Prinsesse Märtha Louises Astarte skole kom som en gavepakke til media, midt i den verste agurktiden. Etter ca. 4 uker med skrekkrapporter fra Sunny Beach, var tiden moden for noe nytt. Og Prinsessen greide virkelig å få oss ut av vår likegyldige sommerslummer. De ateistiske mediene hånflirte, mange kristne ledere var bestyrtet, og folk flest fikk vann på mølla over hvor fordømmende de kristne nok en gang viser seg å være.

Det mest interessante i denne saken er imidlertid spørsmålet om hvem som har lov til å mene hva. Er det greit at prinsesser kontakter engler? Er det greit at kirken bestemmer seg for hva den tror og ikke tror? Er det greit at dens medlemmer tror hva som helst? Er det greit at et kirkesamfunn tolker Bibelen? Er det greit å sjikanere annerledestroende, bare man først har forsikret seg om at de er kristne?

Allerede i 1993 leste jeg en artikkel der forfatteren hevdet at når den grenseløse toleransen ble en absolutt verdi, ville den bli religionsfrihetens verste fiende. Hva skjer når det blir umulig å tolerere intoleranse?

Man skal ikke lese mye på diskusjonsforaene der engleskolen til Märtha blir diskutert før man ser hvordan denne artikkelen en dag kan komme til å gå i oppfyllelse. I toleransens navn blir kristne fordømt nord og ned for å mene at noe ikke er i tråd med kristendommens historiske og ideologiske grunnlag. Naturligvis er det historiske grunner til alt dette raseriet. Kirken blir sett på som en utidig maktinstitusjon. Men den ureflekterte måten man hevder at de som mener at noen tar feil – tar feil på ... er skremmende.

Hva skal man så si om prinsessen og englene? Siden alle andre tillater seg å mene noe, så gjør jeg det også!

Märtha er modigere enn de fleste av oss! Hun tør å stå for det hun tror på! Flott!

Märtha ønsker å vie livet sitt til å hjelpe mennesker å få det bedre, og er villig til å betale prisen for å følge sin samvittighet. Her er hun også et eksempel for oss andre.

Hvis englekontakten på hennes skole skjer slik jeg har lest om i artikler på nettet, så innebærer det å kvitte seg med all bitterhet, velge å tilgi, søke renhet og kjærlighet, før man kan forstå disse gode uselviske lysvesenene. Som så mye innen det nyreligiøse er mye i seg selv sundt, godt å vakkert og ikke i konflikt med kristendommen.

Men …

Bibelen lærer at det finnes onde og gode engler, og vi blir aldri oppfordret til å kontakte noen av dem.

Bibelen lærer at de gode englene er Guds utsendinger – sendt av ham for å tjene og hjelpe, beskytte og advare oss. Ønsker vi flere «forsendelser» nytter det ikke å spørre postmennene.

Bibelen sier at vi skal ha et personlig forhold til avsenderen, som er Gud, og ikke til postverket (englene)! Når mennesker møter engler i Bibelen peker de ydmykt videre og sier at det ikke er de som skal ha oppmerksomheten, men Gud.

Det meste av det Märtha hevder at englene kan hjelpe oss med, sier Bibelen at det er Den Hellige Ånds oppgave å gjøre for oss og med oss.

Den store forskjellen på det meste innen nyreligiøsitet og kristendommen (i hvert fall i teorien) er at den nyreligiøse bevegelsen lærer å bruke og å nyttiggjøre seg de guddommelige kreftene for å oppnå helbredelse og helhet og kontroll over livet, mens i kristendommen er målet å lære hvordan en personlig, kjærlig og vis Gud ønsker å bruke oss til å bringe helbredelse og helhet. I Bibelen er fristelsen til selv og disponere guddommelig kraft og visdom, forbundet med farlig stolthet – selve ursynden, mens lengselen etter at Gud med sin kraft skal få disponere oss er det høyeste godet.

Forstå det den som leser!

Harald Giesebrecht