Hvordan kan vi forstå det femte bud om å hedre din far og din mor, i lys av den fryktelige skandalen der den østerrikske Josef Fritzl holdt sin datter fanget i 24 år og satte 7 barn på henne? Hvordan skal vi gjøre det som budet krever av oss når det er millioner av mødre og fedre over hele verden som med overlegg har forlatt sine barn og skapt en hær av enslige foreldre som må slite for å oppdra barna alene? Var ikke Gud klar over hva mødre og fedre ville bli da han gav oss dette budet? Er dette budet absolutt? Er dette noe Gud kommanderer oss til? Eller har vi oversett noe vesentlig ved det femte bud?

Forstå budet rett
En av de største utfordringene i løpet av mine 20 år som pastor var å beskrive Gud som en «kjærlig far og mor» til mennesker som hadde voldelige fedre og uengasjerte mødre. Jeg husker spesielt en ung kvinne. Hennes far og bror hadde forgrepet seg seksuelt på henne i nesten fem år. Og hennes mor så gjennom fingrene på det. Det virket nærmest mot sin hensikt å beskrive Gud som en kjærlig og omsorgsfull Forelder, til disse personene. Jeg ble derfor tvunget til å se nøyere på dette budet for å forstå hva «hedre din far og din mor» egentlig betyr. Hva kunne jeg si om det femte bud til denne kvinnen, som også ville innrømme henne smerten og lidelsen samtidig med å lede henne til en sann Forelder? Jeg tror ikke et øyeblikk at Gud var uvitende om de avskyelige overgrep som foreldre ville komme til å begå. Tvert imot. Jeg oppdaget etter hvert at dette budet frigjør oss fra farene som knyttes til blind hyllest.

Dagens ordbøker definerer «hedre» slik: akte; ære; vise heder. Vi gir landets ledere, konger og dronninger heder, utelukkende pga. deres titler. Æresbevisning på grunnlag av titler er også vanlig innen kristenheten. Vi oppmuntres jo alltid til å følge og hedre våre «ledere». Heder kreves på bekostning av gjensidighet. Uansett hva vi mener om våre ledere, uansett hva de har gjort eller ikke gjort, så «kreves» det at vi skal hylle dem. Men livet har lært oss at hederlige titler garanterer nødvendigvis ikke hederlige dyder. Jødeutryddelsen er en historisk påminner om de redselsfulle følger av blind lydighet. Det samme gjelder den afrikanske slavehandelen, folkemord, og inkvisisjonen, for å nevne noen få. 

Ser du hvor vanskelig det kan være å holde det femte bud, for de som har onde foreldre? Det ville være umenneskelig å be datteren til Josef Fritzl om å hedre ham som sperret henne inne i 24 år, bare fordi han bærer tittelen «far», selv om det femte bud ber oss hedre vår far og mor. For å finne hensikten med det femte bud må vi derfor fokusere på grunnspråket. Én anvendelse av det hebraiske rotordet «hedre» er «å veie».

Vi veier ting for å vurdere deres verdi, enten det måles i kvantitet, kvalitet eller betydning. Vi veier ingredienser for å måle akkurat den mengden vi trenger for å lage et godt måltid. Ved å veie fordeler og ulemper i en sak resonerer vi oss fram til de beste beslutningene. Hvis det er dette originalspråket uttrykker, betyr det at det femte bud ber oss «veie» våre foreldre for å avgjøre om de er verd vår heder?

Anvendelse av budet
I oldtiden ble ordene «far og mor» også brukt om gudene. Beskrivelsen av gudene som far og mor kan derfor summers som «skaper», eller de som fødte deg. Vi husker hvordan Jesus utdypet budene ved å dele dem i to bud. De første fire handler om å elske Gud, og de fem siste handler om å elske våre medmennesker, med det femte budet som bindeleddet mellom delene. La oss så anvende det opprinnelige ordet for hedre, som på hebraisk betyr «veie». 

Når vi ser på de første fire budene, der vi blir bedt om å «veie» vår Gud, eller evaluere Gud, vil vår oppfatning av ham nærmest føre til et lignende forhold til våre medmennesker. Augustin sa det ganske treffende: «Elsk Gud, og deretter kan du gjøre hva du vil.» Innebærer det uhemmet, tøylesløs atferd? For å si det med Paulus, «slett ikke!» Når vi virkelig har veid Gud, eller evaluert Gud, vil det gjenspeiles i den måten vi behandler andre. Hvis vi er utilpass med tanken på å «bedømme» Gud før vi bekjentgjør vår tilslutning, skal vi huske hva David sa da han talte om Guds karakter: «Smak og se at Herren er god!» (Salme 34:9). 

Det radikale ved denne tanken er at Gud tillater oss å gjøre ham til gjenstand for vår evalueringsprosess. I umåtelig kontrast til oldtidsgudene og dagens guder, tilbyr han oss et forhold basert på fullstendig overbevisning og gjensidig respekt, og ikke blind lydighet. Gud ber oss med andre ord om å hedre ham på grunn av den type Gud han er og ikke på grunn av titlene hans.

I fortellingen om den fortapte sønn ser vi det femte bud i fri utfoldelse. Da han hadde sløst bort pengene, levd vilt, og til slutt måtte slåss med grisene om maten, husker han plutselig på at selv tjenerne hadde det bra hos hans far. Etter at han vurderte sin far i lys av de omstendighetene han befant seg i, hastet han hjemover for å hylle ham som virkelig fortjente det. 

Hans nye syn på faren ville sannsynligvis avgjøre hva slags far, bror, eller nabo han selv ville bli. På den måten påvirker de første fire budene hvordan vi holder de fem siste, fordi det femte budet fikk en ekte oppfyllelse. Samtidig med at den unge mannen løper til sin far for å be om tilgivelse og erkjenne hvilken vidunderlig far han er, løper også faren for å møte sin sønn. Faren viser større heder til sin sønn ved å gi ham en fin kledning, en gullring og et stort velkomstselskap. Dette er gjensidig heder på sitt beste.

Vi kan ikke være upåvirket, eller se gjennom fingrene med de grusomheter som mange jordiske fedre og mødre har begått mot sine egne. Vi burde absolutt ikke vifte med det femte bud overfor ofrene etter onde foreldre og forvente at de viser blind lydighet mot det. Dette budet ber oss først og fremst evaluere hva slags forelder Gud er. Først etter en grundig vurdering av Gud kan vi legge til den andre delen av budene og bli den type forelder som Gud er for oss. Bare da kan vi «løpe hjem» til ham, slik som den fortapte sønn, for å hedre vår himmelske Forelder «så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg» (2 Mosebok 20:12).

Tito Correa