”Jeg har to problemer. Det er mamma og pappa”, skriver en åtteåring til Simon Flem Devold. Han har fått mange slike brev. Barn er nok redd for krig og forurensning. Men mest av alt frykter de kanskje for at hjemmet skal gå i oppløsning.

Stadig flere barn lider under ”skilsmisserevolusjonen”. Og når samfunnet svikter oppgaven med å formidle meningen med ekteskapet til neste generasjon, er det et steg i retning av kulturelt selvmord, sier en amerikansk rapport. Denne pessimismen stammer ikke fra konservative kretser, men fra kvinner og menn i det politiske sentrum.

”Vår tids tuberkulose”
Samlivsbrudd er en hovedårsak til den nye sykdomsbølgen i samfunnet, ”vår tids tuberkulose" — som hverken skyldes virus eller vellevnet. Avisoverskriftene taler sitt tydelige språk: Ungdomskriminalitet, rusmisbruk, psykiske problemer, selvmord. Mange står i alvorlig fare for totalt livshavari. Listen er lang.

Men den overrasker ikke Simon Flem Devold. Han har sagt det samme før, selv om han hverken er psykolog eller profet. Men han er glad i barn. lan er selv far til fem og landsonkel til flere tusen barn. Gjennom spalten ”På skrås” i Aftenposten har han fått 10-15 tusen brev årlig — om alt det om ligger de mindreårige på hjertet. Det avslører et kontaktbehov som er både rystende og rørende.

Og hva er det som ligger dem på hjertet?
De skriver om svært personlige spørsmål og opplevelser, om sorger og gleder. Barn frykter også for krig og forurensning. Men mest av alt frykter de kanskje for at hjemmet skal gå i oppløsning. Store deler av mine dager — noen ganger netter — går med til å lese fortvilte brev fra barn, unge og voksne som føler seg sviktet. ”Hvis mamma og pappa skiller seg, så er det verre enn en atomkrig”, skriver en tenåring. Ja, noen skilsmissebarn mener at det ville være lettere for dem om en av foreldrene døde.

Når grunnfjellet sprekker 
Hver dag er det mer enn 50 barn som opplever at familiebåndene blir revet i stykker. For hvert av disse barna er det en katastrofe som ingen andre er i stand til å forstå. De føler seg på en måte stigmatisert. Det er som om grunnfjellet sprekker under dem.

Er det ikke for sterke ord?
Mange av barna har jo sendt meg brev i lang tid. Og de har ikke lagt is og rustning over si-ne følelser. I noen tilfeller er det hjerteskjærende å vite hvordan de har det; selv flere år etter splittelsen føler de fleste barna seg forvirret og ulykkelig. Men jeg skulle naturligvis ønske at andre med større faglig innsikt ville føre ordet. Hvorfor hører vi nesten ikke et pip fra dem?

Ansvar — et tabuord?
Devold mener at det har flere grunner: Opplysningen er såpass skremmende at den kan føre til samvittighetskonflikter. De tier også fordi fagmiljøet er så ensrettet; de som opponerer vil møte en bølge av forakt og latterliggjørelse. Og de tier fordi det er umulig å si noe meningsfylt om hvilken virkning en skilsmisse har på barna, uten å komme inn på moral, livssyn og personlig ansvar. Slike begreper er tydeligvis mer eller mindre tabu i fagkretser.

Men norske fagfolk har ikke bare vært tause. De har også gitt falsk informasjon. Vi er blitt ensidig og feilaktig orientert om hvilken virkning skilsmissen har. Det hender at jeg har lyst til å trekke alle disse barnebrevene opp av skuffen og offentliggjøre dem, la villederne få se hva deres egne barn mener om den tilværelsen de er blitt tvunget inn i. Hittil har jeg klart å legge bånd på meg, sier Simon med et glimt av opprør i de milde øynene.

For en tid siden slo det en setning ned i meg, et slags program: Trøst de utrøstelige, for-styrr de uforstyrrelige! Den forpliktelsen har jeg forsøkt å følge, selv om jeg vet at det kommer til å bli mye spetakkel og mange skjellsord.

Hva er meningen med ekteskapet?
Det ”farløse” samfunn
Før i tiden var mannen som regel herre i huset. Kvinnefrigjøringen gav oss kanskje et inntrykk av at ekteskapet er til for kvinnens skyld. Men det er jo først og fremst rammen rundt barnas liv. Derfor er det en urett når voksne i alt for mange tilfelle løser sine problemer på barnas bekostning. Barn er en Herrens gave, sier Bibelen. Når to mennesker beslutter å sette barn til verden, har de tatt på seg et ansvar som setter en moralsk grense. Det gjelder andre regler enn før. For framtiden kommer deres egne interesser i andre rekke. Det nye mennesket må alltid ha førsterett. 

Og det sier jeg ikke minst til mennene. Det er en annen setning som stadig slår ned i meg når jeg ser resultatene av omsorgssvikt: ”Fedrenes utsatte tilstedeværelse”. Den som er glad i barna sine, må ta seg tid til å være sammen med dem, spise sammen med dem, snakke med dem. Nå. I morgen er det for sent. Å si at ”det viktigste er at ungene har en far som er glad i jobben”, er et farlig signal. Det gir et alibi til de mange fedre som forsømmer barna sine, sier Simon.

I det siste verset i Det gamle testamente leser vi om én som skal ”vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene”. Er det ikke en stor utfordring i vårt ”farløse” samfunn?

Hvordan kan vi styrke ekteskapet?
Det gode, gammeldagse løftet om å holde sammen ”til døden skiller” er jo stort sett erstattet med ”så lenge jeg er lykkelig”. Vi må minne hverandre om at hensikten med vår stund på jorden ikke først og fremst er å ”søke lykken”. Forelskelsen er en flyktig følelse, som er for skjør til å bygge livet på. Medfølelse og ansvar er et bedre grunnlag. Det hviler en lammelse over de vestlige samfunn på grunn av selvtilfredsstillelse og selvfortryllelse. Vi må lære oss å ta vare på hverandre, se hverandre, bære hverandres byrder. Vise ansvar.

Jesu Kristi sinnelag ...
Ja, jeg blir aldri ferdig med å forundre meg over Jesus. Da fariseerne ville uteske ham om samliv og skilsmisse, sa han noe om ”de harde hjerters skyld”. ”Men fra begynnelsen var det ikke slik.”

Simon Devold i intervju med Ove Berntsen i Tidens Tale Nr. 4 1995