Ressurser/Troens dåp i historisk perspektiv

Troens dåp i historisk perspektiv

Av Viggo Nørskov Olsen

 

Anabaptistene var ikke tilfreds med en reformasjon av middelalderkirken; deres mål var å forandre menigheten etter nytestamentlig mønster. Dåpen ble et naturlig symbol for denne gjenopprettelsen.

I løpet av middelalderen var det fra tid til annen mennesker og bevegelser som forsøkte å gjeninnføre de troendes dåp. Sammen med mange andre elementer av nytestamentlig kristendom var den gått tapt for hovedparten av den kristne kirke ved inngangen til den mørke tidsalder. Først etter middelalderen ble nytestamentlig dåp en del av evangelisk kristendom.

Oldkirken og de kristne keisere i det romerske rike hadde erklært gjendåp for å være en borgerlig forbrytelse, som kunne straffes med døden. Det middelalderlige pavedømmet betraktet kjetteri som en ytterst alvorlig synd, som ikke alene fortjente bannlysning men også døden. Inkvisisjonen og dekreter fra middelalderlige keisere lå på samme linje. I det 16. århundre angir dette verdslige regenters og kirkefyrsters holdning overfor anabaptistene, både i katolske og protestantiske land. 23. april 1529 sendte Karl V et dekret til alle regenter og administrastorer i keiserriket uansett rang. I anordningen mot anabaptistene erklærer han at gjendåp er «under dødsstraff forbudt». De trosbekjennelser som ble lagt fram i det 16. århundre, uttrykte også fordømmelse av anabaptistene.

Reformatorenes dåpssyn
Alle de protestantiske reformatorene gikk inn for barnedåp, men de gav forskjellig teologisk begrunnelse for skikken. Samlet tok de likevel avstand fra det romersk-katolske synspunkt at dåpen (i kraft av selve handlingens virkemåte) er et instrument — og ikke bare et tegn — som Gud benytter til å overføre sin nåde til det lille barnet. Luther understreket at tro er ytterst viktig for å kunne dra nytte av dåpen. I sin katekismus fra 1525 skriver han: «Uten tro gagner dåp ingen ting.»

Mente Luther at det lille barn hadde tro før det kunne tenke? Det var en utvikling i hans oppfatning. I reformasjonens tidlige år rettferdiggjorde han barnedåp med gudfedrenes tro og bønner. Han ville imidlertid ikke akseptere kirkens kollektive tro. Luthers mer alminnelige syn er at små barn tror. Naturligvis er han ikke i stand til å «bevise» det, men det finner han heller ikke nødvendig. I sin katekismus fra 1529 legger han ikke vekt på troen, men på Guds ord og befaling; det «skjer noe» i dåpens handling.

Zwingli hadde en annen oppfatning av sakramentene. Et sakrament var et tegn, en seremoni eller en forpliktelse, og det formidlet ikke «noe» ved Guds ords hjelp som hos Luther. For Zwingli var dåp en trosforpliktelse som mer enn noe annet uttrykte pakten mellom Gud og hans folk, likesom omskjærelsen i gammeltestamentlig tid. Dåpen har fellesskapsbetydning: Mer enn noe annet er den kirkens mottagelse av den døpte i fellesskapet. Dåpshandlingen blir et synlig tegn for dem som er til stede, som forteller dem at dette barn er medlem av Guds paktsfolk.

For Calvin forutsatte dåpen foreldrenes tro. Ettersom foreldrene tilhører de utvalgte (de predestinerte), tilhører deres barn likeledes paktsfolket. Men med hvilken rett kan en kir-ke i allianse med en by eller en stat sammenligne seg selv med det gammeltestamentlige teokrati? Hvordan var det mulig å ha sikkerhet for at alle borgere var troende? Da forutsetningen for barnedåp var troende foreldre, synes det av grunnleggende betydning å få dette avgjort. Det var noen av de spørsmålene som anabaptistene stilte.

Hva er konfirmasjon?
Svakhetene og skjevhetene i de teologiske begrunnelser for barnedåp kommer til syne i konfirmasjonsskikken. I tidlig tid ble dåp ledsaget av belæring og håndspåleggelse, for å overføre Den Hellige Ånds gave. Håndspåleggelsen ble alltid utført av biskopen, og fra denne seremonien utviklet konfirmasjonen seg. Etter hvert ble seremonien akseptert som et av de syv sakramentene i middelalderkirken. Dåpens nåde ble fullkommengjort gjennom konfirmasjonens sakrament, sa man. Wyclif i England og Huss i Böhmen forkastet tankegangen. Den romersk-katolske kirke og Tridentinerkonsilet bekreftet den. Men de protestantiske reformatorene forkastet ikke bare konfirmasjonen som et sak-rament, men seremonien i seg selv, med begrunnelsen at den ikke hadde noen bibelsk hjemmel.

Protestantisk konfirmasjon ble første gang utført av Martin Bucer, i Strasbourg, etter samtaler med anabaptistene. De resonnerte at barnedåp ikke var en gyldig dåp, da de døpte ikke var blitt opplært i evangeliet og heller ikke hadde avlagt en offentlig bekjennelse av sin tro, slik Det nye testamente sier. For å imøtegå argumentene innførte Bucer protestantisk konfirmasjon, som så spredte seg til andre protestantiske byer i Tyskland og Sveits. Konfirmasjonen ble oppfattet som en fornyelse av dåpsløftet og en personlig trosbekjennelse. Seremonien ble således brukt som en krykke til støtte for barnedåpen overfor anabaptistene, som fastholdt at belæring og bekjennelse av troen hørte med til selve dåpshandlingen.

Hvem var anabaptistene?
De som benektet barnedåpens gyldighet og krevde troens dåp, fikk økenavnet gjendøpere, for at de keiserlige lovene om dødsstraff kunne ramme dem. Anabaptistene døpte dem som sluttet seg til menigheten, men de betraktet ikke seg selv som gjendøpere, ettersom barnedåp slett ikke var noen dåp i lys av Det nye testamentes lære. Deres mål var å reformere kirken etter skriftens norm. De ville gjenopprette den opprinnelige kirke. De var villige til å ofre sitt liv i lydighet mot Bibelen. Når man sammenligner denne bevegelsen med den klassiske reformasjon, skal man huske på at de sindige, evangeliske lederne hadde mye til felles med den unge Luther og Zwingli. Etter 1525 hadde de imidlertid med en annen Luther å gjøre, som endret seg etter å ha overgitt reformasjonskirken til de borgerlige myndigheters beskyttelse og understøttelse, og som dermed også gikk på akkord med noen av de evangeliske grunnsannheter.

Bevegelsen oppstod i forbindelse med Zwinglis reformarbeid i Zürich. Han la vekt på at bare det Bibelen lærer, er lov for den kristne. I 1522 spurte noen av tilhengerne ham om det var grunnlag for barnedåp i Det nye testamente? En stund var Zwingli usikker selv. Balthasar Hubmaier, en av Zwinglis tidligere kolleger, som ble anabaptist, minnet ham senere om at han hadde skiftet mening.

Hva fikk Zwingli til å beslutte seg for å bevare barnedåpen? Anabaptistene kom fra indre krets av Zwinglis venner. Det spørsmål de først kom i strid med Zwingli om, var ikke om dåp, men om den nytestamentlige kirken. Felix Manz og Conrad Grebel ville at kirken skulle være fri overfor de borgerlige myndighet, skilte de lag. Barnedåpen og statskirkeprinsippet går hånd i hånd, og da Zwingli hadde sagt ja til det siste, måtte han også gå inn for det første. De andre siktet mot en menighet med frivillig medlemskap av troende og bekjennende kristne, som ikke var underlagt øvrighetens myndighet. Ut fra dette, og deres sterke tro på bibelsk autoritet, ble de ført til voksendåp.

Det gikk nesten to år fra de begynte å tvile på barnedåpens gyldighet, og til de endret teori og praksis. Den 21. januar 1525 døpte Grebel Georg Blaurock. Blaurock døpte så Grebel og andre som var til stede. Dette var fødselen ikke bare for baptistbevegelsen, men også prinsippet om en fri kirke. To år senere led Felix Manz døden ved drukning som den første baptistmartyr.

Luther og anabaptistene
Anabaptistene kom ikke til Tyskland før siste del av 1520-årene, og Luther hadde heller ikke personlig kontakt med dem. Hans skriftlige angrep på dem er farget av begivenhetene knyttet til Zwickauprofetene og Thomas Müntzer. De stod for en religiøs og sosial revolt av fanatiske gjendøpere, som hadde ekstreme apokalyptiske synspunkter. Anarki, polygami og ytterliggående åpenbaringstro ble innbefattet i bevegelsen. Slike synspunkter var imidlertid ikke normative for anabaptismen. De fleste var stillferdige bibelkristne.

Luther ønsket samtidig en bekjennelseskirke på troens grunnvoll og en territorialkirke, som omfattet alle innbyggerne. Han prøvde å innta en avventende holdning, for å harmonisere det anabaptistene var blitt klar over ikke lot seg forene. Det er også verd å nevne at i sin store katekismus var hans avsluttende argument for barnedåp at den ikke kunne være Gud uvelbehagelig, ettersom så mange hellige personer gjennom århundrene var blitt døpt som barn. Her satte Luther sin lit til tradisjonen. Det er bemerkelsesverdig at de som ville gjendrive troens dåp, begynte med å begrense Bibelens autoritet.

Religiøs toleranse
Det var døperne, og ikke de klassiske reformatorene, som fremmet religiøs toleranse ved å holde fast på positive protestantiske anskuelser. De gikk ikke inn for toleranse bare fordi de selv ble forfulgt. For dem var religionsfrihet en konsekvens av evangeliets lære om å elske sin neste, og av det eksempel som Kristus og hans apostler gav oss. Ingen bør tvinge andre til å tro.

Både øvrighetsreformatorene og døperne innså at det hadde funnet sted et frafall i kirken. De førstnevnte siktet imidlertid mot en reformasjon av kirken, mens de sistnevnte talte om gjenopprettelsen av den opprinnelige apostoliske kirke. Reformatorenes holdning sprang ut av forestillingen om Corpus Christianum. Derfor mente de at kirkens gylne tidsalder begynte på keiser Konstantins tid. Døperne gikk inn for «de troendes kirke», og mente at frafallet fant sted i denne perioden. Følgelig så døperne og andre «radikale» grupper begynnelsen til antikrists regjering nettopp i Roms biskop fra Konstantins dager, mens reformatorene så antikrists makt i det middelalderlige pavedømme. Anabaptistene hevdet at kirken før Konstantin var en martyrkirke, og mente at den sanne kirke i alminnelighet var en lidende kirke. Det opprinnelige i den apostoliske kirke skulle være normen for kirken i enhver tidsalder. Likesom mennesket falt i begynnelsen, slik falt kirken også. Som mennesket behøvde også kirken en fullstendig gjenopprettelse. Hos døperne ble dåpen et realistisk symbol på gjenopprettelsen.

Noen hovedpunkter
Det første og vesentligste synspunkt i døpernes lære er tanken om «Kristi etterfølgelse». Kristi lydighet og hans fullkomne liv var ikke bare forutsetninger for hans stedfortredende forsoning for menneskeheten, men ble også kriterier for kristen etikk. Hele livet til den troende bør være under Jesu Kristi herredømme. For det andre var tanken om det kristne brorskap en konsekvens av døpernes oppfatning av at kirken er en frivillig sammenslutning av omvendte og hengivne kristne. De tiltalte hverandre som brødre og søstre. Deres felles tro opphevde klasseforskjell og berørte også deres økonomiske etikk; de delte med hverandre og bar hverandres byrder.

For det tredje: I forsøket på å øve innflytelse på eller endog omforme samfunnet, har de katolske og reformerte kirker i alminnelighet vært optimistiske. Luther var temmelig pessimistisk i sitt samfunnssyn, og han hadde derfor en tendens til å gå på kompromiss. Døperne delte hans pessimisme, men de var under ingen omstendigheter rede til å. ofre noen av Guds rikes prinsipper. Ettersom samfunnet som helhet var under Satans makt, kunne en sann kristen sosial orden bare la seg realisere innenfor brorskapet. På grunn av den store konflikt mellom Gud og Satan ville det alltid være spenning og meget ofte strid mellom den sanne kirke og verden. For døperne kunne Guds rikes idealer ikke komme til syne i et Corpus Christianum, men bare i et brorskap som holdt fast ved det opprinnelige i den apostoliske kirke. Men også her følte de en spenning mellom nuet og den framtidige oppfyllelse i det evige riket. Det store kjærlighetsbudet ble tatt ytterst bokstavelig, slik det for eksempel kommer til uttrykk i deres faste tro på pasifismen. De regnet ikke med å forandre samfunnet som en helhet, men de forventet at Guds rikes prinsipper i menigheten skulle være et lys og en surdeig i verden.

Viggo Nørskov Olsen, Tidens Tale Nr. 5 /1996

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Se det som en urgammel seremoni eller en anakronisme i moderne tid, men ifølge Guds instruksjoner er dåpen virkelig nødvendig. Dåp er en kristen seremoni der mennesker gir uttrykk for at de aksepterer at Jesus døde for deres frelse. Ved neddykkelsen, dåpsmetoden som ble benyttet på bibelsk tid, bekjentgjør disse nye kristne at de legger dødt-,...
Les mer
Ingen blir frelst gjennom dåpen. Ingen blir frelst ved noe en gjør, men på grunn av hva Jesus har gjort for oss. Dåpen er et symbol og et ytre vitnesbyrd om noe som allerede har skjedd inni en. Sentralt i Bibelsk dåp er: 1. At det er personen selv som har bestemt seg for dåp (dåpen er et vitnesbyrd om et personlig standpunkt og om...
Les mer
Dåpen er et symbol på at man legger det gamle syndelivet fra seg for å leve et nytt liv med Gud. Jesus syndet aldri. Likevel lot han seg døpe! 400 år med taushet er over. Malakis avskjedsord om en fremtidig profet av Elias’ størrelse har plutselig fanget ny interesse. Døperen Johannes har fått en helt spesiell oppgave av Gud. Kallet fra...
Les mer
Powered by Cornerstone