Forkynnere og forstandere i trossamfunnene har sprikende syn på temaet helvete. Noen mener fortapelsen er en bevisst tilstand i evig lidelse. Dersom dette synet er riktig, er det ikke rart om noen hevder Gud er verre en Adolf Hitler, for i Hitlers ovner døde man jo i det minste.

De som mener at Bibelen snakker om fortapelsen som en bevisst tilstand i et evig brennende helvete, unnlater å ta med noen grunnleggende fakta fra Bibelen.

Fortapelsen
Bibelens grunnleggende tale om fortapelsen finnes godt formulert i Rom 6,23: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Kontrastene Bibelen trekker opp er evig liv eller evig død. Bibelen snakker ikke om at fortapelsen er et evig liv i smerte.

Grunnlaget for å tolke Bibelen dithen at fortapelsen handler om et evig liv i pine ble lagt av de greske filosofene som hevdet at sjelen var menneskets indre vesen. Og sjelen var udødelig, mens kroppen var dødelig.

Men å skille kropp og sjel i to separate enheter er en ugudelig tanke. Den stammer fra Guds motstander gjennom Bibelens første løgn. Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4).

Den eneste som er udødelig er Gud (1 Tim 6,16). Mennesket, derimot, er dødelig og forgjengelig. Og det er først «når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet (1 Kor 15,54).

Guds straff
På den annen side er det ingen tvil om at Bibelen bruker sterke bilder i omtalen av fortapelsen. Ild er et av disse bildene. I det korte Judas' brev nevnes Sodoma og Gomorra som eksempler på Guds straff: «De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel» (Judas 7).

Ilden som utslettet disse byene på sletten ved den sydlige enden av Dødehavet beskrives som en evig ild. Hva var evig ved den ilden? Flammene brenner jo ikke i dag? Det er ildens straffende konsekvens som er evig.

Det samme er poenget når Bibelen snakker om en uslokkelig ild. Det er nytteløst å tenke at et effektivt brannvesen skal kunne skjerme oss fra den ilden som skal utrydde all ondskap og ugudelighet for godt.

I Luk 3,17 poengteres at Guds straffende ild brenner opp «agnene», et bilde på ugudelige. «Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Teksten i Mark 9,47-48 kan nok virke krevende å forstå: «Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner.»

Poenget er at ilden er uslokkelig. Det greske ordet som brukes her, asbestos, formidler først og fremst tanken at ilden ikke lar seg slukke. Men når det brennbare er fortært, dør ilden ut.

I den vestlige kulturens folketro er helvete et sted. Men Bibelen omtaler Guds straff på en måte som gjør det mer naturlig å tenke på en hendelse. Bibelens siste bok beskriver dem som går til angrep på Guds nye Jerusalem og omtaler deres straff slik: «Men ild fór ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,9).

Et kapittel senere omtaler Åpenbaringsboken Guds straff som «den annen død.» «Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død» (Åp 21,8).

Jesus brukte legenden om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19ff) til å understreke nødvendigheten av å ta Guds Ord på alvor uten at ordet følges av overnaturlige effekter som at mennesker står opp fra de døde. Den historien må ikke tas til inntekt for at fortapelsen er en bevisst tilstand i evig lidelse.

Hallesbys radiotale fra 1953, med beskrivelsen av helvete, forferdet et hel nasjon. Tanken på en Gud som holder mennesker i live i en evighet med lidelse, er fremdeles avskyelig. Men når alle Bibelens beskrivelser av Guds straff sees i sammenheng, må vi konkludere med at fortapelsen er alvorlig, men ikke barbarisk. Fortapelsen er evig død, ikke evig liv i lidelse.