Ressurser/Familien – en guddommelig oppfinnelse
Foto: Shutterstock.com     

Familien – en guddommelig oppfinnelse

Av David Havstein


Anslagene mot familien som en grunnleggende enhet i samfunnet har vært mange og varierte. Likevel har familien overlevd som samfunnets grunnsteiner. Den er Guds egen oppfinnelse.

Ifølge Statistisk Sentralbyrås skilsmissetall for 2003 er det grunn til å tro at nesten halvparten av ekteskapene i Norge kan ryke før sølvbryllupet. Etter tre, fem og 25 års ekteskap kan i tur og orden 5, 11 og 45 % av ekteskapene ende i skilsmisse. Nesten 10800 ekteskap ble oppløst ved skilsmisse i 2003. Tatt i betraktning at familiene er å anse som samfunnets grunnsteiner, blir det nærliggende å spørre om de store skilsmissetallene vil gi en negativ utvikling for samfunnet som et hele i fremtiden. 11400 barn opplevde skilsmisse i 2003. Vil dette påvirke disse barnas syn på ekteskapet, andre grunnleggende samfunnsverdier, og deres evne til sosial tilpasning?1

De fleste av oss er vokst opp i en familie. Det kan ha vært lykkelige eller ulykkelige familieforhold, men alle har vi hatt noen som tok vare på oss i vår barndom, innenfor rammen av det man kaller en familie. Nylige avsløringer vedrørende omsorgssvikt og overgrep på barnehjem for noen tiår siden, og de menneskelige tragediene som fulgte med dette, viser hvor avgjørende barns oppvekstsvilkår er for utviklingen av harmoniske mennesker. 

Det jeg lærte som barn
Jeg har med stor begeistring lest David Kvebæks kloke bøker om kjærlighet, ekteskap og familieliv, om relasjoner mellom mennesker, og ikke minst om forholdet mellom barn og voksne. I en av sine bøker innleder han med å understreke barneårenes betydning på denne måten:

«Som små barn lærte vi å kjenne omverdenen, og oss selv i forhold til den. Vi lærte å bruke sansene våre, og ved hjelp av dem å skille vondt fra godt, pent fra stygt, varmt fra kaldt, sannhet fra løgn, søtt fra surt. Dessuten alle nyansene og alle sammenblandingene. Vi lærte ordene, og det var kanskje det viktigste. Alt konkret i omverden ble til abstrakte symboler inne i oss, og vi lærte å behandle dem. Det ble mulig å formidle våre opplevelser og det vi hadde behandlet inne i oss. Vi lærte et språk, kommunikasjonen, formidlingen. Tenk deg tilbake til disse årene og du skal se at alt du senere i livet har lært om det å leve, er bagateller i forhold til det du lærte da du var liten, var hjemme hos mor og far og søsken, eller gikk i barnehagen. Sitt pent ved bordet. Ikke søl med maten. Husk å takke for det du får. Trekk i snoren på do. Ikke slå dem som er mindre enn deg. Å erte er stygt. Be om tilgivelse når du har såret noen. Del med andre av det som er ditt. Vis respekt for voksne. Vær høflig. Ikke slurv, men gjør ting ordentlig. Heng klærne dine på knaggen. Rydd opp etter deg. Ikke gråt for bagateller. Vær trofast mot vennene dine. Drikk opp melken din. Grønnsaker og frukt er sunt. Vær mye ute. Frisk luft er godt. Vær aktiv. Løp, hopp, dans og bruk klatrestativet. Syng og øv på blokkfløyten din. Lek med gjenstander. Å tegne og male er utviklende. Vær snill mot dyrene, de trenger din beskyttelse. Snakk sant. Legg pengene dine i sparebøssen. Det er feigt å lyve. Vær hjelpsom. Gjør det du blir bedt om, og gjør det med det samme. Gå tidlig til sengs. Ikke glem aftenbønnen. Blir du trett så hvil deg litt. Kos deg med mor og far. Nystekte vafler og melk gjør godt. Puss tennene dine. Lærte vi noe viktigere da vi gikk på ungdomsskolen eller på gymnaset? Og hva lærte vi på universitetet som kan sidestilles med dette?»2

En verdikrise
Eksperter påpeker at de mange skilsmissene utgjør vår tids største psyko-sosiale problem. En skilsmisse kan noen ganger dreie seg om en nødvendig frigjøring fra emosjonelle og fysiske overgrep, men den kan også være den største følelsesmessige katastrofe som et menneske opplever. Selv om en skilsmisse tilsynelatende løser foreldrenes problemer, er det ofte slik at den skaper større problemer for de barna som er berørt. Barn opplever fortvilelse når de ser at deres foreldre, som de elsker og som de er så avhengige av for sin egen trygghet, faktisk ikke er glad i hverandre lenger. På tross av dette vil barn i det lengste gjerne forestille seg at deres foreldre vil bli glad i hverandre på nytt. Når dette likevel ikke skjer, når barnets håp og forventinger blir knust, vil barnet føle avvisning og at nære bånd brytes. På toppen av dette kan barnet føle skyld når det tenker tilbake på de konfliktene i hjemmet som ledet opp til en skilsmisse. I sin uvitenhet er det vanlig at barnet bebreider seg selv for den vanskelige situasjonen som er oppstått. 

Jeg blir ofte minnet om en snart sytti år gammel boktittel: Et hjem – Samfundets beste vern. Andre gode bøker har for lengst erstattet denne, men sannheten i denne boktittelen blir aldri utdatert. Med stadig høyere skilsmissetall, aleneforeldrenes kamp, barns frustrasjoner i skiftende omgivelser og relasjoner med utilstrekkelige forbilder, rusproblemer, ungdomskriminalitet og selvmord, ser vi en utvikling som ikke lover godt for fremtiden. Vi snakker ikke lenger om tendenser til oppløsning, men om en krise, en verdikrise. Hele verdenssamfunnet synes allerede å være i en moralsk oppløsning. Vi er stilt overfor et åndelig og sosialt sykdomsbilde som selvfølgelig har mange og sammensatte årsaker, men ofte kan vi dessverre se en direkte årsak i familiene. For det er en klar sammenheng mellom tilstanden i den store samfunnsorganismen og tilstanden i denne organismens enkelte celler, som er familiene.

Familien – Guds oppfinnelse
Familien er som en celle i det store samfunnet, en verdifull og avgjørende støpeskje for personlighetsutvikling. Ingen utvikler personlighet uavhengig av fellesskap med andre mennesker. Ekteskapet og familielivet ivaretar dette grunnleggende behovet på en unik måte. «Det er ikke godt for mannen å være alene», sa Gud da han hadde skapt Adam, og så skapte Gud Eva som Adams hjelper og like (1 Mosebok 2:18-25). Mennesker er sosiale vesener, og den sosiale dimensjonen i livet betyr svært mye for utviklingen av en harmonisk personlighet. Derfor er det Guds hensikt å la «ensomme finne et hjem» (Salmene 68:7).

Den bibelske idéen om familielivet sprenger jordiske grenser. Når for eksempel Paulus anmoder ektemenn om å vise forståelse i samlivet med deres koner, begrunner han det på denne måten: «… for sammen skal dere arve nåden og livet» (1 Peter 3:7). Ekteskapet blir da mer enn en midlertidig sosial ordning. For den kristne er det intime fellesskapets hensikt særlig ment for å søke frelsen i Jesus. Det blir da et gudgitt kall å gå inn i ekteskapet og familielivet. Det kristne familielivet gir de beste muligheter til å skape interesse for åndelige verdier, og det blir et egnet sted for å utvikle nyttige samfunnsborgere. Gud har gitt oss denne innretningen for at vi som foreldre skal gjøre barna våre kjent med Guds vilje (5 Mosebok 6:1-9). For fangevokteren i Filippi var dette en selvfølge da han ble omvendt. Han var et eksempel på hvordan et menneskes åndelige valg påvirket hans ansvar for hele familien. Hans kall til omvendelse ble et dobbelt kall, et kall til personlig overgivelse og et kall til å tjene sin nærmeste familie gjennom sitt vitnesbyrd og sitt levende eksempel (Apostlenes gjerninger 16:30-34). Slike familieliv gir gode ringvirkninger for samfunnet som et hele.

Grunnleggende prinsipper
Det kristne ekteskapet hviler på fire fundamentale prinsipper: monogamiet, standhaftighet, trofasthet og kjærlighet. Disse prinsippene er universelle og uttrykker den guddommelige vilje som må gjelde på alle plan i Guds univers dersom det gode livet skal ha eksistensmuligheter. Gjennom sin handlemåte med oss, og gjennom sin sønn, Jesus Kristus, har vi fått eksempler til etterfølgelse. Paulus skriver om familielivet under henvisning til Gud som vårt eksempel: «Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke en gang være tale om hos dere; slik sømmer seg ikke for kristne» (Efeserne 5:1-3). 

At ekteskapet blir brukt som et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten (Efeserne 5:25-32), understreker at alle som går inn i den hellige ektestand også står overfor et spesielt kall om å styrke de åndelige sannheter som denne ordningen var ment å eksponere. Generelt er alle kristne kalt til å være gode forbilder i denne verden, men det finnes neppe noe annet sted hvor eksemplets makt er så virkningsfullt for hele samfunnet som nettopp i ekteskapet og familielivet. Derfor bør vi verne om ekteskapets grunnleggende prinsipper:

1. Monogamiet
Det monogame ekteskapet er en standard som Guds ord, Jesus og den første kristne menighet har satt for samliv (Matteus 19:4-6; 1 Korinterbrev 7:10). I dag møter denne oppfatningen store motforestillinger. Den «seksuelle revolusjon» har siden 1960-tallet fristet mange til å betrakte konvensjonelt ekteskap som gammeldags og lite spennende. Noen klagde over monogamiets monotoni og mente at et friere kjærlighetsliv med forbindelser også utenfor ekteskapet ikke bare burde være tillatt, men også burde anses som sunt. Argumentene for det monogame forholdet er imidlertid opplagte og overbevisende. Både skapelsesberetningen og Jesu egne ord fastslår i grunnen at: 

1. Barn trenger sin far og sin mor for en harmonisk personlighetsutvikling.
2. Menneskets seksuelle kjærlighet er i sitt vesen monogamt.
3. Stabiliteten i samfunnet og familien er avhengig av de sterke bånd som det monogame ekteskapet bidrar til.

2. Standhaftighet
Det kristne ekteskapet bygger på en forståelse om noe vedvarende og bestående. I Bibelen fremstår det ideelle ekteskapet som en varig forbindelse: «Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matteus 19:6). Ekteskapet er en forpliktelse som gjelder hele livet gjennom, inntil døden inntreffer.

3. Trofasthet
Trofasthet, eller vilje til troskap, er et selvfølgelig og grunnleggende prinsipp i det kristne ekteskapet. Ekteskapet kan på en måte ikke baseres utelukkende på kjærligheten. Både kjærlighet og vilje til troskap må være tilstede. Det kristne ekteskapet krever intet mindre av mann og kone enn trofasthet både i tanke og handling. Jesus fordømte ikke utroskap bare i handling, men også i tanke. Du skal ikke begjære! (Matteus 5:27-28). Utroskap skader forholdet og hele familien, og ektefellene kan miste nettopp det de har ønsket seg i et godt familieliv.

4. Kjærlighet
Ekteskapet bygger på kjærligheten. Dette innebærer selvfølgelig vennskap, gjensidig hengivenhet og emosjonell tiltrekning. Men den må også ha i seg agape-aspektet, den selvoppofrende kjærligheten. Denne kjærligheten gir, selv om mottakeren ikke alltid fortjener den. Det dreier seg om en form for forpliktelse hvor Jesus blir det store forbildet. Denne kjærligheten er villig til å ofre, den er tillitvekkende, den verdsetter det som er rett, og den er full av tilgivelse. Denne kjærligheten er den viktigste motiverende faktor i alle relasjoner, spesielt i ekteskapet og familielivet: «Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus … Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann» (Efeserne 5:21, 33). Denne kjærligheten gjelder også som et grunnleggende prinsipp i barneoppdragelsen: «Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett» (Efeserne 6:1). Den er avgjørende når man ser ekteskapet og foreldre – barn forholdet under ett: «Dere hustruer skal underordne dere under deres menn, som det sømmer seg for kristne. Dere menn skal elske deres hustruer og ikke være harde mot dem. Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres i alle ting, for det er Herrens gode vilje. Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet» (Kolosserne 3:18-21). 

Man kan gjerne si at disse fire grunnleggende prinsippene for det kristne ekteskapet handler mye om lydighet, dvs. solidaritet, samhørighet, samhold og gjensidig ansvar. Det er når denne lydigheten mot Guds vilje viser seg i forholdet mellom ektefeller at det blir meningsfullt å minne barna om kravet og løftet i det femte bud: «Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg» (2 Mosebok 20:12). 

Forpliktelse i fellesskap
Kvinnefrigjøring og likestilling har endret mye på kjønnsrollemønsteret. Tidligere var en hustru en hjemmeværende hustru, som stelte i hjemmet og laget mat. Hennes viktigste funksjon var morsrollen, en alltid tilgjengelig omsorgsperson for barna, mens ektemannen var en hardt arbeidende familieforsørger. På denne forpliktende måten oppfylte ektefellene de funksjonelle behovene i familien og tilpasset seg et tradisjonelt kjønnsrollemønster. 

I dag satser både mann og kvinne på egen karriere. Alle vil gjerne ha mulighet til å realisere seg i yrkeslivet, og barnehager erstatter i stor utstrekning mødrenes rolle i forhold til barna. Den såkalte ’kontantstøtten’ er for noen blitt et politisk verdisymbol som gir begge foreldre reell mulighet til å velge mer tid sammen med egne barn. I vårt moderne samfunn snakkes det om ’tidsklemma’, hvor man finner det vanskelig å oppfylle alle behov, både hjemme og ute. For at familielivet skal overleve og ha verdi for folk flest i dagens samfunn må denne innretningen innfri flere emosjonelle krav. Evne til å vise kjærlighet, støtte og omsorg blir mer avgjørende. God kommunikasjon i ekteskapet er spesielt viktig. Skilsmissestatistikken avslører for en stor del at omstillingen fra tidligere kjønnsrollemønster til et mer moderne og mer intimt ekteskap er vanskelig. 

Kanskje tar vi familielivet på en måte for gitt, slik at vi ikke tenker gjennom hva som gjør ekteskap og familieliv forskjellig fra andre relasjoner. Historiske og sosiologiske endringer har forandret vår forståelse av familien. Dette tvinger oss til å endre syn på roller og funksjoner i ekteskap og familie, men et ekteskap fungerer uansett best når det forstås som et livslangt forpliktende forhold, hvor man aktivt elsker hverandre, støtter hverandre, gir hverandre en følelse av samhørighet og er tilgjengelig som venn og sex partner. På denne måten legges et fundament i familien som også gir barna den nødvendige tryggheten.

Ekteskapelig samliv innebærer at man erkjenner grunnleggende emosjonelle behov og at man viser en forpliktende og aktiv holdning i møte med disse behovene. Man må ha en kommunikasjon som virker. Man må også kunne tilpasse seg behov for endring, noe som er særlig viktig med tanke på ekteskapets livssyklus. Det er mange årsaker til skilsmisse, men den mest vanlige årsaken nevnes sjelden, nemlig den at begge parter venter passivt på at den andre skal innfri ens behov. Ord blir ikke trodd før de omsettes i handling. Det er alle de gjensidige handlingene, motivert ut fra vilje til å møte behov, som viser at man har ønske om å forplikte seg i et ekteskap, og som dermed får samholdet i ekteskapet til å virke.

Ofte får man bekreftelser på Charles Dickens ord om at «uhell kan skje i de beste familier», eller Henrik Ibsens uttalelse om at «familielivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være». Dette skulle ikke hindre oss i en fortsatt tro på en av de mest grunnleggende ordninger som vi har fått fra Skaperens hånd, nemlig ekteskapet og familielivet. Det er viktig også for samfunnets skyld. 

Min kone har festet et vakkert dekorert postkort i A4 format på kjøleskapdøren vår. Det er laget av Inspirasjon Forlag A/S (etter idé fra USA), og teksten egner seg ypperlig som motivasjonsfaktor i familien og som en påminner ved familietreff og som et nyttårsforsett:

I VÅRT HJEM

… vil vi dele latter, lek og glede,
sorg og tårer, håp og tro,
tradisjon og arv,

… vil vi ta vare på hverandre,
støtte og hjelpe hverandre,

… vil vi fremelske det som
er spesielt for hver enkelt,
og tro at alle er like verdifulle,

… vil vi tro på tilgivelse
og kjærlighet som tåler en støyt.

Vi vil tro på hverandre
i vårt hjem!

 


1 Statistisk Sentralbyrå (SSB). Internett: www.ssb.no ; se Skilsmisser og Familietyper.
2 David Kvebæk, Alt som betyr noe lærte jeg som barn, s. 15-16. Copyright 1989 Aventura Forlag.

En Norsk Bibelinstitutt ressurs

Tema

Liv og livsstil

Relaterte ressurser

Slik takler du søskensjalusi Søskensjalusi takler du best ved å vise at du aksepterer barnas følelser – selv om de er aldri så heftige.For de fleste barn er det mye mer stas å skulle bli storebror eller storesøster enn det å faktisk få en lillebror eller lillesøster. Den nyankomne konkurrenten kan sette sterke følelser i sving, som både kan...
Les mer
I møtet mellom mennesker bearbeider hjernen lynraskt og ubevisst en enorm mengde data. Men hva er det egentlig som skjer når to mennesker møtes, snakker sammen, smiler og bestemmer seg for å møtes igjen? Helse er mer en helsevaner. Allamedaundersøkelsen til Belloc og Breslau viste at sunne helsevaner klan gi 11 ekstra år og bortimot 20 års...
Les mer
Vellykkede familier har også konflikter. Det er måten man håndterer konflikter på som styrker eller stagger ekteskap. Det begynte så godt, med to mennesker. Hun og han ville leve sammen hele livet, dele likt på ansvar for hjemmet, barna, finansene og alt som følger med. Framtiden så lyserød ut, til en dag da kvinnen sa til mannen ved frukttreet:...
Les mer
Powered by Cornerstone