John Wyclif – Reformasjonens morgenstjerne

John Wyclif påstod at Bibelen var kirkens øverste autoritet, forkastet pavedømmet, avviste helgendyrkelse, og oversatte Bibelen til engelsk. Han var forhatt og elsket, og til slutt brent på bålet – 44 år etter sin død.

Da Martin Luther slo opp de 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg i 1517, kom hammerslagene til å lyde ut over hele Europa. Det var avlatshandelen som utløste augustinermunkens vrede og oppgjør med kirken. Avlatshandelen var imidlertid ikke et nytt fenomen. Men den var et symptom på en rekke misforhold som hadde utviklet seg over lang tid, og nå var det nok for munken, presten og professoren fra Wittenberg.

Luther var ikke den første som forsøkte å reformere kirken, men han kom til å bli reformatoren fremfor alle andre. En av disse «andre», var engelskmannen John Wyclif.

Geistlig og politisk bakteppe
Til tross for denne mannens storhet vet vi forholdsvis lite om ham. Vi vet ikke engang dato eller årstall for hans fødsel. De fleste historikere setter fødselsåret til 1324, andre antyder mellom 1320 og 1330. Selv om mye av Wyclifs livshistorie stort sett ligger i mørke, er vi derimot rimelig godt informert om hans teologi. Den er åpenbart reformatorisk, og Wyclif omtales da også gjerne som reformasjonens morgenstjerne.

Hans viktigste forbilde og autoritet var Augustin, den siste og viktigste av antikkens kirkefedre. Åndsfellesskapet med Augustins skrifter var så sterkt at Wyclif gjerne ble omtalt som «Augustins sønn» av studentene.

Wyclifs reformatoriske innsats hadde i utgangspunktet ikke samme årsak som Luthers. Luthers reformasjon skulle riktignok få store politiske konsekvenser både for Tyskland og Europa, men Wyclif var åpenbart også en mann som forfulgte politiske mål. I sin kritikk av kirkens lære, kirkens praksis og paven var han også talerør for en bred, folkelig protest. Engelskmennene levde under en politisk-sosial undertrykkelse fra en kirke som var alliert med Englands fiende, Frankrike. Hundreårskrigen mellom England og Frankrike (1337-1453) pågikk i hele Wyclifs levetid. Fra 1309 til 1376 holdt dessuten pavene til i Avignon i Frankrike, var franske av fødsel og ble i virkeligheten utnevnt av den franske konge. Dette førte til at Frankrikes og kirkens interesser var sammenfallende i over to generasjoner. Wyclif mente at kirken og franskmennene utsuget England med skatter og avgifter.

Kritikk av kirken
Wyclif ville imidlertid lenger enn til å frigjøre folket fra økonomisk utbytting. Han påpekte det moralske forfallet både blant geistligheten og i klostrene. Han vek ikke tilbake for å trekke svært ubehagelige sammenligninger med oldkirkens moralske standard. Bernard av Clairvaux på 500-tallet som levde på 500-tallet, hadde reformert klostervesenet. Hans idealer for munkene om bønn og arbeid var blitt erstattet med åndelig sløvhet, latskap og luksus. Han ser på munkene som «late, uvitende parasitter».

Wyclifs kritikk gikk ikke u påaktet hen. Kirken samlet anklagepunkter mot Wyclif. Selv angrep han pavens verdslige makt. Han våget seg til å trekke pavens ufeilbarlighet i tvil. Pave Gregor svarte med å fordømme 18 av Wyclifs læresetninger, men Wyclif hevdet at enhver hadde rett til å kritisere kirkestyret når kirkens ledere ikke levde etter Gud bud. Paven ønsket å få Wyclif arrestert og sendt til Rom, men dette kravet vakte sterk harme. Pavekravet ble sett på som et forsøk på å snik innføre inkvisisjonen i England.

Det store skisma i 1379 førte kirken inn i en tid med paver og mot paver. Det ble rivalisering om geistlige embeter på alle plan, og pavene beskyldte hverandre for å være Antikrist. I tillegg kom at presteskapet sank til ned på et lavmål – prester hadde elskerinner, begikk mord, de slo falsk mynt og stod bak ran og røveri. Dette svekket kirkens anseelse i folket og styrket Wyclif.

Wyclif presenterte et reformprogram. Bare Bibelen skulle være norm for kirkens lære. Pavens autoritet kunne bare aksepteres på visse betingelser. I lengden godtok han likevel ikke pavens autoritet «En kristen trenger verken pave eller biskop for sin frelse», hevdet Wyclif. Han angrep også sølibatkravet, praksisen med sjelemesser, avlaten og dyrkingen av helgener og relikvier, og han fornektet transsubstansiasjonslæren (at brødet og vinen forvandles til Kristi virkelige legeme og blod i nattverden).

Bibeloversettelsen
En hovedsak for Wyclif ble at folket måtte få adgang til Bibelen. På den måten ville folk oppdage at kritikken av paven og kirken hadde et bibelsk fundament. I 1380 begynte han derfor å oversette Bibelen til engelsk. Oversettelsen bygget riktignok ikke på originalspråkene hebraisk og gresk, men på kirkens autoriserte latinske Vulgata-oversettelse. Først med renessansen og reformasjonen ble man klar over bibelspråkenes verdi.

Wyclifs oversettelse ble banebrytende. De tidligere oversettelsene omfattet bare deler av Bibelen og Wyclifs oversettelse tok hensyn til at språket hadde forandret seg. Selv om hans innsats som språkreformator ikke kan sammenlignes med Luther, var hans arbeid på dette området også av betydning.

Wyclifs liv og virke skjedde i forkant av Gutenberg og boktrykkerkunsten. Bibelen forble ennå en bok for de få. Et håndskrevet eksemplar var dyrt, og det var få som kunne lese og skrive. Dette forringer ikke Wyclifs innsats. Da boktrykkerkunsten kom, kunne man i enda større grad verdsette Wyclifs arbeid.

Lollardene
Wyclif var mer enn forsker, lærer og bibeldistributør. Han valgte fransiskanerordenen som forbilde for en omfattende forkynnervirksomhet. Han sendte tilhengerne sine ut som lekpredikanter over hele England. Deres oppgave var å gjøre folket kjent med sann kristendom. Bevegelsen fikk navnet «Lollarder» etter en tilsvarende gruppe i Nederland nonen generasjoner tidligere. Etter hvert kom betegnelsen «Lollard» til å bli fellesbetegnelse for all kjettersk separatisme.

Tortur og kjetterbål
Til tross for Wyclifs og hans tilhengeres popularitet på grunn av en velbegrunnet kirkekritikk reiste det seg etter hvert kritiske røster. De bekymret seg over Wyclifs reformatoriske arbeid. Erkebiskopen av Canterbury ga uttrykk for at kirken måtte «renses for kjetteriets gift». Kampen mot Wyclif ble gitt en teologisk begrunnelse, men var nok i virkeligheten like mye uttrykk for en frykt for tap av makt. Mange av Wyclifs læresetninger ble fordømt, men Wyclif hadde mektige venner slik at han kunne arbeide uhindret frem til sin død i 1384.

Tidene skulle imidlertid forandre seg. I 1401 begynte myndighetene å ta i bruk både tortur og bål. Lollard bevegelsen hadde blitt en virkelig folkebevegelse. Den skulle nå bekjempes og tilintetgjøres. Men bevegelsen hadde for lengst spredt seg ut over landets grenser.

I Bøhmen kom John Wyclif og Lollardene til å bli forbilde for en professor ved universitetet i Praha, Johann Huss. I motsetning til Wyclif kom han til å havne på kjetterbålet etter kirkemøtet i Konstanz i 1415.

Johan Huss død stanset imidlertid ikke den reformbølge som hadde begynte med reformasjonens morgenstjerne, John Wyclif, og som skulle toppe seg i en flodbølge som ikke kunne stanses med Martin Luther.

Etter erfaringene med Johann Huss og etableringen av en uavhengig kirke Bøhmen ønsket kirken i England å vise hva man burde gjort med ham som hadde vært begynnelsen til kjetteriet: I 1428, 44 år etter Wyclifs død, ble graven hans åpnet, og de jordiske levningene kastet på bålet. Slik synliggjorde kirken et symbolsk kjetterbål for reformasjonens morgenstjerne.

Paul Liseth