellers i evangeliene om rommet der Jesus feirer nattverden med disiplene, altså et slags gjesterom.

I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta, som ofte siteres i Det nye testamente, betegner katalyma et nattlosji for veifarende, men dagens forskere tror ikke noe slikt fantes i Betlehem. Byen var liten og lå ikke ved noen stor ferdselsåre. Men ordet kan også betegne telthelligdommen, der Gud bor sammen med folket sitt under ørkenvandringen. Men selv ikke der var det husrom da Gud kom til verden som menneske. Det greske ordet for «krybbe», fatne, finner vi også i Jesaja kapittel 1:

«En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke» (Jesaja 1:3).

Det konkrete bildet er enkelt: Dyr vet hvor det er mat å finne. I lys av juleevangeliet får ordet nytt innhold: Når Gud blir menneske og sover i krybben, kjenner ikke Guds folk sin Herre igjen. I julesangen synger vi: «Men okse der og asen sto, og så sin Gud og Herre god.» Disse dyrene finnes ikke i juleevangeliet, men er hentet inn fra Jesaja.

Mennesker Gud har glede i
Englesangen har fått nye ord i Bibel 2011. Hvem er det Gud har glede i? Engelen har svart på spørsmålet før vi får stilt det: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket,» (Lukas 2:10). Gleden er for alle som vil ta imot den. De er Guds nye zera’-folk på jorden. Men de første som får høre om den, er de som står nederst på samfunnsstigen: gjeterne.

I mange år var jeg gateprest i Kirkens Bymisjon i Oslo. Å feire jul blant hjemløse mennesker i storbyen var som å stå tett, tett ved krybben. En julaften sto jeg ved en port i Storgaten og ønsket velkommen inn til julefeiring i Mangelsgården, en vakker middelalderbygning av tre midt i sentrum av Oslo. Der inne sto en krybbe med et brennende lys ved siden av seg. Oppi krybben lå en brostein. Livet er noen ganger hardt for storbymennesket som lever på gaten.

Oppå steinen lå en rose, tegnet på Guds sårbarhet og kjærlighet til alle mennesker, særlig til dem som har det vanskeligst. Omkring rosen lå en strålekrans av halm: Den fattige kongens kongekrone, som bare er synlig for dem som stanser ved krybben og gjenkjenner Herren i det lille barnet som ligger svøpt der. Det er slike mennesker Gud har glede i, mennesker som opplever juleevangeliet som de beste nyhetene i verden. Da fødes gleden også i menneskers hjerter på jorden. 

Hans-Olav Mørk, Bibelselskapet