Fra første januar 1973 så kalenderen annerledes ut enn den tidligere gjorde. Ukedagene har fått ny rekkefølge, for så vidt som den første dag ikke lenger er søndag, men mandag. Og ukens siste dag, den syvende, ikke lenger er lørdag, men søndag.

Bak denne forandringen står internasjonale interesser, hvis fremste organ for gjennomføringen av disse idéer er “Det internasjonale standardiseringsforbund”, ISO. Dette forbund, som også har en norsk avdeling, arbeider med planer om en standardisering eller ensretting av de mest ulike forhold innenfor menneskehetens praktiske livsmønster. Det gjelder mål, vekt, dimensjoner, størrelser, tidsangivelser og nå også ukedagenes nummer.

I forbindelse med endringen av kalenderen kunne en lese i norske aviser at “det norske folk nå blir tvunget til å omlegge sine skrivemaskinvaner. Enten man bruker to pekefingre, touch-systemet eller sitt eget system, blir man nødt til å bøye seg for en ny, internasjonal standard for skrivemaskin-tastbord, som antagelig blir vedtatt i løpet av 1973”.

Når det gjelder de rent praktiske sider av saken, er det vel neppe noen som har noe imot en forenkling og en rasjonalisering som har opplagte arbeidsbesparende og forretningsmessige fordeler. Annerledes stiller det seg når det gjelder inngrep i forhold som har sin rot i etiske og religiøse prinsipper med en tradisjon som går like langt tilbake som den menneskelige historie. Mange vil mene at den forandring som nå er foretatt er et overgrep mot de fundamentale sannheter som uke inndelingen er bygget på.

Uken som tidsbegrep er unik innenfor den menneskelige historie. Første gang den omtales i Bibelen er i forbindelse med patriarken Jakobs giftermål med Lea omkring 1750 år f. Kr. (1 Mos 29,27). Men som institusjon har den sin opprinnelse fra den alle første tid. Bibelen forteller at på “seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem;” (2 Mos 20,11.) “Den sjuende dagen hadde Gud fullført sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette.” (1 Mos 2,2.) Dermed var den ukentlige syklus etablert. Som en guddommelig innstiftelse har den bevist levedyktighet og sin naturbestemte berettigelse under alle himmelstrøk og til alle tider.

Det er jo kjent at årets lengde bestemmes av jordens gang omkring solen, og døgnet bestemmes av jordens gang omkring sin egen akse. Vår måned er historisk sett en reminisens fra tidligere tidsinndeling etter månefasene, og begynte en eller to dager etter ny måne så snart månesigden var synlig på himmelen, og varte til neste gang det samme gjentok seg.

Annerledes er det med uken. Den har ingen astronomisk bakgrunn. Den grunner seg utelukkende på den tidsinndeling som i praksis gjennom årtusener har vist seg å være den mest fordelaktige for den menneskelige rytme med seks dagers arbeid og en dags hvile, og hvis historiske bakgrunn har sin rot i skapelsesuken.

Fra tid til annen har en i enkelte land gjort forsøk på å gå bort fra den opprinnelige syvdagers inndeling til tidsenheter på fem eller ti dagers lengde. Bakgrunnen for dette kan ha vært en ateistisk livsanskuelse sammenholdt med formodede praktiske fordeler. Slike forsøk har vært gjort i flere land, men de har alltid blitt kortvarige. Hver gang har det vist seg at en annen tidsinndeling enn syvdagersuken har vært ugunstig.

Som et klassisk eksempel på slik avvikende ukeinndeling kan nevnes at i Frankrike ble den såkalte revolusjonskalender brukt offisielt fra den 5. oktober 1793 til den 31. desember 1805. Den hadde egen årstallsangivelse, uttrykt ved romertall etter epoke fra 22. desember 1792 (den dag republikken ble proklamert). Måneds-navnene var konstruert for kalenderen. Antall måneder var tolv.

Særlig interessant i denne forbindelse er at syvdagers uken ble fjernet og erstattet med en tidsenhet på ti dager, eller ti-døgns dekader, med ni arbeidsdager og en hviledag til slutt. Dagsnavnene ble skiftet ut med rekkenummer. Døgnet ble delt i 10 timer á 100 minutter á 100 sekunder. Kalenderen brøt imidlertid med det nedarvede og føltes vanskelig å rette seg etter. Den ble da også revidert i løpet av sin 14-årige levetid når det gjaldt arbeidsdager og hviledager. I 1801 ble søndagen igjen hviledag, og året etter ble uken og de gamle dagsnavnene tatt til nåde igjen.

Når det gjelder den aktuelle overgang til en kalender hvor mandag blir betegnet som ukens første dag, vil dette sannsynligvis bli gjennomført ved de fleste kalenderforlag både i Norden og i verden for øvrig. Noen kalendere trykkes ennå etter den tidligere nummerorden, men det er neppe noen tvil om at den standardiserte nummerorden alt har slått igjennom i vårt land og vil bli den fremherskende i tiden som kommer. Dette skjer på tross av at både representanter for det norske Almanakkforlaget og innflytelses-rike kirkelige kretser var imot nyordningen. På landsbasis var det Japan, Portugal og Norge som stemte imot.

Det er ganske naturlig at en både i kirkelige kretser og blant frimenighetene i Norge ser på dette med uro. Blant kristenfolket er det mange som ikke vil kunne innse at forretningsmessige hensyn i en sak som er så nøye knyttet til religiøs tro og tradisjon, skal tilgodesees på bekostning av faktiske realiteter som hører til grunnpilarene i vår kristne tro. 
Etter som tiden går, vil mange mennesker, i første rekke den nye generasjon av barn og unge, komme til å leve i den forestilling at mandag virkelig er ukens første dag, hva den altså ikke er. Det skal da forklares for dem at selv om kalenderen viser at mandag er ukens første dag, er dette ikke korrekt. Det er søndagen som alltid har vært og alltid vil vedbli å være ukens første dag, uansett hva kalenderen måtte si. Men det blir ingen lett oppgave verken for foreldre, lærere eller andre foresatte.

Det som nå skjer er i dypeste forstand en undergraving av troen og et kamuflert angrep på vår kristne kulturarv. Det behøver ikke være tilsiktet, men resultatet er det samme. Det er et sekularisert fremstøt som river grunnen bort under Bibelen som ubestridt autoritet i trosspørsmål. Påskens budskap med Kristi oppstandelse fra de døde på den første dag i uken hører til de sentrale deler i evangeliet. Og alle vet at første påskedag må falle på en søndag, slik den alltid har gjort.

Apostelen Johannes forteller om Jesu oppstandelse på denne måten: “Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Og hun så at stenen var tatt bort fra graven.” Det blir vanskelig for Den norske kirke å kunne akseptere at oppstandelsesdagen skal assosieres med en mandag. Men det vil også skape forestillingsproblemer for andre. For Det mosaiske trossamfunn er det helt klart at når Bibelen sier at “den syvende dag er sabbat, da skal du intet arbeid gjøre”, så gjelder det ikke den “nye” søndag, men den opprinnelige syvende dagen, som er lørdagen. Det samme gjelder for syvendedags adventister og syvendedags baptister og andre troende som på fundamentalistisk grunnlag følger Bibelens lære og praksis på dette punkt.

Gjennom mange år har det vært gjort atskillige forsøk på å forandre kalenderen slik at visse bestemte dager og høytider kunne tidfestes til bestemte datoer og ukedager. Det har for eksempel vært et utbredt ønske om at påsken kunne opphøre med å være en “vandrende høytid”, og at søndagen som første påskedag kunne falle på en bestemt dato hvert år.

Det britiske kirkeråd har således behandlet spørsmålet om fast tidspunkt for påsken og har anbefalt at påskedag skal falle på søndag etter annen lørdag i april. Kirkerådet oppfordrer eksekutivkomiteen i Kirkenes Verdensråd til å ta kontakt med Den romersk-katolske kirke for å få gjennomført en ordning med fast tid for påskehøytiden. Det samme ville da skje med pinsen. Og hva angår første juledag og første nyttårsdag, så ville disse dager kunne falle på bestemte ukedager hvert år.

Forslaget om en ny verdenskalender har strandet hittil fordi det ikke har lykkes å finne en løsning uten å innbefatte i planen en navnløs dag, som altså ikke faller inn i noen av årets uker. Tallet 364 kan lett deles opp i fire kvartaler á 91 dager med måneder på henholdsvis 31, 30 og 30 dager. Men vanskeligheten ligger i den 365 dagen, som ikke får plass. Og i skuddårene blir det to slike “blanke” dager.

Kalenderen for 1973 har ikke noen forandring som betegner brudd med den nåværende ukentlige syklus. Fremdeles vil mandag følge etter søndag og søndag etter lørdag. Men den representerer et brudd med det krav til objektiv sannhet og ubestridt troverdighet som vi hittil alltid har forbundet med en så anerkjent publikasjon som en kalender fra det norske Almanakkforlaget.

Hvilke konsekvenser vil dette skritt kunne få for vår holdning til kalenderspørsmålet i fremtiden? Vil den nå foretatte forandring av kalenderen vise seg å være et springbrett for krefter som ønsker å røre ved selve uken som institusjon og skape forvirring og samvittighetskonflikter hos oppriktige troende i alle leirer? Det finnes nemlig ennå mange som føler at de “må lyde Gud mer enn mennesker”, selv om deres helligholdelse av hviledagen vil føre til de mest kompliserte forviklinger i forholdet til det sekulære samfunn som vi alle lever i.

Trygve Åsheim