Dyrebar lærdom og trøst fra den gamle pakts helligdomstjeneste. Jesus som offerlam og prest.

«Dagen etter ser han Jesus komme til seg og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd!» «Dagen etter sto atter Johannes og to av hans disipler der, og han så Jesus som kom gående, og sa: Se der Guds lam!» (Joh. 1, 29.35.36)

Når Johannes kalte Jesus «Guds lam», så måtte det føre folkets tanker til de lam som ble ofret på alteret i forgården. Når noen hadde syndet, måtte de bringe et offerdyr til helligdommen og bekjenne sine synder, så ble offerdyrets blod utøst i stedet for synderens blod. Ofte var offerdyret et lam uten lyte. Disse offer var for å minne om at synderen selv var skyldig til døden, men at en stedfortreder skulle komme og dø i hans sted. Derfor hadde offeret bare betydning når det ble ført fram i tro på den Frelser som skulle komme. «Men uten tro er det umulig å tekkes Gud.» Når folket brakte disse offer med den tanke at det i selve offeret var soning for deres synd, og la frelse i selve den seremonielle handling, da var disse offer ikke behagelige for Gud. «Hva skal jeg med deres mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst.» Men var de ført fram i ydmyk erkjennelse av synd og i tro på Frelseren som skulle komme og dø i synderes sted, da fikk den som ofret, forlatelse for sin synd. (Heb 11,6; Jes 1,11)

«Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kam; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig» (Heb. 11,4).

Abel levde et rettferdig liv, men han var ikke uten synd, for «det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en». Han var ydmyk og hadde gitt Guds Ånd rom i sitt hjerte. Han var blitt overbevist om sin synd og angret den. Derfor ofret han av de beste får han hadde, for han var undervist om at hans offer var et forbilde på det «Guds lam» som skulle bære verdens synd. Da han tok offerdyrets liv, tenkte han på at han selv var skyldig til å dø, men at Guds Sønn skulle komme og dø i hans sted. Tanken på at hans synd førte lidelse og død over Guds rene og hellige Sønn, fylte hans hjerte med anger og sorg over sin synd. Og denne uendelige kjærlighet hos Gud, som var villig til å gi et slikt offer, fylte ham med beundring, takknemlighet og kjærlighet. Han var bestemt på å vandre mer varlig enn før og vokte seg for å synde mot den gode og kjærlige Gud. Slik er det og med sanne kristne nå — hvis ikke Jesu offer på Golgata fyller oss med sorg over synd, med kjærlighet, beundring og lyst til å leve et hellig liv, så har vi ikke den sanne tro på Jesus. Da har ikke Guds Ånd fått overbevist oss om vår syndighet, og heller ikke fått forklare Kristi offers uendelige storhet og hans kjærlighet som brakte dette offer. Man har glemt Skriftens formaning: «Ferdes i frykt i deres utlendighets tid, for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam» (Rom. 3,10; 1 Mos 4,4; Joh. 3,16; 1 Pet 1,17-19).

Da Jesus døde på korset, opphørte alle forbilledlige offer, og derfor ropte han: «Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.» Etter den dag behøvdes ikke flere offer. Det mest fullkomne offer som fantes i hele universet, var ofret. Jesus hadde lidd synderes straff, så når noen ville omvende seg fra sin synd og be om nåde for Jesu skyld, kunne Herren «være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus». Lovens krav på synderens liv var alt tilfredsstilt. Rettferdigheten ble ikke krenket om en synder ble fri for straff (Job 9,30; Rom 3,26).

Ofrene hadde nådd sitt motbilde, men prestenes tjeneste i den jordiske helligdom skulle også nå sitt. Det oppfylte ikke Jesus mens han var her på jorden. «Var han nå altså på jorden, da var han ikke engang prest.» Nei, her var han «Guds lam, som bærer verdens synd». Før han kunne bli prest, måtte han være sonoffer, og han måtte bli lik oss i alle ting, unntatt synd: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv bar lidd og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Det er i himmelen han er vår prest. (Heb. 8,4; 2,17.18).

I den gamle pakts helligdom var det «prester som etter loven bærer fram gavene, de som tjener ved et avbilde og en skygge av det himmelske». Både selve tabernakelet og tjenesten i det var et bilde av «det sanne tabernakel» i himmelen og Jesu prestetjeneste der. «For der ble laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige.» Et røkofferalter av gull hadde også plass her. Det var i det Hellige presten Sakarias, døperen Johannes’ far, gjorde tjeneste: «Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte, at det etter prestetjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse; og hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund. Da åpenbarte en Herrens engel seg for ham og sto på høyre side av røkofferalteret» (Heb 8,4.5; 9,2; Luk 1,8-11).

Men «vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske». I syner på Patmos fikk Johannes se inn i denne helligdom: «Deretter så jeg, og se, det var en dør åpnet i himmelen.» Der inne ser han Gud på sin trone, «og foran tronen brenner syv ildfakler». Det er den første avdeling, det Hellige, Johannes her ser inn i, og de «syv ildfakler» er motbildet til den syv armede lysestaken med sine syv ildbluss. Her ser han Jesus gjøre tjeneste: «Og en annen engel kom og sto ved alteret, og han hadde et røkelseskar av gull; og det ble gitt ham meget røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud med de helliges bønner.» Denne engel er nok den samme som profeten kaller «paktens engel», som «skal komme til sitt tempel». Det er Jesus, som tjener som prest for oss i himmelen. (Heb. 8,1.2; Åp. 4,1.5; 8,3.4; Mal 3,1)

Når noen i ydmykhet vender seg til Gud i bønn, så kommer han ikke fram for ham alene. Jesus legger sine bønner til våre: «Det ble gitt ham meget røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges bønner.» Røkelsen er et symbol på bønn. Hvor tillitsfullt vi kan be til Gud, vi som har en slik yppersteprest, så full av medfølelse og kjærlighet, som «alltid lever til å gå i forbønn» for oss. Når vi av hjertet ber til Gud, så står Jesus fram ved nådens trone, viser fram sine hender og merket etter spydet i sin side og sier: Fader, mitt blod har flytt for den sjel som ber deg om nåde. Tilgi ham for min skyld. Og Faderen selv elsker oss, og hører gjerne vår bønn og sin Sønns bønn for oss. Vær frimodig, du som virkelig ønsker å vende om til Gud. Du skal få hjelp, for Jesus taler din sak. «Herren bønnhøre deg på nødens dag, Jakobs Guds’ navn berge deg; han sende deg hjelp fra helligdommen og støtte deg fra Sion.» Det er Jesus som har bedt for deg før du ba til ham. Det er hans Ånd som har virket på deg så du har fått lyst til å søke ham. Og han står med utstrakte armer for å ta imot enhver botferdig sjel. (Heb 7,25; Sal 20,2.3)

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» (Heb 10,19-22)

«For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den evige Gud.» (Heb. 9,13.14)

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få og finne nåde til hjelp i rette tid» (Heb. 4,15.16).

«Og bak det annet forheng var det telt som kalles det aller helligste, som hadde et røke1seskar av gull og paktens ark, som var kledd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler, og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nå tale stykke for stykke. Men da nå dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste; men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser.» «Dette er et bilde inntil den nåværende tid» (Heb. 9,3-9, eldre overs.)

Både den jordiske helligdom og dens tjeneste var «et avbilde og en skygge av det himmelske». Prestenes daglige tjeneste i det Hellige, helligdommens første avdeling, har vi betraktet, og vi har hørt om hvordan Johannes så inn i den første avdeling i den himmelske helligdom og så Jesus forrette tjeneste for oss der. Han så også inn i det Aller helligste i himmelen: «Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hans pakts ark ble sett i hans tempel.» Paktens ark er i det Aller helligste. I den ligger Guds hellige lov, de ti bud. Over den er Guds regjeringssete, «nådens trone», hvorav arkens lokk, «nådestolen», i den jordiske helligdom var et bilde. For å forstå Jesu tjeneste i det aller helligste må vi studere bildet, yppersteprestens tjeneste i det alIer helligste i den jordiske helligdom.

Hans tjeneste ble utført «en gang om året», på forsoningsdagen, den 10. dag i den 7. måned (Åp 11,19; Heb 9,3-7; 8,5; 3 Mos 16. kap.).

«Og Herren sa til Moses: Tal til Aron, din bror, og si at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø for jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen.» «Han skal kle seg i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme og omgjorde seg med et belte av lin og binde en hue av lin på sitt hode; dette er de hellige klær, og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.. Før han utførte sin tjeneste for menigheten, måtte han ofre for seg selv så alle hans synder var tilgitt. Når han skulle tre fram for Herren for hele menigheten, skulle han i alle deler være et så fullkomment forbilde som mulig av vår fullkomne yppersteprest, Jesus Kristus (3 Mos. 16, 20. f.).

«Og han skal ta de to gjetebukker og stille dem fram for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Aron skal kaste lodd om de to gjetebukkene, et lodd for Herren og et lodd for Asasel [Den onde ånd bibelovers. anm.]. Og den bukk som ved loddet er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen til Asasel» (3 Mos. 16, 7-10).

Den bukken som ved loddet tilfalt Herren, er forbilde på Jesus. Den skulle ofres, og dens blod bæres inn i helligdommen, inn i det Allerhelligste. Av dens blod skulle det syv ganger stenkes «på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med.» «Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning» (3 Mos 16,15.16; Heb 9,11.12).

Når noen bekjenner sin synd for Gud og ber om tilgivelse, omvender seg og avstår fra synden, får de sitt navn skrevet i livets bok. Ved å bekjenne synden sender de den «forut for dem til dom», den føres inn i helligdommen for å bli utslettet i dommen over «Guds hus», hvis de blir tro til enden. Dette var avbildet i den gamle pakts tjeneste. Når noen hadde syndet, førte de et offerdyr til helligdommen, og dets blod ble utøst ved alteret i forgården. Noe av blodet ble ført inn i helligdommen og stenket foran forhenget til det Aller helligste, foran paktens ark. Eller også spiste prestene noe av kjøttet, og i begge tilfelle ble overtrederens synd ført inn i helligdommen og bekjent for Herren forat synderen kunne få forlatelse. Hvis den som hadde brakt offeret, virkelig angret og avsto fra sin synd, ble den på forsoningsdagen fjernet fra helligdommen for alltid. Da «skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med» (1 Tim. 5,24; 1 Pet 4,17; 3 Mos 16,16).

På samme måte blir Guds barns synder utslettet i den undersøkende dom, og den himmelske helligdom blir renset for deres synd: «Og nesten alt blir etter loven renset ved blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse. Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, og heller ikke for at han flere ganger skulle ofre seg selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; ellers måtte han jo ha lidd flere ganger fra verden ble grunnlagt; men nå er han åpenbart en gang ved tidenes ende for å ta bort synden med sitt offer» (Heb 9, 22-26).

«To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen,» eller «bli renset», som det står i flere oversettelser (f. eks. i den engelske, Synodales franske, Second franske, en katolsk spansk oversettelse og i Septuaginta og Vulgata). Ved slutten av de 2300 år, altså i 1844, gikk Jesus inn i det Aller helligste for å rense helligdommen for beretningen om Guds folks synder. Som vi tidligere har bevist, skjer det ved en rettssak eller i «dommen» over «Guds hus». Alle som blir tro til enden, får sin synd utslettet. Jesus, vår yppersteprest, utsletter den med sitt eget blod. Således blir helligdommen renset, «ved bedre offer». Nå, «ved tidenes ende» «borttar» han «synden ved sitt offer» (Dan. 8,14; 1 Pet 4,17; Heb. 9,22-26).

Daniel så «den gamle av dager» sitte på sin trone, «nådens trone» som er i det Aller helligste. Han så engleskaren stå foran tronen som vitner i retten. Han så også «en som lignet en menneskesønn»; det er Jesus, vår yppersteprest, som er vår talsmann i retten. «Retten ble satt, og bøker ble åpnet da dommen begynte i 1844. I arken, under «nådens trone, ligger tavlene med Guds hellige lov, de ti bud. Etter disse lov-paragrafer skal vår sak prøves. Vi er alle skyldige til døden. Men vår talsmann fører vår sak. Hvis vi har bekjent vår synd, og erkjent at det som han sier er synd, virkelig er synd — og han sier at «synd er lovbrudd» — da vil vår sakfører ta seg av vår sak. Men han kan ikke rense vekk de synder som vi ikke er villige til å erkjenne og bekjenne og avstå fra. Men erkjenner vi at det er synd å bryte endog det minste av Guds ti bud, ikke bare i det ytre, men endog ved tanken i hjertet, bekjenner våre synder og ber om tilgivelse og nåde til å avstå fra dem, så vil Jesus rense dem og ta dem bort med sitt blod. Han viser fram sine sår for Faderen og ber ham tilgi og utslette våre synder for sitt blods skyld. Og de blir slettet ut som en tåke. Det som har vært skjult for mennesker, blir aldri åpenbart for dem. Gud og englene vet om det, men han vil glemme alt vi har gjort imot ham og kaste våre synder bak sin rygg. Han vil tre dem «under føtter» og kaste dem «i havets dyp». De skal ikke finnes mer, vi blir erklært hellige og rettferdige for evig (Dan. 7, 9-13; Åp 11,19; 1 Joh. 3, 4; Matt. 5, 17—28; Es. 44, 22; 38, 17; Mika 7.18.19.)

«Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i Ørkenen til Asasel.» «Når han så har fullført soningen for helligdommen, . . . da skal han føre fram den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i Ørkenen med en mann som står rede dertil. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken.» Deretter skal ypperstepresten skifte klær. «Og fettet av syndofferet skal han brenne på alteret.» (3 Mos. 16, 10. 20—25.)

Denne bukk, «som ved loddet tilfalt Asasel» er et bilde på Satan. Asasel er «den onde ånd». Når Jesus har fullført renselsen av den himmelske helligdom, går han ut av den, og så slutter nådens tid. Alles skjebne er da for evig avgjort. Så kommer den siste store trengsel og de syv siste plager. Jesus har tatt av prestedrakten og iført seg «hevnens klær», liksom ypperstepresten skiftet klær etter å ha renset helligdommen på forsoningsdagen. Så må Satan lide straffen for de synder han har fristet Guds folk til å begå. Liksom en mann sto ferdig til å føre den bukk som ved loddet tilfalt Asasel, ut i Ørkenen, så skal, når Jesus kommer igjen etterat han har renset helligdommen, en engel gripe «draken, den gamle slange, som er djevelen og Satan» og kaste ham «i avgrunnen», hvor han skal være bundet for tusen år. Etter de tusen år skal han sammen med de ugudelige kastes i ildsjøen. Dette var avbildet ved «syndofferets fett» som ble brent på alteret. Det er dette Asaf sikter til når han sier at han «gikk inn i Guds helligdommer og ga akt på deres endelikt». Syndens endelige utryddelse er avbildet i helligdommens tjeneste og dens renselse. (Ap. 15, 5—8; 20, 1—3. 9. 10; Sal. 73. 17.)

Straks etter «forsoningsdagen», på den 15. dag i den 7. måned, feiret det gamle Israel løvsalsfesten med fryd og glede. Deres synder var utslettet og fjernet fra landet, og de gledet seg i vissheten om at de var Guds folk og at han bodde i sin helligdom midt iblant dem. Dette er et bilde på den evige løvsalsfest, da Guds «folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder». Da er synden borte for evig, og det er «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. (3 Mos. 23, 39—41; Es. 32, 17. 18; 2 Pet. 3, 13.)

Snart er Jesu tjeneste i det Aller-helligste fullført. Det var ikke den årlige tjeneste, men den stadige eller daglige tjeneste, som var avbildet ved prestenes daglige tjeneste i den første avdeling i helligdommen, den tjeneste som skulle bli «kastet . . . til jorden». Den ble skjult for menigheten inntil de 2300 år var til ende. Men da kom sannheten om Jesu tjeneste for oss i himmelens helligdom atter fram for lyset, og budskapet om den blir nå forkynt over hele verden. (Heb 9, 6.7; Dan 8,11-14; Åp 14,6-12).

Om ikke lenge går Jesus ut av helligdommen, og da er nådens tid forbi. Lykkelig da den som kan bli bestående i den siste store trengsel! Det kan bare de som har fått sin synd utslettet for evig. Skal vi være med i den flokken? Ved Guds nåde er det mulig. Ennå taler Jesus synderes sak, ennå er det tid til å vende seg til ham og få tilgivelse. Så kommer han igjen for å ta oss til seg. Vi skal bo hos ham i himmelen til den tid da jorden blir fornyet og den himmelske stad kommer ned «som en brud som er prydet for sin brudgom». Og «Guds bolig skal være hos menneskene, og han skal bo hos dem». «Og han skal tørke bort hver tåre av deres Øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Herlige dag, måtte den snart komme! Hvor godt det er å vite at Jesus vil tale vår sak i himmelens helligdom, så vi kan bli blant de frelste og salige (Åp 21,1-4).