La svovelpredikantene si hva de vil. Bibelens helvetes lære, derimot, bør du ta på alvor.

Hvis du noen gang har ventet «en evighet» på bussen eller synes at tiden går så sakte at det tar «en evighet» før du kommer først i køen, vet du allerede noe om språkets fleksibilitet. Når vi moderne nordmenn kan snakke om evighet for å si at det tar lang tid, er det rimelig å anta at Bibelens forfattere også kunne bruke ordet «evig» uten å mene endeløs tid.

Evig
Når vi leser bibeltekstene nøye oppdager vi at «evig» noen ganger brukes for å beskrive det endeløse, der det fokuseres på resultatet av en handling, og noen ganger for å omtale et tidsbegrenset fenomen. I Hebreerne 5:9 står det bl.a.: «Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham.» Her betyr for eksempel ikke evig at frelse pågår uten noen gang å bli fullbyrdet, og den evige dommen som er nevnt i Hebreerne 6:2 betyr ikke at dømmingen aldri tar slutt. Prosessen blir avsluttet, men resultatet er evig.

På samme måte omtaler Matt 25,46 en «evig pine». Det er ikke selve pinen som er evig, men resultatet. I hvert av disse eksemplene vil frelsen og dommen få en avslutning, men resultatet, frelsen og dommen, står fast til evig tid.

Når Bibelen snakker om evig ild, bør det vurderes på samme måte som eksemplene her. I 1 Mosebok 19 har vi beretningen om hvordan Gud lot ild og svovel regne ned over Sodoma og Gomorra. Judas 7 bekrefter at byene brant med en «evig ild». Apostelen Peter snakker om den samme begivenheten «Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden» (2 Peter 2:6).

Den evige ilden førte til at byene brant så lenge det var noe å brenne. Når alt var brent opp, sluknet ilden, og da var det bare aske igjen. Bibelen selv gjør det altså klart at «evig ild» har en tidsbegrensning. Det er resultatet som er varig.

Apostelen Paulus sier følgende: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tessaloniker 1:9). Dette er klar tale, og det er god fortolkningsskikk å bruke de lettforståelige skriftstedene til å forklare de vanskelige. Når vi anvender dette prinsippet, kommer vi til at de ugudelige vil omkomme i ilden, og konsekvensen av det er evig utslettelse. Helvetes ild blir da ikke noe annet enn middelet Gud bruker for å fremkalle straffen over de ugudelige. Selve straffen er den endeløse atskillelsen fra Gud, som døden medfører.

Sjel
Så lenge vi fastholder våre ideer om den udødelige sjel tvinger logikken oss til å tro på det tradisjonelle helvete. Dersom min sjel ikke kan dø, må den nødvendigvis leve videre etter at kroppen min er blitt borte. Dersom jeg da går fortapt, må det til slutt bety at sjelen lever videre i ilden som ikke kan slokkes.

«Den udødelige sjel» og den uslukkelige ild har alltid vært svovelpredikantenes sverd og lanse. Vi må helt tilbake til det fjerde århundre for å finne opphavet til kirkens «moderne» lære om sjelens udødelighet. På den tiden var den katolske kirke utsatt for sterke interne spenninger ettersom flere markante biskoper gjennom et par århundrer diskuterte seg fram til teologiske formuleringer. Augustin var i sin tid en av de mest aktive. Når hans argumenter ble tilbakevist var han som regel uvillig til å innrømme det. Mye av hans teologi var derfor grunnlagt på behovet for å forsvare sine debattinnlegg. Ettersom kirken i dag bekjenner seg til Augustins udødelighetslære, er det naturlig at dette preger læren om fortapelsen.

Derfor må vi nå se nærmere på hva menneskets sjel er, og om den egentlig er udødelig.

Paulus skriver at Gud er den «… som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen» (1 Timoteus 6:16). Dersom Bibelen sier at Gud er den eneste som er udødelig, må vi konkludere at mennesket er dødelig. Dette bekreftes også i 1 Korinterbrev 15:53, «For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.»

De fleste har sett døden på nært hold og derfor er alle enige om at mennesket er dødelig. Augustins udødelighetslære påstår imidlertid at mennesket ikke er en sjel, men har en sjel. Dersom man aksepterer en slik teori, betyr det at mennesket kan dø mens dets sjel lever videre uavhengig av kroppen.

Det viktigste i denne saken er imidlertid ikke hva Augustin mente, men hva Bibelen lærer. Da er det naturlig å undersøke hva som står i beretningen om menneskets tilblivelse: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel» (1 Mosebok 2:7). Først tok Gud støv fra jorden og formet Adams kropp. Deretter blåste han sin ånde inn i kroppen. Resultatet var en sjel. Gud blåste ikke sjelen inn i kroppen, men han ga Adam livsånden – pusten. Det er sammensettingen av kropp og pust som til sammen utgjør en sjel.

Vi får derfor et enkelt regnestykke: Kropp + pust = sjel. Når døden inntreffer er det som å oppleve skapelsesprosessen i revers. Pusten går tilbake til Gud og kroppen går tilbake til jorden (Predikanten 12:7). Når kroppen og pusten ikke lenger henger sammen eksisterer heller ikke sjelen mer.

La meg illustrere med et eksempel fra dagliglivet. Dersom du skal snekre en kasse trenger du en haug med bordplanker og en haug med spiker. I utgangspunktet er dette alt du har. Når du setter plankene sammen og slår inn spikrene, har du en kasse. Det er sammensetningen av plankene og spikrene som resulterer i en kasse. Dersom du trekker ut spikrene igjen og legger dem i en haug for seg og plankene i en haug for seg, opphører kassen å eksistere. Den har ikke gått noe sted. Den har bare sluttet å eksistere fordi forutsetningene for kassens eksistens ikke lenger er til stede.

Dersom vi nå sier at plankene symboliserer kroppen som ble formet av jordens støv og spikrene står for livets ånde, illustrerer dette på en enkel måte hva sjelen er.

Det er ditt trekk
Du kan komme til helvete. Da brenner du opp og tilintetgjøres. Selv om ilden tar slutt, er ikke fortapelsen noen ønskesituasjon. Jesus sonet din dødsstraff da han ble korsfestet, og da han stod opp fra graven viste han at han er sterkere enn døden. Det er to mulige utganger på livet. Den ene er fortapelse og den andre er frelse. Det fine er at Gud har gitt hvert menneske frihet til å velge hvilken utgang de vil ha. Gud vil at du skal bli frelst. Nå er det er ditt trekk. Hva velger du?