Ressurser/Barnedåp og voksendåp

Barnedåp og voksendåp

Av Vidar Hovden

 

Barnedåp og voksendåpDåp i Adventistkirken LillehammerFoto: Silja Leknes /Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

 

Selv om dette kan se ut som et uvesentlig anliggende, er det ikke sikkert at kirkehistorien er like mild i sin dom.

Man skal ikke ferdes mye i kristne menigheter før man oppdager at kristne praktiserer dåpen forskjellig. Det er kanskje nærliggende i vår tid og kultur å trekke på skuldrene og si: Gjør det egentlig en forskjell? Er det ikke bare alder og antall liter vann som skiller de forskjellige dåpspraksisene?

Dåpens opprinnelse
Forskjellige dåpsformer har en bakenforliggende teori. Alle tar utgangspunkt i Jesu misjonsbefaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matteus 28:19-20). Vi vet ikke med sikkerhet hvor selve riten dåp kommer fra, eller når den oppstår, men den kristne dåpen synes tidlig å være modellert over dåpen til Johannes døperen i Jordanelven (Apostlenes gjerninger 18:25; 19:3).

Hans bevegelse var en slags jødisk «vekkelsesbevegelse», og folk lot seg neddykke[1] i Jordan som et symbol på overgangen fra det gamle til det nye livet, ettersom Israelittene krysset Jordan på vei fra slaveriet i Egypt og inn i friheten i Kanaan[2]. Dåp ved neddykkelse er for øvrig den eneste formen for dåp man eksplisitt finner i Det nye testamente (se f.eks. Apostlenes gjerninger 8:36-38; Johannes 3:23; Romerne 6:1-5, etc.).

Utenombibelske kilder
Vi har nokså tidlige utenombibelske kilder etter Det nye testamente som vitner om at kristne kunne være fleksible på hvor mye vann de brukte ved dåp. I det urkristne skriftet «Didache»[3], f.eks., gis det instruksjon om at dåpen skulle foretas «i rennende vann» eller «i annet vann», og har man «ikke noen av delene, så øs vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» (Did, 7,1.2). Ut fra Didachès og andre urkristne teksters vektlegging av opplæring før man døpes, er det likevel klart at dåpen gjelder dåp av troende mennesker, ikke barn.

Magiske ritualer
Så hvordan og hvorfor oppstår praksisen med barnedåp? Det vi vet er at i løpet av det første århundret går den kristne kirke fra å bestå nærmest utelukkende av jøder, til å få et flertall av ikke-jøder. Utover etthundretallet påvirkes derfor den kristne kirke av alle mulige slags strømninger i den hellenistiske kulturen som preget middelhavsområdet på den tiden[4].
Troen på «magiske» ritualer og gjenstander var svært utbredt, og var årsaken til at kristne etter hvert æret sine avdøde og tilla relikvier magisk kraft. Etter et lignende mønster begynte kristne å se på dåpsvannet som noe «magisk». Det såkalte Barrabasbrevet fra ca. 130 e.Kr. beskriver dåpen som et «vidundermiddel» mot synden, der man «stiger ned i vannet fulle av synder og urenhet, men stiger opp med frukt i hjertet, idet vi har frykt og håp til Jesus ved Ånden» (Bar 11,11).

Kirkefaderen Tertullian (160-220) lanserte begrepet «sakramentum», et begrep vi i dag kjenner som sakrament, eller nådemiddel[5]. Tertullian var likevel mot barnedåpen, noe som illustrerer at selv om barnedåpen ble normalen i løpet av det andre og tredje århundret, var det betydelig debatt rundt praksisen allerede da[6].

Arvesyndslære
Barnedåp får en helt ny nødvendighet over seg etter hvert som læren om arvesynd utvikler seg. Det er imidlertid Augustin (354-430) som regnes for denne lærens far. Han framholdt at «nettopp fordi små barn er belemret med syndeskyld, må de bli døpt, for på den måten å få del i nåden», uttalte Augustin. Kirkemøtet i Kartago (418) er det første som formaliserer seremonien med barnedåp, og fordømmer dessuten i kraftige ordelag de som ikke døper barna[7]. Et nesten makabert utslag av denne læren finner vi i eksorsisme-leddet i dåpsliturgien i vårt eget protestantiske land helt fram til 1783[8].

Det er ikke overraskende at mange har satt spørsmålstegn ved Augustins arvesyndslære. På hvilket bibelsk grunnlag kan man si at barn blir født med skyld? Hvor rettferdig er Gud hvis han sender små barn i fortapelsen, på grunnlag av forhold de på ingen måte kan holdes ansvarlig for? I det hele tatt, hvor i Bibelen holdes mennesker ansvarlig for synder de selv ikke har begått[9]? Og sa ikke Jesus selv, uten å trekke inn dåp eller noe annet kvalifiserende, at barna i utgangspunktet «hører Guds rike til» (Lukas 18:6)? Hvor blir det av menneskets frie vilje hvis man før sin bevissthet må «tvangs innmeldes» ved dåp for å unngå fortapelsen?

Kristen «omskjærelse»
Noen kirkehistorikere framholder også en annen mulig og parallell årsak til at barnedåpen vokser fram: tidlige kristne så på barnedåpen som en kristen parallell til den jødiske omskjærelsen. I likhet med den ble barnedåpen sett på som en identitetsmarkør, et tilhørighetstegn. Det hersker likevel en betydelig usikkerhet om en slik tankegang faktisk fantes i den tidlige kristne kirke, selv om det isolert sett kan finne en viss støtte hos Paulus i Kolosserne 2:11-12. Det er likevel reformatoren Zwingli som i første rekke bruker denne argumentasjonen, i et forsøk på å «redde» barnedåpen etter hans forkastelse av arvesyndslæren[10].

Reaksjoner mot barnedåp
Under den radikale reformasjonen (anabaptistene) på 1500- og 1600-tallet, oppfattes barnedåpen som et frafall fra ur-menighetens utgangspunkt, og en praksis som i likhet med andre kjernesaker i reformasjonstiden, var i behov av forandring.

Nærmere vår egen tid kan vi trekke fram den reformerte teologen Karl Barth, som mange lutheranere så på som den sanne kristendommens redningsmann fra liberalismen i mellomkrigstiden. I boka «Kirkens lære vedrørende dåp» anfører han tre argumenter mot barnedåpen. For det første mener han den er uten bibelsk grunnlag. For det andre mener han den har ført til den «katastrofale» oppfatningen at personer er kristne som et resultat av sin fødsel. Relatert til dette påpeker han også at barnedåpen svekker den sentrale sammenhengen mellom dåp og etterfølgelse av Jesus; et barn kan jo ikke velge å være en disippel før mange år etterpå.

Oppsummering:
Bibelen omtaler eksplisitt kun den troendes dåp, og da som handling som bekrefter en foregående omvendelse. Det er liten tvil om at barnedåpen er en ordning som kommer inn i kirken etter Det nye testamentes tid, og følgelig bør ha «bevisbyrden». Flere teologer har med rette også stilt spørsmålstegn ved enkelte av argumentene bak barnedåpen, som at barn fødes med skyld og mulighet for fortapelse for udøpte barn.


[1] Ordet for dåp i Det nye testamente betyr «ned dykkelse».
[2] I tråd med dette omtaler Peter dåpen som en «en bønn til Gud om en god samvittighet» (1 Peter 3:21).
[3] «Didachè», det betyr «læren», er en slags ur kristen katekisme. Man kan lese skriftet på norsk i boka De apostoliske fedre, s.21-29.
[4] Jonathan Hill, Handbook to the History of Christianity, s. 60-62.
[5] Ordet ble i alminnelig latin på den tiden benyttet om den «hellige lojalitetseden» soldater måtte avgi i krig. Tertullian gjorde dermed deltakelsen i de kristne ritualene dåp og nattverd, til en slags lojalitetsed.
[6] Hill, s. 421.
[7] Per W. Næsheim, red., Jeg søkte og fant, s. 151-152.
[8] Bernt Oftestad m.fl., Norsk kirkehistorie, s.107 og 171. Ordene som ble brukt var: «far ut av ham/henne, du onde ånd, og gi rom for Den hellige ånd».
[9] Sammenlign dette med Jesu lære i Johannes 9:1-3. Se for øvrig 5 Mosebok 24:16; Jeremia 31:30; Esekiel 18:20.
[10] Alister McGrath, Christian Theology, 5. utg., s. 421.

Vidar Hovden

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Bibel og trosspørsmål

Relaterte ressurser

Se det som en urgammel seremoni eller en anakronisme i moderne tid, men ifølge Guds instruksjoner er dåpen virkelig nødvendig. Dåp er en kristen seremoni der mennesker gir uttrykk for at de aksepterer at Jesus døde for deres frelse. Ved neddykkelsen, dåpsmetoden som ble benyttet på bibelsk tid, bekjentgjør disse nye kristne at de legger dødt-,...
Les mer
Anabaptistene var ikke tilfreds med en reformasjon av middelalderkirken; deres mål var å forandre menigheten etter nytestamentlig mønster. Dåpen ble et naturlig symbol for denne gjenopprettelsen. I løpet av middelalderen var det fra tid til annen mennesker og bevegelser som forsøkte å gjeninnføre de troendes dåp. Sammen med mange andre elementer...
Les mer
Ingen blir frelst gjennom dåpen. Ingen blir frelst ved noe en gjør, men på grunn av hva Jesus har gjort for oss. Dåpen er et symbol og et ytre vitnesbyrd om noe som allerede har skjedd inni en. Sentralt i Bibelsk dåp er: 1. At det er personen selv som har bestemt seg for dåp (dåpen er et vitnesbyrd om et personlig standpunkt og om...
Les mer
Powered by Cornerstone