I nytestamentlig forstand er dåpen et vitnesbyrd fra en moden person som har sluttet seg til troens fellesskap med Kristus. Men hvordan, hvorfor og når ble barnedåpen innført?

Uten tvil hevdet apostlene at dåp uten personlig tro basert på evangeliets forkynnelse ikke er en fullverdig dåp (Mark 16,16). Bekjennelse av synd, omvendelse og et «ja» til å tro på Kristi død og oppstandelse går forut for dåpen (Apg 2,38). Dåpen er en pakt om å følge Kristus som Herre og Mester. Det nye testamente understreker at den troende i dåpen identifiserer seg med Jesu død og oppstandelse (Rom 6), og at det er Kristus og ikke dåpen som gir oss evig liv (Joh 3,16).

En gradvis forandring
Etter som dåpshandlingen foregikk med neddykkelse av troende, er det naturlig å spørre: Hvordan, hvorfor og når begynte man å praktisere barnedåp? Etter apostlenes dager skjer det flere forandringer. Mange synes det er merkelig, men vi må ikke glemme at overtro og manglende tilgjengelighet til apostlenes skrifter gav grobunn for mye. Antikkens verden var full av magi og preget av kultisk tenkning. Jordbunnen og frøene var der.

Ignatius av Antiokia, som døde i år 117, viser i sine skrifter at han tilla dåpsvannet en mystisk kraft. På samme måte kalte han nattverdsbrødet «evighetsmedisin». I det såkalte Barnabas-brevet, skrevet år 70-137, finner vi et lignende syn på dåpen. «Vi går ned i vannet fulle av synder og smuss, og kommer opp fulle av troens frukt og har gudsfrykt og håp i våre hjerter gjennom troen på Jesus som Ånden har gitt oss.

I den gamle menighetsboken Didake (ca. 120-130) finner vi også det syn at dåpen er et frelsesmiddel. Ved vanskelige tilfeller kan man dessuten foreta overøsning i stedet for vanlig neddykking, leser vi. Det er for øvrig den første henvising vi kjenner til av overøsning som en kristen dåpspraksis.

Troen på at vannet i dåpen hadde magiske egenskaper, går igjen hos de fleste kirkefedre. Dette var i stor grad med på å bane veien for en videre godkjennelse av barnedåpen. Flere forkjempere for barnedåpen støtter kirkefedrene her, og en av dem sier at denne forståelsen er «en rettmessig utvikling av Det nye testamentets lære og en praksis fullt og helt i harmoni med Kristi tanke».

En slik framstilling er likevel ikke berettiget. «Videreutviklingen» er i virkeligheten en forandring av dåpsteologien. Når man tillegger selve vannet en aktiv kraft, skyver man troen på Kristus og den nye fødsel inn i skyggen. Sannsynligvis påvirket gnostisismen den kristne tankegangen. Retningen stod på høyden av sin innflytelse fra omkring 135-160 e.Kr., selv om den var aktiv både før og etter den tid. Ifølge gnostisismen var de «innvidde» delaktige i en mystisk «kunnskap» (gnosis) som kunne frelse dem fra verdens onde materie og frigjøre sjelens rene vesen. Slike tanker grep om seg også i kristne kretser, og var sannsynligvis en årsak til den magiske oppfatningen av både dåpsvannet og nattverdsbrødet.

Frykten for fortapelse
Det var lett å rettferdiggjøre at barn skulle få del i nådemidlene når man trodde at disse virket uavhengig av troen, i kraft av en magisk makt som Gud hadde nedlagt i dem. Cyprian, som levde i det tredje århundre, appellerte sterkt på vegne av barna: «I forsamlingen og sammen med biskopene har vi derfor besluttet at ingen må bli nektet guddommelig nåde. Siden dette har en universell anvendelse, mener vi at det spesielt må komme barna til gode. De fortjener desto mer vår hjelp og den guddommelige nåde, idet vi ser at de gråter fra fødselen av og ikke gjør annet enn å be om hjelp.»

«Den voksende tro på dåpens mekaniske virkning gikk hånd i hånd med en manglende forståelse av Det nye testamentes lære om frelse ved nåde alene så vel som en ufullstendig oppfattelse av tro som en personlig overgivelse til Jesus Kristus. Kristne foreldre, som trodde på dåpsvannets mystiske og magiske kraft, anvendte det «helliggjørende» vann så tidlig som mulig i sine barns liv. Men den samme forståelsen fikk noen foreldre til å utsette dåpshandlingen av frykt for synd etter dåpen. Av den grunn ble keiser Konstantin først døpt på sitt dødsleie, fordi han trodde at uansett hvilke feil han kunne ha begått som et dødelig menneske, så ville hans sjel bli renset fra dem gjennom de mystiske ords virkningsfullhet og dåpens gagnlige vann,» skriver dr. theol. Viggo Nørskov Olsen.

Strid om innføring av barnedåp
De gamle skrifter fra kirkefedrene gir oss et innblikk i når og hvordan denne forandringen fant sted. «Frafallet» førte naturligvis til visse reaksjoner. Justin Martyr, som ble halshugget ca. 165, gir en detaljert beskrivelse av hvordan dåpen ble utført. Han kjenner tydeligvis ikke til barnedåp. Irenæus (ca. 180) fastslår at «dåp utføres på voksne, som tror». Både Clemens av Alexandria (død ca. 215) og Hippolyt (død ca. 236) understreker nødvendigheten av opplæring før dåp. Tertullian (død ca. 220) protesterte kraftig mot å døpe barn. Men han etterlater det inntrykk at dåp på dødsleiet best kan sikre salighet fordi man ikke synder etter dåpens renselse.

Til tross for motstanden fikk barnedåpen mer og mer innpass. Cyprian fra Kartago lærte at det var viktig å døpe barna tidlig, og han trekker inn et nytt aspekt, sammenligningen med den jødiske omskjærelse. Gregor fra Nazianz (død 390) gjør et forsøk på å balansere mellom barnedåp og tros dåp. Bør vi døpe barn? spør han. «Visselig, hvis det er fare på ferde. For det er bedre å bli helliggjort ubevisst enn å ta avskjed med dette liv ubeseglet og uinnvidd.» Hvis det derimot ikke er noen truende livsfare, er det hans bedømmelse «at de bør vente til de er tre år gamle, for da er det mulig for dem å høre og svare noe om sakramentet. Selv om de ikke forstår fullstendig, vil de likevel oppfatte konturene.

Det er viktig å legge merke til at dåp av troende var den mest vanlige dåpsform. Lenge etter kirkefedrenes tid ble det bygd dåpsbasseng i tilknytning til kirkelige bygninger.

Fra Augustin til Luther
Augustin (354-430) var den som gjorde mest for å innføre barnedåpen. Hans syn har overlevd til vår egen tid og utgjør fremdeles bakgrunn for mye av dagens teologi. Augustins utgangspunkt er vår medfødte syndighet og syndeskyld arvet av foreldrene. «Selv barna kom til verden med syndens skittflekk (macula) på sin sjel.» Bare dåpens vann kunne vaske bort denne flekken. «Nettopp fordi små barn er belemret med synd, må de bli døpt, for på den måten å få del i nåden,» skrev han. I oldkirken er kirkemøtet i Kartago (418) en milepæl. Her blir for første gang seremonien for barnedåp formulert. «Om noen sier at nyfødte barn ikke behøver å bli døpt, la ham være anathema,» heter det.

Augustins syn ble bestemmende for augustinermunken Martin Luther. Igjen og igjen prøver han å overbevise anabaptistene om at dersom barna ikke ble døpt, ville synden fullstendig ta overhånd, og hele nasjonen falle sammen moralsk. Selv i dag kan man høre dette argumentet. Luther sier: «Små barn blir hjulpet fram til tro av andre, nemlig av dem som bærer dem fram til dåpen. Når Guds ord blir uttalt, er det nok til å forandre selv et gudløst hjerte, som er mindre mottagelig og mer hjelpeløst enn et hvilket som helst barn. Spedbarn blir forandret og renset ved innplantet tro.»

Selv om teologien kommer fra en dogmatisk penn, virker den ikke like godt i praksis. Barn som er døpt, blir ikke automatisk mer gudfryktige enn andre. De aller fleste blir ikke en gang kristne. Dette er virkeligheten til tross for konfirmasjonen (som altså skal «bekrefte» den tro og frelse som dåpen gav løfte om.) For en utenforstående kan det se ut som om barnedåp bare er en halv dåp. Luther var da også motstander av konfirmasjon. Etter reformasjonen her i landet ble skikken utelatt. Men den ble innført igjen i 1736, omlag 180 år etter Luthers død.

Det går ikke an å bevise at barnedåpen går tilbake til apostlenes dager. Derimot er det mange ting som tyder på at det var en ny praksis som trengte seg inn i den kristne kirke i midten av det andre århundre. Men den ble ikke skikkelig befestet før omkring år 450, ved Augustins innflytelse. Barnedåpen bygger på to grunnpilarer: Læren om dåpsvannets magiske kraft og læren om arvesynden. Kristne som praktiserer tros dåp, vet også at mennesket er født med en ond natur, men de regner det som utelukket at dåpshandlingen skal løse det problemet. Kristus er vår frelser. Han er veien til det evige liv. I dåpen stadfester vi vårt personlige valg av vår herre og frelser.

Robert Hansen