Herodot er velkjent og anerkjent og regnes som en av oldtidens fremste historieskrivere. Cicero kalte ham ”historiens far”, og den betegnelsen har – ikke uten grunn – ofte blitt brukt om ham. Han huskes best for de ni bøkene han skrev om fremveksten av det persiske verdensriket, de persiske invasjonene av Hellas i 490 og 480 f.Kr., grekernes heltemodige kamp mot, og endelige seier over angriperne.

Noe av det som setter Herodot i en særklasse blant historieskrivere fra oldtiden er hans ”feltarbeid” og forskning. I sin ungdom reiste han vidt omkring i Hellas, Midtøsten og Nord-Afrika. Overalt hvor han kom studerte han skikker, kultur og religion blant folk og prøvde å finne ut så mye som mulig om deres historie. Det han lærte på denne måten dannet bakgrunnen for mye av det han skrev og gir det en virkelighetsnærhet som gjør inntrykk på leseren. I tillegg skrev han på en naturlig og fengslende måte, slik at folk faktisk fant det underholdende å lese hans bøker.

Det er ingen tvil om at Herodot er en god historisk kilde, men også det han skriver, må noen ganger tas med en klype salt, ikke minst der vi har annen informasjon som gjør det naturlig å stille seg kritisk til Herodots fremstilling.

Der Herodot nevnes i kursbrev 7, tolker jeg det imidlertid ikke som at det reises tvil mot Herodots troverdighet generelt. Herodot tok imidlertid til tider med beretninger som han ikke selv kunne verifisere. Det kan ha vært legender og liknende som han kanskje ikke selv alltid festet lit til heller (se side 9 i kursheftet: ”Selv Herodot uttrykte tvil om denne historien var korrekt”), men likevel tok med.

Når det gjelder Josefus, kommer han nok ikke helt opp til Herodots nivå. Men han er en viktig historisk kilde, og regnes for å være en pålitelig historiker. Nå finnes det selvsagt ingen fullstendig objektiv historieskriver, og Josefus er ikke noe unntak. Derfor skal man være klar over at han også hadde sine fordommer og sin egen agenda når han skrev.

Men den anerkjente moderne historikeren James T. Shotwell (1874-1965) anså Josefus som en av de åtte til ti mest betydningsfulle historieskriverne ned gjennom tidene, og velkjente historikeren Arnold Toynbe (1889-1975) setter ham opp sammen med Herodot, Thukydid, Xenofon og Polybius som en av de fem største når det gjelder historieskrivning fra den hellenistiske perioden. 

Når en vurderer Josefus pålitelighet, skal en huske på at han skrev i en epoke da den opplyste verden var meget bevisst de strenge krav som hellenistisk historieskrivning stilte. Det var dessuten andre historikere som skrev om de samme emner og begivenheter. Det er derfor vanskelig å forestille seg at Josefus kunne tillate seg å være unøyaktig på vesentlige punkter når han visste at han skrev for en kritisk leserkrets. 

Feil finnes det selvfølgelig i hans skrifter, men på de aller fleste punkter der det er snakk om konkret informasjon, for eksempel angående navn, begivenheter og geografi, der vi kan etterprøve ham, er han etterrettelig. 

Per W. Næsheim