Mange har vel stilt seg spørsmålet — og savner et skikkelig svar. De fleste naturmedisinere og moderne ernæringseksperter advarer som bekjent mot å spise svinekjøtt. Den tyske legen og toksikologen Hans Heinrich Reckweg har drevet forskning på dette området i mer enn 50 år, og har sammenfattet sine forskningsresultater i boken som ligger til grunn for denne artikkelen.

Skal man oppnå en god helse, må man unngå enhver form for svinekjøtt, slår dr. med. Hans-Heinrich Reckweg kategorisk fast i sin bok «Schweinfleisch und Gesundheit».

Dette er nok gammelt nytt for mange, selv om man ikke har kunnet varte opp med et vitenskapelig belegg for en slik påstand. Det er dessuten en utbredt oppfatning at svinekjøttets tvilsomme status skriver seg fra jødenes og muhammedanernes svinekjøttforbud. Noe som i og for seg er riktig, medgir dr. Reckweg. Men han presiserer at dette ikke er et utslag hverken av religiøse fiksfakserier eller som mange hevder, en redsel for trikiner. Det er simpelthen ut fra deres kjennskap til svinekjøttets syk-domsfremkallende virkning. Østens guddommer var nemlig identiske med naturens lover, og disse måtte man ikke trosse, for da inntraff med biologisk sikkerhet sykdom som straff. Kanskje dette i parentes bemerket var noen tanker som også det moderne sivilisasjonsmennesket burde legge seg på sinne?

Bedre helse uten svin
At svinekjøtt er lett bedervelig, er noe de fleste er klar over. Og at det derfor egner seg enda dårligere i tropiske strøk enn her hos oss, har jo selvfølgelig vært en medvirkende årsak til disse gamle kulturfolkenes strenge svinekjøttforbud. Men derfor er de også sunnere enn oss her i Vesten, de er ikke i den grad plaget med alle våre sivilisasjonssykdommer, påpeker dr. Reckweg. Og dette anskueliggjør han med diverse eksempler:

Han henviser bla. a. til folk i Tyrkia og Kaukasus, som holder seg friske og arbeidsføre opp i høy alder fordi de ikke spiser svinekjøtt, og forteller om to stammer i Himalayaområdet. Den ene stammen Hunsa-folket, som er muhammedanere og holder på et absolutt svine-kjøttforbud, er sunne og friske med en lang levealder, og jobber som bærere for klatre-ekspedisjoner. Mens Hunda-stammen, på den andre siden av dalen, som ikke tar hensyn til svinekjøttforbudet, ikke har den samme gode helsen. Likeledes et ufrivillig stor-eksperiment» med tyske hæravdelinger i Afrika under den 2. verdenskrig, som var så plaget av et såkalt tropisk ulzers (leggsår), helt til de la om kosten, og gjorde som lokalbefolkningen, lot være å spise svinekjøtt. Da forsvant også byllene og sårene.

Og i hungersårene, under og etter krigen, var det tyske folk mye sunnere, påstår dr. Reckweg. Ikke bare fordi det var lite fett, sukker og kjøtt for øvrig, men i første rekke fordi det knapt fantes svinekjøtt. Man ernærte seg hovedsakelig på korn, brød, poteter, rotvekster og friske grønnsaker.

Svin gir kreft?
Sykdomsspekteret var likeledes et helt annet. Man hadde nesten ikke blind-tarmbetennelser, gallelidelser, reumatiske sykdommer, rygglidelser, hjerteinfarkt, åreforkalkninger og høyt blodtrykk. Men i slutten av førtiårene, da svinekjøtt igjen var å få tak i, endret dette bildet seg grunnleggende. De tidligere nevnte sykdommer og i tillegg, tarmkatarrer, og diverse hudinfeksjoner som brennkopper, furunkler, svettekjertelbyller m.fl., samt årebetennelse, utflod hos kvinner, soppinfeksjoner og andre mer kroniske plager, sto igjen på dagsordenen.

Men det mest foruroligende var den stadig økende utbredelsen av kreftsykdommer. Tallrike pasienter i 60-70 års alderen, som før hadde levd et liv uten større plager, fikk plutselig kreft i mage, tarm og spiserør. Disse sykdomsforløpene var så instruktive og slående at dr. Reckweg ble stadig mer overbevist om at alle sykdommer har sitt utspring i en eller annen form for forgiftning. Og det var ingen tvil om at svinekjøtt var en betydelig giftfaktor for den menneskelige organisme.

Menneskegift
Men selv om jeg allerede før krigen hadde vært klar over svinekjøttets belastningsstoffer, måtte jeg stadig bevise overfor meg selv at det hele ikke berodde på forutinntatthet, ensporethet eller feiltagelser, forteller Reckweg. Men etter hvert gjorde han stadig flere påfallende observasjoner hos sine pasienter. Og ved å se dem i lys av sin homotoksikologiske forskning, mente han omsider å kunne fastslå at svinekjøtt er et homotoksin (menneskegift). Dr. Reckweg har for øvrig skrevet flere bøker om homotoksikologi.

Uegnet også som dyrefor
Han besluttet seg så for å sette i gang foringsforsøk på forsøksdyr. Resultatene foreligger i en bok han ga ut i 1955. Mus foret med svinekjøtt hadde en ekstrem tilbøyelighet til kan-nibalisme, og etter noen måneder til et år, fikk de forskjellige former for kreft og hudsykdommer. Mens blant mus som fikk vanlig for, var det lite sykdom bare noen få tilfeller av kreft og dødelige sykdommer, og praktisk talt ingen kannibalisme.

Det er også en kjent sak at hunder kan få skabb og andre kløende hudsykdommer, samt ondartede indre lidelser hvis de blir foret med svinekjøtt, skriver Reckweg. Likeledes rovdyr, som løver og tigrer, bør heller ikke få svinekjøtt, de blir trege og tykke, får høyt blodtrykk, blør neseblod, blir alvorlig syke og går til grunne.

Fett i cellevevet
Alle former for svinekjøtt er skadelig, uansett hvordan det er forarbeidet. Og stikk i strid med den kommersielle ernæringspropaganda, er ikke våre dagers svinekjøtt av bedre beskaffenhet enn tidligere. Moderne svineavl, med intensivforing, medikamentering og innesperring, har ikke gjort kvaliteten bedre, tvert imot.

Men hva er egentlig forskjellen på svinekjøtt og annet kjøtt. Dette var det ikke helt enkelt å finne ut av, sier Reckweg, da det meste som forelå om dette tema, dreide seg om kalorier. Men følgende kunne umiddelbart slås fast: svinekjøtt er enormt fettholdig — også såkalt ”magert” svinekjøtt. Fordi svinekjøtt, i motsetning til annet kjøtt som okse og lam, består av såkalt intracellulært fett. Det vil si at det er betydelige mengder fett også inne i cellene, ikke bare utenfor, i form av fettceller i bindevevet som hos andre dyr. At svinekjøtt bokstavelig talt kan stekes «i eget fett», er et kjent fenomen for de fleste.

Farlig kolesterol
Og fordi fett inneholder omtrent dobbelt så mange kalorier som det finnes i karbohydrater og proteiner, vil alt dette overflødige animalske fettet lagres i bindevevet vårt, noe som resulterer i fedme. Kroppen vår har nemlig store problemer med å bryte ned dette fettet og de andre belastningsstoffene i svinekjøttet. Dessuten vil blodet oversvømmes med disse fettpartiklene, slik at det dannes store, kolesterolbelastede molekyler i blodet.

Dette kolesterolet er bla. a. medansvarlig for utviklingen av blodpropper, arteriosklerose, høyt blodtrykk, gallesten, blodoverfylling og dårlig sirkulasjon i bindevevet og i viktige kjertler. Kombinert med røking og stress, kan en slik ernæring som inneholder svinekjøtt, føre til hjerteinfarkt (innsnevring og forkalkning av hjertekransarteriene) og andre farlige sykdomsformer. Svinefettet gir også grobunn for kreftceller, fordi celleveggene i kreftcellene inneholder kolesterol.

Sutoksiner
Belastningsstoffene i svinekjøtt, som sammen har en slik uheldig virkning, går under fellesbetegnelsen sutoksiner. Dette gjelder også svinets bløte, nærmest slimete bindevevssubstans, som dertil er svært svovelholdig. Sammen med fettet gir dette svinekjøttspisere et karakteristisk, oppsvulmet bindevev, som suger til seg vann som en svamp. Man får et «rubensk», polstret og oppblåst utseende. Disse slimsubstansene lagres også i sener, bånd og brusk. Og på grunn av det høye svovelinnholdet blir brusken myk og svak, med følger som reumatisme (artritt, artrose), hvirvelskiveskader, osv. Dette er bekreftet gjennom dyreforsøk: ved svovelinnsprøytninger på forsøksdyr, bevirket man en utskillelse av svovel fra vevet, som gjorde brusksubstansen fastere. Jo mindre svovel, desto sterkere brusk struktur. De såkalte svovelbad, en anerkjent behandling for reu-matikere, later til å ha samme effekt.

At svinekjøtt inneholder mye svovel, kan man enkelt fastslå ved et forråtnelsesforsøk. Svin råtner bare etter få dager med en gjennomtrengende, karakteristisk, svovellignende lukt. Storfekjøtt blir fort surt, men lukter ikke så ufordragelig. Og lam, som inneholder minst svovel, vil så vidt gå i forråtnelse først etter 3 uker. Når man så vet at vevssvovelet bygges opp gjennom gjærings- og forråtnelsesprosesser, har man ikke vanskeligheter med å forstå at svinekjøtt i seg selv er den beste grobunn for bakterier og virus.

Det finnes også eiendommelige, ennå ikke helt definerte, blodfaktorer i svinekjøtt — sporedannende, svulstfremkallende elementer. Svin inneholder dessuten store mengder veksthormoner — bare tenk på hvor fort en grisunge vokser seg frem til et fullvoksent slaktesvin. Disse veksthormonene er en grunnleggende årsak til de betennelser og den vevsoppsvulming som gjerne oppstår hos svinekjøttspisere. De kan også være kreftfrem-kallende, særlig hvis man har vevsskader pga. tidligere kjemoterapeutisk behandling.

En annen medvirkende årsak til de før nevnte betennelsestilstander og hudsykdommer som kan oppstå, er svinekjøttets høye innhold av histaminer. Dette kan gi irritasjoner og kløe, allergier, astma og magesår. Mennesker med et labilt stoffskifte, som er disponert for slike plager, bør holde seg langt unna svinekjøtt, advarer den tyske legen.

Han mener også at svinets kjønnshormoner, spesielt de fra galter, er meget uheldige for oss — at de antagelig kan ha en karsinogen (kreftfremkallende) effekt. Galter må faktisk kastreres i god tid før slakting, fordi kjøttet ellers ville være ubrukelig pga. den ufyselige stanken.

Unormal utskillelse
Kroppen vår kan ikke skille ut disse sutoksinene gjennom de vanlige utrenskningskanaler, som urin, avføring, hud og utånding. Men bare ved en rent patologisk avgiftning, dvs, ved sykelige tilstander, f.eks. ved infeksjoner.

Immunsystemet vårt retter seg derfor spesielt mot svinekjøtt, og kommer med andre ord i en slags alarmtilstand. Belastningsstoffene blir, etter at de er fordøyet og spaltet i tarmene, suget opp i lymfekretsløpet hvor lymfekjertlene filtrerer og av-gifter. Lymfekjert-lene kan bli overbelastet, og i verste fall kan det oppstå en betennelsestilstand i lymfeknutene, med dertil hørende hevelse i kjertlene — eventuelt med feber, hudutslett, eksem etc. En slik tilstand kan også i spesielle tilfeller være forbundet med en ekstrem ømfintlighet mot fuktighet og kulde (hudrogenoid konstitusjon).

Det er risikabelt å undertrykke disse svinekjøttbetingede infeksjonene med kjemiske medikamenter, advarer Reckweg. Foruten et absolutt svinekjøttforbud og en eventuell radikal kostomlegging, må slike lidelser behandles med biologiske og homøopatiske medisiner.

Ved f.eks. en antibiotikabehandling, blir bakteriene riktignok tilintetgjort, men de opprinnelige giftstoffene får man ikke tatt knekken på. Bakteriene utvikler såkalte endoksiner, som gir en ytterlig, sekundær forgiftning. Bakteriene er med andre ord ikke årsaken til infeksjonen, men er nyttige hjelpere som «snylter» på det svinekjøttbelastede betennelsesområdet og løser dermed opp forgiftningstilstanden. Kroppen prøver gjennom infeksjonstilstander å gjenopprette sunnhet og balanse. All sykdom må sees på som et biologisk hensiktsmessig forløp, understreker Dr. Reckweg.

Hang til svinekjøtt?
Svin er i sin anatomiske og biologiske oppbygning svært likt mennesket. Derfor tas stoffene i svinekjøtt lett opp i menneskekroppen. De bløte, fete substansene fra svinekjøttet absorberes uten problemer av vårt fastere bindevev. «Man er hva man spiser» minner den tyske legen oss om i denne boken. Og etter å ha lest hans detaljerte beskrivelser av svin og svinekjøtt, er det vel neppe noen som tror de blir sunne og attrak-tive av å spise dette kjøttet.

Enkelte har, på den annen side, rett og slett en trang til å spise svinekjøtt og finner på alle mulige unnskyldninger for å lange i seg nettopp dette. Men, tilføyer Reckweg, for dem som har overvunnet denne trangen, blir svinekjøtt noe avskyelig. Svinekjøtt er uten tvil det dyreste kjøtt i verden når man tenker på de helsemessige konsekvensene, konkluderer den tyske legen, som har beskjeftiget seg med disse problemene i mer enn 50 år.