Han tar opp i seg hele menneskehetens skjebne med en uendelig medfølelse, og han har så mange opprørende bilder av ørkenspredning, storbyslum, sult og døende barn på netthinnen. Hans hjertelag er trolig det beste argumentet for at han kommer snart.

Hvorfor kommer Jesus snart? Det er et spørsmål som trolig ikke ble stilt av den sørafrikanske fotografen Kevin Carter. For noen år siden tok han et bilde som rystet både ham selv og millioner andre mennesker. Vi ser et lite barn som kryper sammen, utsultet og fortvilt, under et tørt tre, og en åtselfugl som venter tålmodig i bakgrunnen. Bildet ble publisert i New York Times, og gjorde ham berømt. I april 1994 vant han en Pulitzer-pris.

Ja, det er mer enn et bilde. Det er et ikonografisk portrett av virkeligheten. Etter at han hadde tatt bildet, og jaget åtselfuglen bort, satt han i flere timer under treet og røkte og gråt. «Kevin bar alltid skrekken fra sitt arbeid med seg,» sa faren etter hans død.

For den 27. juli samme år ble han funnet i bilen sin. Det var sannsynligvis et selvmord. I flere år hadde han fotografert grufulle scener fra volden i Sør-Afrika. Bare et par uker etter prisutdelingen ble hans beste venn skutt under et felles oppdrag i Johannesburg. Kevin var en talentfull og sensitiv mann, og han maktet ikke mer. Ved sin død, 33 år gammel, etterlot han seg «en arv av opprivende bilder fra en verden som har mistet forstanden,» for å sitere Who. Og Kevin Carter er ikke den eneste som tar lidelsens problem så alvorlig i dag; det er nesten som en besettelse. For kristentroen er det en teologisk akilleshæl: Kan den gode Gud klare å bære ansvaret også for det onde, og i så fall hvordan? Og hvis ikke: Hvem eller hva bærer da ansvaret for ondskapen?

Lengselen etter høsten
Dette blir kalt teodicé-problemet. Den fromme Lactantius beskrev det slik, i det 4. århundre: «Enten vil Gud avskaffe det onde og kan ikke; eller han kan, men vil ikke; eller han både kan og vil. Hvis han vil og ikke kan, er han maktesløs, og det kan man ikke anta om Gud. Hvis han kan, men ikke vil, er han ondsinnet, og det er like fremmed for Gud. Hvis han verken vil eller kan, er han både ondsinnet og maktesløs, og dermed ikke Gud. Men hvis han både vil og kan, som er det eneste som sømmer seg for Gud, hvor kommer da det onde fra, og hvorfor avskaffer han det ikke?»

Hvorfor? Hvorfor kommer Jesus snart igjen? Det er en tekst som sjelden blir knyttet til hans gjenkomst: Jesus vandret omkring i alle byene og landsbyene; han la merke til fattigdom, sykdom og ensomhet, og han ble rørt i sitt innerste. Ja, han syntes inderlig synd på folkemengden, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde. «Høsten er stor, men arbeiderne få,» sa han til disiplene. «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans», (Matteus 9:35-38).

Hans medfølelse ytrer seg altså som en lengsel etter høsten, og fra forklaringen til en av hans lignelser vet vi at «høsten er verdens ende», (Matteus 13:39). Han vet at det ikke blir noen endelig løsning på verdens problemer før han kommer igjen, og tekstens ordlyd understreker at han er uendelig interessert i de store skarer av mennesker som ikke har det så godt. Hele hans indre er opprørt og rystet. Han tar opp i seg hele menneskehetens skjebne, alle aspekter ved forbannelsen. Og hans hjertelag, hans uendelige medfølelse, er trolig det beste argumentet for at han kommer snart igjen.

Mat til 27 milliarder?
Hvorfor er dette argumentet mer gyldig i dag enn for tusen år siden? Hvordan kan vi vite at vi ikke skal vente i enda et millennium? Troende mennesker har jo lengtet og bedt i århundre etter århundre. Det er imidlertid flere gode grunner til å mene at han ikke vil la nøden og lidelsen herske stort lenger. La meg bare nevne en av dem: Det er mer trengsel i verden enn noen gang før, og befolkningsveksten skjer eksponentielt.

Da Jesus gikk omkring i byene og landsbyene i Galilea, var det omtrent 300 millioner mennesker i verden. Hvor stor var veksten i det første tusenåret? Ifølge de beste beregninger var verdensbefolkningen 310 millioner i år 1000, altså en vekst på 3 prosent. I neste tusenårsperiode var veksten 2000 prosent, og hvis den følger samme kurve i de neste årene, kan verdens befolkning være så høy som 27 milliarder i 2050. Ingen vet nøyaktig hvor mange mennesker som kan leve av jordens skrantende ressurser, men det er en slags konsensus om at vi allerede er i ferd med å krysse grensen. Og det faktum at befolkningsveksten først og fremst finner sted i slummen og i de landene hvor fattigdommen er størst, gir ekstra grunn til bekymring.

Kevin Carters tårer
Og enda mer: I dag er det mange som mener at klimakrisen er mer alvorlig enn de fleste tror. Vilkårene for alt liv på jorden vil bli drastisk endret. Det er mulig at tørken og varmen vil føre til at flere milliarder av mennesker må emigrere fra sør til nord. Ja, den mest pessimistiske hypotesen er at innen 2040 vil bare den nordligste del av kloden være beboelig og nesten 80 prosent av verdensbefolkningen vil være døde (ifølge den engelske vitenskapsmannen James Lovelock).

Og selv om prognosen ikke er fullt så dyster, står vi i alle fall overfor klimaforandringer som etter hvert vil gjøre mennesker, og dyr, til «naturflyktninger» og nødlidende – i ordets verste forstand. En slik katastrofe medfører uendelige utfordringer for verdenssamfunnet, ikke minst av etisk og politisk art. Hva skal man gjøre?

To scenarier blir presentert: Livbåten og Noahs ark. Livbåten innebærer at man må regulere atkomsten av flyktninger til den beboelige verden ut fra hvor mange den kan ta imot uten å kantre. Deretter må man si stopp og muligens med makt holde resten utenfor. Tanken har da også vært luftet om å bygge en mur mellom dem som skal dø og dem som skal leve. Noahs ark er kanskje et enda mer dramatisk bilde: Man må foreta en seleksjon av de individer som skal føre befolkningen videre. «De beste» av oss?

Spørsmålet om disse dommedagsscenarier vil slå til, er ikke så viktig, skriver Hans Kolstad i Dagbladet, 24. juli 2007. «Det avgjørende vil være at noen vil komme til å tro på dem og handle deretter. En slik innstilling kan få kyniske følger: Hvorfor drive u-hjelp når de fleste i disse landene likevel skal dø?»

Tror du at en slik situasjon bekymrer Jesus, han som er så mye mer følsom og medlidende enn Kevin Carter? Og Mor Theresa og Albert Schweitzer? Han som har så mange opprørende bilder av åtselfugler og døde trær, ørkenspredning, storbyslum, sult og døende barn på netthinnen? Tror du han gråter?

I det nye Jerusalem vokser det også et tre, livets tre, som bærer frukt tolv ganger. «Og bladene på treet er til legedom for folkene,» får Johannes forsikring om, (Åpenbaringen 22:2). Tror du Jesus vil stryke bort skrekken og smerten i et følsomt sinn? Vil han tørke bort Kevin Carters tårer?