De store omveltningene i samfunnet og naturen er bare forspill for det siste, store tegnet, som er klimaks i kampen mellom godt og ondt, Kristus og Satan.

De problemer som vil plage menneskene etter tusenårsskiftet krever at vi i vårt politiske liv gjenreiser forståelsen av det onde og av det hellige, har en klok mann sagt. Og han er samstemt med Jesus, hvis vi ser på de tegn som går forut for hans gjenkomst.

I sin tale om temaet begynner han med å skildre politiske, sosiologiske, geofysiske og nasjonalistiske tegn i tiden (Matt 24,4-8), men samtidig påpeker han at disse bare er forspill for det siste, store tegnet.

I de neste versene gjør han det klart at det siste tegnet, som lar oss vite at han straks kommer, hører hjemme i den åndelige livssfære.

På den ene siden vil vi være vitne til en veldig åpenbaring av ondskap for å ta knekken på de troendes gudfryktige, lovlydige livsstil. På den andre siden vil det skje en storstilt og mektig proklamasjon av evangeliet om hva Gud har gjort for oss i Jesu fødsel, liv, død, oppstandelse og oppstigning til himmelen. Alt dette er forklart i detalj i Åp 12-14:

De tre meldingene
Åp 12 gir et panorama over striden mellom Kristus og Satan gjennom tidene. Klimaks i kapitlet er Satans krigføring mot Kristi etterfølgere i endens tid.

Kapittel 13 gir mer innsikt i strategien. Det åpenbarer hvordan politiske og religiøse krefter vil forene seg i sluttfasen for å prøve å tvinge de troende inn i en falsk og ubibelsk tilbedelse som er i strid med Guds bud - slik de også angrep Jesus mens han var på jorden.

Det siste av de tre kapitlene beskriver hva Gud foretar seg overfor ondskapens koalisjon. Han tar initiativet til å sende ut tre mektige meldinger til alle verdens mennesker. Den første er den viktigste og mest ærefryktinngytende av dem (Åp14,6-7).
Dette er intet nytt budskap. Det er et «evig evangelium», som har blitt forkynt helt siden de første disipler dro ut for å fullføre sitt oppdrag.

I den siste tid vil ikke forkynnelsen være begrenset til noen områder; ved Den Hellige Ånds kraft vil den gå ut til alle verdens kriker og kroker, som på pinsefestens dag. Forkynnelsen er et kall om å vise ærefrykt for Gud og tilbe ham, i stedet for å være uavhengig og opprørsk. Den skjer innenfor rammen av menneskers opprinnelse og framtidshåp.

Doms aspektet gir de gode nyheter spesiell betydning. Bare hvis vi har tatt imot Jesu Kristi gjerning i anger og kjærlighet, vil vi få del i hans frifinnelse i dommen.

Det andre aspektet er skapelsen, som understreker Guds godhet og nåde. Skapertanken tar et oppgjør med forgudelsen av selvet i de falske religionene i dag. I dommen vil vi stå overfor den som har skapt oss.

De tre englene
Ved å forkynne de gode nyheter innenfor rammen av vår opprinnelse, siterer den første engelen fra det fjerde bud i moralloven, som kaller oss til å tilbe Gud på den sjuende dag.

Sabbatens betydning går også fram av versene 11 og 13, som nevner «ro» og «hvile», hjertet i det fjerde bud og et kjennetegn på vår kjærlighet til Kristus (2 Mos 20,8-11; Hebr 3,16-4,11; Matt 11,28-30).

Det minner oss igjen om at det siste slag i krigen mellom Satan og Kristi etterfølgere dreier seg om bibelsk tilbedelse.

Den andre meldingen er en kunngjøring om at alle falske religioner har avslørt seg selv; de holder ikke mål overfor Guds standard. Babylons fall er en allusjon til den endelige ødeleggelsen av den fienden av Guds folk som har fengslet og plaget Guds folk i gammeltestamentlig tid (se Dan 5,30). Det var en uttalelse om at Guds plan og hensikt endelig hadde seiret over ondskap og at Guds folk dro hjem til løftets land.

Den tredje engelens budskap kaller menneskene til å velge mellom de gode nyheter som blir forkynt med så stor kraft og de falske religionene. De har søkt å erstatte Guds nåde og gjort opprør mot hans kjærlighet.

Konsekvensene av dette valg er av skjebnesvanger og evig betydning. Gud har gjort alt for å frelse alle mennesker. Forkynnelsen av evangeliet under Den Hellige Ånds kraft har skilt innbyggerne på jorden i to klart avgrensede grupper.

En av dem har tatt imot Guds nåde og kjærlighet intellektuelt, emosjonelt og åndelig, og lar seg ikke lenger rokke. Den andre gruppen har avvist de gode nyheter intellektuelt, emosjonelt og åndelig, forherdet i sitt opprør mot Gud, slik at de ikke lar seg bevege.

Alle folkeslag til disipler
På dette tidspunkt har forkynnelsen av evangeliet utrettet alt som er mulig. Å forlenge tiden har ikke noen betydning for de valg folk foretar. Jesus sier at «nok er nok» og bringer historien til sin avslutning.

Hvor snart vil det skje? For en nøytral iakttager, som ser på tingene fra et menneskelig perspektiv, kan misjonsbefalingen virke overveldende. Umulig. Den uforsonlige motstanden mot alt som har med kristendommen å gjøre i den muslimske, hinduistiske og buddhistiske verden er enorm. Ikke bare er spredning av kristentroen ulovlig i mange av disse landene, men mange av dem som omvender seg, står i livsfare når de tar imot Jesus som sin frelser.

Men også i vestlige land som lenge har vært under kristen påvirkning, fører forringelsen av de politiske, moralske og sosiologiske samfunnsstrukturer til at det blir svært vanskelig å høre de gode nyheter selv om de blir forkynt.
Ikke desto mindre har Jesus befalt alle som tar imot ham å gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28, 19.20).

Menigheten går fram i lydighet mot denne befalingen i forvissningen om at til tross for tilsynelatende overveldende vanskeligheter, er Gud fremdeles historiens herre. Han har sin egen timeplan. «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Pet 3,9).

I sin tid vil han gi forkynnelsen av evangeliet en veldig kraft, når hans Ånd fyller dem som har gjort ham til herre i sitt liv.

Graeme Loftus i Tidens Tale nr. 3, 2002.