I møtet mellom mennesker bearbeider hjernen lynraskt og ubevisst en enorm mengde data. Men hva er det egentlig som skjer når to mennesker møtes, snakker sammen, smiler og bestemmer seg for å møtes igjen?

Helse er mer en helsevaner. Allamedaundersøkelsen til Belloc og Breslau viste at sunne helsevaner klan gi 11 ekstra år og bortimot 20 års utsettelse av en del aldringssymptomer. Forskerne Berkmann og Syme gikk videre og fikk måle de samme data mot ulike psykososiale faktorer. Forlenget levealder gikk dermed i favør av dem som var gift, var med i foreningslivet, gikk til kirke eller hadde venner og sosialt nettverk. De ensomme trakk det korteste strået. Fellesskap er med andre ord livsviktig. Forskning ved Karolinska Instituttet i Stockholm for noen år siden konkluderte med at ensomhet er en uavhengig risikofaktor for hjerte- og karsykdom ved siden av åreforkalkning og høyt kolesterol.

Å bryte ensomheten
«Det er en fin ting å vinne venner, og så lett går det til: Den som sitter her ved din side, kan du vinne med et smil.» Slik synger vi i lystig lag, men mye ser ut til å måtte skje før smilet får ta over. Andre mennesker kan være like kompliserte, inkonsekvente, svikefulle, hykleriske, og smiskende som jeg. Bevisst eller ubevisst prøver vi alle å skjule visse sider ved oss selv. Det kan derfor være vanskelig å bli kjent med andre, forstå dem og bygge vennskap. Innen vi har dannet oss et bilde av den andre, har vi gått gjennom en prosess som nærmest kan sammenlignes med detektivarbeid. Vi leter etter hint om hvem de er i måten de oppfører seg på, hvordan de snakker, ser ut, kler seg, beveger seg og naturligvis i ansiktsuttrykkene. Førsteinntrykket avgjør ofte om vi fortsetter å møtes og derfor er det viktig å skjønne hva som skjer. Veien videre må i alle fall krysse tre «broen».

1. KROPPSSPRÅKET
a) Ansiktet
Ansiktet er sjelens speil, sa Cicero. Og Shakespeare videreutviklet påstanden i «Macbeth»: «Ditt ansikt ... det er som en bok hvor man kan lese de merkeligste ting.» Basert bl.a. på forskningen til Woodsworth, Ekmann og Friesen mener man i dag at ansiktet uttrykker seks grunnfølelser: Glede, sorg, forbauselse, frykt, sinne og mishag. Utprøving i ulike kulturer viser en forbausende grad av enighet (gjennomsnittlig over 90 %) om hvordan disse følelsene uttrykkes i ansiktet. I tillegg lager vi en uendelig rekke av kombinasjoner mellom disse seks grunnuttrykkene, slik at bildet kan bli heller komplisert til slutt.

Det viser seg ellers at noen mennesker er flinke til å «sende» informasjon om følelseslivet, mens andre er eksperter på å ta imot og tolke. Man kan også beskrive dem som utadvendt og innadvendt. De innadvendte skjuler ofte sine følelser, selv om de kan måles med ulike fysiologiske instrumenter. De har ofte en noe vaklende selvtillit når det kommer til stykket og er som oftest menn. De mer utadvendt anlagte synes å ha lettere for å uttrykke sine følelser og er utstyrt med mer selvtillit, selv om de fysiologiske målingene slår mindre ut. Gruppen domineres av kvinner. Den kjønnsmessige fordelingen må til dels være lært, siden man finner svært lite av slike forskjeller hos barn.

Et ansikt kan dermed «lyve» på grunn av naturlige komplekser og sjenanse, mangel på oppmerksomhet hos «mottakeren» og bevisst/ubevisst forfalskning hos «senderen». Ofte forårsakes slike fordreininger av samfunnets regler, normer og krav — av ens fagposisjon og arbeid, eller av rent selviske ønsker og krav.

Heldigvis (eller uheldigvis?) er det mulig å gjennomskue både pokeransikt og andre forfalskninger — selv hos den som «lyver slik at han tror det selv». Løgndetektoren kan påvise en rekke fysiologiske signaler. Men man kan også oppdage mangler ved påtatte ansiktsuttrykk. «Timingen» er ofte feil, eller de virker rett og slett påtatt. «Mikrouttrykk» — superkorte ansiktsuttrykk som røper den sanne følelsen — er også noe man skal være våken for.

b) Øynene
Øynene blir ofte kalt «sjelens vindu». Mengden av øyekontakt og måten vi ser på hverandre, sier mye om skjulte følelser. Positive følelser røpes ved at man ser relativt mye på en person og møter vedkommendes øyne. Man kan for eksempel lett plukke ut kjærestepar i en gruppe ved å passe på hvem som ser mest på hverandre.

Vi har dessuten en tendens til å sette mer pris på mennesker som er villige til å bruke øyekontakt — noe som utnyttes i en rekke serviceyrker, for eksempel av helsearbeidere, leger, prester, lærere, advokater, rådgivere og selgere. Øyekontakt må imidlertid ikke for-veksles med stirring — som gjerne oppleves negativt, farlig, utfordrende, fiendtlig og upassende. 

Dr. Vernon Andress, psykologiprofessor, nevnte for meg at i studietiden var han sterkt opptatt av øyekontakt og pleide å øve seg i heisen i universitetsbygget. Det endte med at de andre heispassasjerene samlet seg i det motsatte hjørnet, så langt unna ham som mulig. Undersøkelser har ellers vært utført ved at man står og stirrer på sjåfører som venter ved rødt trafikklys, og samtidig noterer deres atferdsmønstre og hvordan de starter opp ved grønt lys. Stirringen gir resultater!

c) Kroppsspråk 
Kroppsspråk refererer til ikke-verbale budskaper som sendes ved måten man står, beveger seg, ter seg på osv, øyne og ansikt er naturligvis en del av dette språket. Vi kan være så nedfor og forlatt at vi knapt har kraft til å stå oppreist, vi kan slå i bordet av sinne eller oppdage at vi ubevisst står og lener oss mot en samtalepartner som vi setter pris på. Slikt er eksempler på kroppsspråk. Kroppsspråket reflekterer ofte mer av våre dypeste følelser enn hva vi sier. Til tider kan det uttrykke det motsatte av hva en person uttaler. Da stoler vi gjerne mest på kroppsspråket — og særlig de halvskjulte «mikrouttrykkene». Intuitivt foretrekker vi dermed mennesker som gir positive kroppsbudskap og viser interesse for oss og hva vi står for.

d) Samtaler
Samtaler har mye med kroppsspråk å gjøre. De går nemlig ikke så automatisk som vi ofte har inntrykk av. I det veksel vise spillet mellom å være taler og lytter benytter vi et helt register av bevisste og ubevisste detaljer av kroppsspråket. F.eks. prøver vi å få ordet ved å se bort fra taleren, ta en hørbar inhalering eller ved en håndbevegelse. Ønsker vi å gi fra oss ordet, gjør vi ofte en avsluttende håndbevegelse slik at hendene kommer i hvileposisjon, strekker ut den siste stavelsen i den siste setningen og dropper stemmens volum. Ja, vi mennesker er rare ...

2. Å tillegge egenskaper
En bekjent av deg har skiftet jobb og du kjenner følgende fakta om situasjonen: Hun vil måtte bo i en attraktiv del av landet, jobben er meget stimulerende med høy status, foruten at lønnen ligger på rundt 400 000 kroner i året. Egentlig hjelper disse data svært lite når det gjelder å forstå henne. Du vet jo ikke hvorfor hun tok jobben.

Men dersom bildet heller var at den nye jobben innebar å flytte til et upopulært industristed foruten at jobben ville bli kjedelig og gi lite fagstatus, men at lønnen var på godt over 400 000 kroner i året, ja da tror du at du «vet» en god del. Vi fokuserer gjerne på handlinger som bryter med et vanlig atferdsmønster. Vi leter etter detaljer som er unike. Et annet eksempel kunne være en mann som spiser en lett frokost hver dag, kjører bil til arbeidet, og går på kino annenhver helg. Mange mennesker gjør vel dette, så det er lite å «vite». Men dersom han drev med isbading hver vinter, syklet fem mil til arbeidet hver dag og hadde et høyt elektrisk gjerde rundt eiendommen sin, «visste» vi plutselig en masse. Han må jo være en helseentusiast med et visst forfølgelseskompleks.

Videre legger vi mer vekt på atferd og kroppsspråk observert i private, engere miljøer enn hva som skjer i det offentlige. De fleste av oss lever nemlig et visst dobbeltliv med et penere ytre for vår offentlige hverdag.

Vi ser også på om atferden finner sted i ulike sammenhenger, med ulike personer og ved gjentatte anledninger. Dermed kan vi trekke slutninger om han/hun drives av indre karakterbundne holdninger eller om vår observasjon var en tilfeldighet forårsaket av helt spesielle omstendigheter. Og vi har lettere for å overse og tilgi ytre årsaker. Norske rettsmyndigheter har jo til og med frigitt mordere i tilfeller hvor de ytre årsakene var meget sterkt til stede.

Aktører eller observatører
Sett at du ser en person som snubler på gata og faller. Vel, årsaken er jo tydeligvis en av tre: Vedkommende er full, dårlig til bens eller uforsiktig. Neste dag faller du på det samme stedet. Det neste du gjør er å lete etter årsaken, som jo nødvendigvis må være et glatt fortau, en ujevn overflate, et bananskall, oljesøl eller glatte skosåler. Umiddelbart leter vi etter ytre årsaker for oss selv, slik at man kan overse eller tilgi det. Forskere har spurt studenter hvorfor de valgte sin studieretning, kjæreste og bil, dernest hvorfor de mente en gitt studiekamerat valgte sin studieretning, kjæreste og bil. Resultatet var gjerne at selv hadde de indre, veloverveide, dyptgående årsaker, mens studiekameraten var drevet av ytre overfladiske, mindre veloverveide og tilfeldige årsaker.

Vi ser med andre ord at negative hendelser forklares med ytre årsaker hos meg selv og indre årsaker hos andre, mens positive hendelser forklares med indre årsaker hos meg selv og ytre årsaker hos andre.

Til tider strekkes denne logikken utrolig langt når det gjelder attribusjon vedrørende andre uskyldige i en gitt situasjon. Det er lett å si dersom en kommer ut for en ulykke: «Han skulle ha brukt hodet mer,» eller «jeg har gått og ventet på det.» Grellest møter vi det når vi gir deler av skylden til ofrene selv ved overfall, incest og voldtekt. Ærlighet setter vi høyt, særlig hos andre. Plukker vi opp tendenser til hykleri, smiger, svik og bedrageri i deres atferd og kroppsspråk, kan det velte et ellers pent og positivt inntrykk. Endelig er det alltid en fordel at den andre er enig med meg. Dermed tillegges hun lett egenskaper som objektivitet, troverdighet og tillit.

3) Den endelige konklusjonen om andre
Omsider har vi alle data på bordet etter at den innledende operasjonen er over. Vi er klare til å beskrive vedkommende og dermed til å satse på eller ikke satse på vennskap. Men ‘smilet’ lar fortsatt vente på seg.

Det viser seg at verdien i de ulike data ikke ganske enkelt blir addert på hver sin side av vekten. Vi synes mer å foreta en gjennomsnittskalkulering. Heller ikke gir vi alle data samme verdi. Vi foretar en avveining av verdien i hver av de ulike faktorene. Negative data gis gjerne høyere verditall enn positive data. I tillegg analyserer vi data med henblikk på troverdighetsgraden og i hvilken rekkefølge vi plukket dem opp (primæreffekten), dataenes betydning for den endelige konklusjonen og vår egen innstilling generelt og i denne spesielle saken. Den siste faktoren får særlig stor betydning der hvor det er lite til-gjengelige data.

Fellesskapet — en skaperakt
Det å trekke endelige konklusjoner om andre er nok en dagligdags affære for oss alle, men det er også en viktig og betydningsfull handling. Vi kan styrke eller ødelegge det sosiale livet både for oss selv og for andre. Det står om den sosiale helse, både vår egen og andres. Lærerens konklusjon om en elev kan bygge eller undergrave elevens framtid. Sjefens tanker om en ny ansatt kan skape eller hemme en karriere. Man kan bli stemplet på godt og vondt. Vårt forhold til andre mennesker bør derfor preges av respekt og ærefrykt. Vi er med i en pågående skaperakt. Vi sitter i stor utstrekning med hverandres skjebner i hendene. Vi kan i måten vi velger å forstå andre på, skape en fremtid med vekst og potensiale, med helse og livskvalitet eller med ødeleggelse og lidelse.

Å smile til sine medmennesker innebærer en risiko. Hele forpostfektningen ovenfor kan ha vært feilaktig. Vi kan ta feil og bli såret. Noen har endt opp med ‘arr for livet’. Slike erfaringer fører ofte til enda mer isolasjon og ensomhet. Da krever det mot å prøve igjen. Nettopp i den sosiale dimensjon kreves det at man må våge for å vinne. Behovet for et sosialt nettverk angår nemlig både oss selv og andre.