Mens Jesus hang på korset skjedde det noe dramatisk i tempelet som har fått svært liten omtale, men som likevel har hatt enorm betydning for den enkelte kristne siden.

Det er tidlig fredag morgen. Noen sover fortsatt, mens andre allerede er i gang med forberedelsene. Påsken er tiden for å gjenta historiene, spise med ettertenksomhet, synge med takknemlighet. De som har anledning har allerede vært på reise i noe tid for å rekke påskefeiringen i Jerusalem. Noen av fariseerne og rådsherrene er tidlig oppe, det er en stor dag, mye skal klaffe (se Johannes 18:28). I kompaniskap med romerske soldater står de ved tømmermannens sønn, leder ham gjennom tortur og avhør. Det ser fortsatt ikke ut til at det er rom i herberget for slike som Jesus.

Litt senere på dagen kommer tiden for kveldsofferet. Ikke alle har tid til å overvære korsfestelsen der utenfor murene, Adonai har påkrevd ofringsritualer til påskeliturgien. På Golgatas høyde dør messias alene. I samme stund skjer det noe uventet og uforklarlig i tempelet. Forhenget som skiller de to innerste avdelingene revner i to, ovenfra og ned (Matteus 27:50-51). Plutselig er det fullt innsyn inn i Det aller helligste, noe helt utenkelig for en jøde. Hva betyr denne guddommelige inngripen? Svaret like aktuelt i dag som den ettermiddagen for snart 2000 år siden.

Bakgrunn
Ved hjelp av ritualene i tempelet hadde Gud visuelt og levende forklart hvordan syndige mennesker kunne ta imot tilgivelse og få fred i sine sinn. Ofringene var et symbol på en fremtidig frelser som ville bære verdens synd, og samtidig vise Guds kjærlige karakter slik at så mange som mulig ville vende om. Synden gjorde at en hellig Gud måtte skjule seg, men i helligdommen kom han så nær han kunne (2 Mosebok 25:8).

Derfor finner vi en gradering av hellighet fra forgården, via Det hellige til Det aller helligste, der Guds nærvær var representert som et lysskjær over pakts kisten. Likedan er det med materialvalget, fra bronse i forgården til gull og kunstferdig vevd forheng i Det aller helligste. Selv tilgjengeligheten var gradert, slik at alle israelitter kunne komme til forgården, men kun prestene til Det hellige, og ypperstepresten alene én dag i året inn i Det aller helligste.

Med denne bakgrunnen skjønner vi bedre hvorfor Matteus tok seg bryet med å nevne den unike hendelsen i tempelet da Jesus døde på korset. Han var «Guds lam som bærer verdens synd» (Johannes 1:29), som med sitt ene offer gjorde slutt på alle andre ofringer (Hebreerne 9-10). De pekte bare frem til Jesus, og da han utåndet, revnet forhenget som et bilde på at han oppfylte hele offertjenesten. Det finnes derfor ikke et eneste offer som kan legge noe til det Jesus allerede ga på Golgata!

I tempelet trengte man to ting ved ofringene: et uskyldig dyr som måtte bøte med livet, og en prest som måtte anvende blodet på f.eks. alteret i forgården. Først da var synderen tilgitt. Slik er det også med oppfyllelsen i Kristus. Det er ikke nok at Jesus døde på korset, han må også tillegge deg og meg denne gaven. Vi må ta imot hva han tilbyr, ellers hjelper det oss ikke noe som helst. Derfor kan Hebreerbrevet triumferende utrope at vi nå har en «bedre prestetjeneste» siden Jesus bar frem seg selv som det ene aksepterte offer, men også fordi han er prest, ja yppersteprest, over alle (Hebreerne 7-8). Den jordiske prestetjenesten utspilte dermed sin rolle idet forhenget revnet. Følgelig er det altså ingen pastorer, prester, paver eller eldstebrødre som står mellom deg og Gud. Kristus alene er din mellommann (Hebreerne 8:6).

Kontrollsenteret
Etter en lengre innledning konkluderes det i Hebreerne 8:1 med at Jesus «gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske». Den himmelske helligdommen er derfor nå senter for all aktivitet. Forhenget som revnet i Herodes’ tempel vitner altså om at helligdomstjenesten i Jerusalem ikke lenger hadde noen funksjon.

At kontrollsenteret alltid har vært i himmelen er for øvrig ikke noe nytt, ved Salomos innvielsesbønn for 3000 år siden, minnet han folket på at selv om de vendte seg mot Jerusalem når de ba, ville Gud høre dem fra himmelen. «Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette sted. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi» (1 Kongebok 8:30).

Med Jesu ene offer flytter han dermed fokuset fra et bestemt geografisk punkt i Israel til den himmelske helligdom der han for alltid går i forbønn for sitt folk. Kanskje bør vi tenke litt ekstra over dette og la det synke inn. I spesielt konservative, Israel-vennlige kretser er det sterke bevegelser som jobber for at tempelet skal bygges opp på nytt i Jerusalem, slik at offertjenestene kan komme i gang igjen. Er dette nødvendig? Det vil være det samme som å si at Jesu ene offer og prestetjeneste ikke er tilstrekkelig eller gyldig for jødene!

Full tilgang
Utover at fokuset nå er på Jesu tjeneste for oss i himmelen, er det en enda viktigere side ved hendelsen i Herodes’ tempel. Som nevnt over, var det begrenset tilgang til Gud i Det aller helligste, men ved Jesu offer er dette skillet for alltid tatt bort. Ikke bare brøt han ned muren som skilte hedninger og jøder ved sitt offer (Efeserne 2:11-22), men også det som atskilte troende fra tronen (Hebreerne 6:19-20).

Gjennom Jesus kan vi ved tro stige helt frem til nådens trone der Gud er. Bibelens løfter er mer enn tilgivelse og oppreisning, det er å få sitte sammen med ham på hans trone. I følge Hebreerbrevet er ikke dette bare en potensiell fremtid; har du tatt imot Jesu gave er han din yppersteprest – så er du allerede nå ved hans side i himmelens tempel (Hebreerne 12:22-24).

For Gud er ikke dette bare et show, et skuespill for å redde sin ære. Han har gitt alt i sin sønn for at vi skal være sammen igjen. Han kjenner deg bedre enn noen andre, likevel vender han seg ikke fra deg. For din skyld forlot Jesus himmelens engleskarer, for min skyld ble han spikret opp på korset. Han går i forbønn for oss ustanselig (Hebreerne 7:25), i påvente av den dagen da den fysiske atskillelsen for evig blir tatt bort. La oss ikke gi slipp på dette anker for troen, men i vårt hjerte frimodig bøye kne for hans trone.

Christoffer Dahlseide