Mange som har stilt dette spørsmålet, savner et skikkelig svar. De fleste naturmedisinere og moderne ernæringseksperter advarer som kjent mot å spise svinekjøtt. Den tyske legen og toksikologen Hans Heinrich Reckweg har drevet forskning på dette området i mer enn 50 år, og har sammenfattet sine forskningsresultater i boken som ligger til grunn for denne artikkelen.

Skal man oppnå en god helse, må man unngå enhver form for svinekjøtt, slår dr. med. Hans-Heinrich Reckweg kategorisk fast i sin bok «Schweinfleisch und Gesundheit».

Dette er nok gammelt nytt for mange, selv om man ikke har kunnet presentere et vitenskapelig belegg for en slik påstand. Det er dessuten en utbredt oppfatning at svinekjøttets tvilsomme status skriver seg fra jødenes og muslimenes svinekjøttforbud, noe som i og for seg er riktig, medgir dr. Reckweg. Han presiserer likevel at dette ikke er et utslag hverken av religiøse fiksfakserier, eller som mange hevder, en redsel for trikiner. Det er simpelthen ut fra deres kjennskap til svinekjøttets sykdomsfremkallende virkning. 

Bedre helse uten svin
Det at svinekjøtt er lett bedervelig, og derfor egner seg dårligere som mat i tropiske strøk, har vært en medvirkende årsak til disse gamle kulturfolkenes strenge svinekjøttforbud, og det er derfor de er sunnere og ikke i samme grad plaget med sivilisasjonssykdommer som oss her i Vesten, påpeker dr. Reckweg. Dette belyser han med noen eksempler:

Han henviser bl.a. til folk i Tyrkia og Kaukasus som holder seg friske og arbeidsføre langt opp i høy alder fordi de ikke spiser svinekjøtt, og han forteller om to stammer i Himalayaområdet: Den ene stammen, Hunsa-folket, er muslimer og holder på et absolutt svinekjøttforbud. De er sunne og friske og jobber som bærere for klatreekspedisjoner. Hunda-stammen, som bor på den andre siden av dalen, og som ikke tar hensyn til svinekjøttforbudet, har ikke den samme gode helsen.

Et stort og ufrivillig eksperiment ble gjort med tyske hæravdelinger i Afrika under den 2. verdenskrig. Soldatene var svært plaget av såkalt tropisk ulzers (leggsår) inntil de endret kosthold. Når de lot være å spise svinekjøtt forsvant byllene og sårene deres.

I hungersårene, under og etter krigen, var det tyske folket mye sunnere, påstår dr. Reckweg. Ikke bare fordi det var lite fett, sukker og kjøtt tilgjengelig, men først og fremst fordi det knapt fantes svinekjøtt. Folk spiste hovedsakelig korn, brød, poteter, rotvekster og friske grønnsaker.

Svin gir kreft?
Sykdomsspekteret var helt annerledes i den tiden, med langt færre blindtarmbetennelser, gallelidelser, reumatiske sykdommer, rygglidelser, hjerteinfarkt, åreforkalkninger og høyt blodtrykk. Men i slutten av førtiårene, da det var mulig å få tak i svinekjøtt igjen, endret dette bildet seg radikalt. De tidligere nevnte sykdommer, og i tillegg tarmkatarrer og diverse hudinfeksjoner som brennkopper, furunkler, svettekjertelbyller, årebetennelse, utflod hos kvinner, soppinfeksjoner, og andre mer kroniske plager, ble igjen vanlig blant folk.

Men det mest foruroligende var den stadig økende utbredelsen av kreftsykdommer. Tallrike pasienter i 60-70 års alderen, som før hadde levd et liv uten større plager, fikk plutselig kreft i mage, tarm og spiserør. Disse sykdomsforløpene var så instruktive og slående at dr. Reckweg ble stadig mer overbevist om at alle sykdommer har sitt utspring i en eller annen form for forgiftning. Og det var ingen tvil om at svinekjøtt var en betydelig giftfaktor for den menneskelige organisme.

Menneskegift
"Selv om jeg allerede før krigen hadde vært klar over svinekjøttets belastningsstoffer, måtte jeg stadig bevise overfor meg selv at det hele ikke berodde på forutinntatthet, ensporethet eller feiltagelser", forteller dr. Reckweg. Og etter hvert gjorde han stadig flere påfallende observasjoner hos sine pasienter. Ved å se dem i lys av sin homotoksikologiske forskning, mente han omsider at han kunne fastslå at svinekjøtt er et homotoksin (menneskegift). Dr. Reckweg har for øvrig skrevet flere bøker om homotoksikologi.

Uegnet også som dyrefôr
Dr. Reckweg besluttet seg etter hvert for å sette i gang fôringsforsøk på forsøksdyr. Resultatene foreligger i en bok han ga ut i 1955. Mus fôret med svinekjøtt hadde en ekstrem tilbøyelighet til kannibalisme, og etter noen måneder fikk musene forskjellige former for kreft og hudsykdommer, mens det blant mus som fikk vanlig fôr var lite sykdom å spore, med få tilfeller av kreft og andre dødelige sykdommer,og praktisk talt ingen kannibalisme.

Det er også en kjent sak at hunder kan få skabb og andre kløende hudsykdommer, og ondartede indre lidelser hvis de blir fôret med svinekjøtt, skriver dr. Reckweg. 

Fett i cellevevet
Alle former for svinekjøtt er skadelig, uansett hvordan det er forarbeidet. Og stikk i strid med den kommersielle ernæringspropaganda, er ikke våre dagers svinekjøtt av bedre kvalitet enn tidligere. Moderne svineavl med intensivfôring, medikamentering og innesperring har ikke gjort kvaliteten bedre, tvert imot.

Men, hva er egentlig forskjellen på svinekjøtt og annet kjøtt. Dette var det ikke helt enkelt å finne ut av, sier dr. Reckweg, fordi det meste som forelå om dette temaet dreide seg om kalorier. Men følgende kunne umiddelbart slås fast, nemlig at svinekjøtt er enormt fettholdig, noe som også gjelder såkalt ”magert” svinekjøtt. Svinekjøtt består av såkalt intracellulært fett, i motsetning til kjøtt fra okse og lam. Det vil si at det er betydelige mengder fett også inne i cellene, ikke bare utenfor, i form av fettceller i bindevevet.  Det at svinekjøtt bokstavelig talt kan stekes «i eget fett», er et kjent fenomen for de fleste.

Farlig kolesterol
Siden fett inneholder omtrent dobbelt så mange kalorier som i karbohydrater og proteiner, vil alt dette overflødige animalske fettet lagres i bindevevet vårt, noe som resulterer i fedme. Kroppen vår har nemlig store problemer med å bryte ned dette fettet og de andre belastningsstoffene i svinekjøttet. Dessuten vil blodet oversvømmes med disse fettpartiklene, slik at det dannes store, kolesterolbelastede molekyler i blodet.

Dette kolesterolet er bl.a. medansvarlig for utviklingen av blodpropper, arteriosklerose, høyt blodtrykk, gallesten, blodoverfylling og dårlig sirkulasjon i bindevevet og i viktige kjertler. Kombinert med røking og stress, kan et kosthold som inneholder svinekjøtt, føre til hjerteinfarkt (innsnevring og forkalkning av hjertekransarteriene) og andre farlige sykdomsformer. Svinefettet gir også grobunn for kreftceller, fordi celleveggene i kreftcellene inneholder kolesterol.

Sutoksiner
Belastningsstoffene i svinekjøtt, som sammen har en slik uheldig virkning, går under fellesbetegnelsen sutoksiner. Dette gjelder også svinets bløte, nærmest slimete bindevevssubstans, som er svært svovelholdig. Sammen med fettet gir dette svinekjøttspisere et karakteristisk, oppsvulmet bindevev, som suger til seg vann som en svamp. Man får et «rubensk», polstret og oppblåst utseende. Disse slimsubstansene lagres også i sener, bånd og brusk. Og på grunn av det høye svovelinnholdet blir brusken myk og svak, med følger som reumatisme (artritt, artrose), hvirvelskiveskader, osv. Dette er bekreftet gjennom dyreforsøk: ved svovelinnsprøytninger på forsøksdyr, bevirket man en utskillelse av svovel fra vevet, som gjorde brusksubstansen fastere. Jo mindre svovel, desto sterkere brusk struktur. De såkalte svovelbad, en anerkjent behandling for reumatikere, later til å ha samme effekt.

At svinekjøtt inneholder mye svovel, kan man enkelt fastslå ved et forråtnelsesforsøk. Svin råtner bare etter få dager, med en gjennomtrengende, karakteristisk, svovellignende lukt. Storfekjøtt blir fort surt, men lukter ikke så ufordragelig. Og lam, som inneholder minst svovel, vil gå i forråtnelse først etter tre uker. Når man så vet at vevssvovelet bygges opp gjennom gjærings- og forråtnelsesprosesser, har man ikke vanskeligheter med å forstå at svinekjøtt i seg selv er den beste grobunn for bakterier og virus.

Det finnes også andre særegne, om enn ikke helt definerte, blodfaktorer i svinekjøtt — sporedannende, svulstfremkallende elementer. Svin inneholder dessuten store mengder veksthormoner — bare tenk på hvor fort en grisunge vokser seg frem til et fullvoksent slaktesvin. Disse veksthormonene er en grunnleggende årsak til betennelsene og vevsoppsvulmingen som gjerne oppstår hos svinekjøttspisere. De kan også være kreftfremkallende, særlig hvis man har vevsskader pga. tidligere kjemoterapeutisk behandling.

En annen medvirkende årsak til de før nevnte betennelsestilstander og hudsykdommer som kan oppstå, er svinekjøttets høye innhold av histaminer. Dette kan gi irritasjoner og kløe, allergier, astma og magesår. Mennesker med et labilt stoffskifte, og som er disponert for slike plager, bør holde seg langt unna svinekjøtt, advarer den tyske legen.

Han mener også at svinets kjønnshormoner, spesielt fra galter, er svært uheldige for oss — at de muligens har en karsinogen (kreftfremkallende) effekt. Galter må faktisk kastreres i god tid før slakting, fordi kjøttet ellers ville være ubrukelig på grunn av den instense stanken.

Unormal utskillelse
Kroppen vår kan ikke skille ut disse sutoksinene gjennom de vanlige utrenskningskanaler, som urin, avføring, hud og utånding. Dette skjer bare gjennom en patologisk avgiftning, dvs. ved sykelige tilstander som f.eks. ved infeksjoner.

Immunsystemet vårt retter seg derfor spesielt mot svinekjøtt, og kommer i en slags alarmtilstand. Belastningsstoffene blir, etter at de er fordøyet og spaltet i tarmene, sugd opp i lymfekretsløpet hvor lymfekjertlene filtrerer og avgifter. Lymfekjertlene kan bli overbelastet, og i verste fall kan det oppstå en betennelsestilstand i lymfeknutene, med hevelse i kjertlene, eventuelt med feber, hudutslett, eksem etc. En slik tilstand kan også i spesielle tilfeller være forbundet med en ekstrem ømfintlighet mot fuktighet og kulde (hudrogenoid konstitusjon).

Det er risikabelt å undertrykke disse svinekjøttbetingede infeksjonene med kjemiske medikamenter, advarer dr. Reckweg. Foruten et absolutt svinekjøttforbud og en eventuell radikal kostomlegging, må slike lidelser behandles med biologiske og homøopatiske medisiner.

Ved f.eks. en antibiotikabehandling, blir bakteriene riktignok tilintetgjort, men de opprinnelige giftstoffene får man ikke tatt knekken på. Bakteriene utvikler såkalte endoksiner, som gir en ytterlig, sekundær forgiftning. Bakteriene er med andre ord ikke årsaken til infeksjonen, men er nyttige hjelpere som «snylter» på det svinekjøttbelastede betennelsesområdet og løser dermed opp forgiftningstilstanden. Kroppen prøver gjennom infeksjonstilstander å gjenopprette sunnhet og balanse. All sykdom må sees på som et biologisk hensiktsmessig forløp, understreker dr. Reckweg.

Hang til svinekjøtt?
Svin er i sin anatomiske og biologiske oppbygning svært likt mennesket. Derfor tas stoffene i svinekjøtt lett opp i menneskekroppen. De bløte, fete substansene fra svinekjøttet absorberes uten problemer av vårt fastere bindevev. «Man er hva man spiser» minner den tyske legen oss om i denne boken. 

Noen har en sterk trang til å spise svinekjøtt, og finner på alle mulige unnskyldninger for å spise det. Men, tilføyer dr. Reckweg, for dem som har overvunnet denne trangen, blir svinekjøtt noe avskyelig.

Svinekjøtt er uten tvil det dyreste kjøttet i verden når en tenker på de helsemessige konsekvensene, konkluderer den tyske legen som har beskjeftiget seg med disse helseproblemene i mer enn 50 år.