Det skjer mirakler, og Gud har en hensikt med dem. De er tegn. Men de mektige gjerninger kan ikke i seg selv overbevise en skeptiker eller skape et kjærlig, inderlig forhold til ham.

En mann hadde en underlig drøm: Han gikk langs stranden sammen med Vårherre. På himmelen foran dem viste det seg scener fra hans liv. Mannen la merke til at det var to fotspor i sanden etter dem: Hans eget og Vårherres. Etter å ha betraktet den siste scenen, så han tilbake på fotsporene i sanden og la merke til at nå og da var det bare ett fotspor. Og det gikk opp for ham at dette skjedde hver gang han var mest nedtrykt og mismodig.

Det var vanskelig for ham å forstå at det kunne være slik, og han utbrøt: "Herre, du sa at når jeg besluttet meg for å følge deg, ville du gå med meg hele veien. Nå legger jeg merke til at på de mest vanskelige tidspunkter i mitt liv, ser jeg bare et sett fotspor. Hvorfor forlater du meg når jeg har mest bruk for deg?"    

"Mitt kjære barn. Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. Hvis du bare ser ett fotspor, er det fordi jeg bærer deg."

Ingen tvil om Guds vilje
Jeg har ikke alltid følt at noen bærer meg. Ofte har jeg følt at jeg måtte kjempe for meg selv. Ikke sjelden har jeg hatt en fornemmelse av at mine bønner ikke nådde fram til Gud. Miraklet har uteblitt, og Gud har vært skjult. Gjemt bort.

Forestill deg at du levde blant israelittene i ørkenen. Skal vi flytte i dag, eller skal vi bli her? La oss gå ut og se på skystøtten. Den flytter seg ikke. Vi blir hvor vi er.

Ingen bekymringer om neste dags måltider. Mannaen falt hver dag. Ingen tvil om Guds vilje. Den var uttrykt gjennom 613 lover som dekket hele tilværelsen. Og var det tvil om noe, kunne man gå til øverstepresten, som ved hjelp av Urim og Tummim - de to bryststeinene - kunne finne fram til Guds vilje for seg. Ingen kunne klage over usikkerhet. Det var ikke noe rom for tvil. Men når det ikke er rom for tvil, er det heller ikke så mye plass for troen.

Når troen blir lammet
Det er mulig å se et mønster i beretningene i Det gamle testamente. Når Gud klart gir sin vilje til kjenne for folket, synes det å ha en lammende virkning på israelittenes tro. Hvorfor skal man søke Gud, når han allerede har åpenbart seg så klart? Hvorfor ta et skritt i tro, når Gud allerede har garantert resultatet? Hvorfor kjempe med vanskelige spørsmål, når Gud allerede har løst dem?

Til tross for alle miraklene, til tross for alle de synlige beviser på Guds nærvær, til tross for all den klare veiledning de fikk gjennom 40 år, måtte en million israelitter som forlot Egypt, dø i ørkenen, og bare to personer fikk lov å gå inn i det lovede land.

Kanskje har de mirakuløse bønnesvar og Guds direkte inngripen likevel ikke alltid den ønskede virkning. Gud har ikke noe imot å utføre mirakler for oss, men han ønsker seg først og fremst et inderlig, tvangsfritt forhold til hver enkelt av oss.

Jesus og hans mirakler
Jesus kunne sikkert utføre mirakler etter behag, men det kan virke som om han var litt usikker med hensyn til deres virkning. Han la ikke alltid så stor betydning i dem. Da han oppvakte en liten jente fra de døde, gav han folket beskjed om ikke å nevne det for noen. Han oppfordret mange av dem han hjalp, til ikke å fortelle noe om sine mirakuløse helbredelser.

Vi kan for eksempel nevne noe av det mest dramatiske som Jesu disipler opplevde, nemlig herliggjørelsen på fjellet: "Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem, og hans klær ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av skrekk. Da kom det en sky og skygget over dem og en røst lød fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" Og med ett, da de så seg om, så de ingen andre hos seg enn Jesus. På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen det de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde" (Mark 9,2-9).

Dette må være et mirakel av gammeltestamentlige proporsjoner. Jesu klær blir skinnende hvite - hvitere enn noen kan bleke dem. To for lengst avdøde helter fra den jødiske historie - Moses og Elia - kommer til syne. En sky overskygger dem. De hører Guds stemme...

En lærdom for oss
1) Det skjer mirakler, og Gud har en hensikt med dem. Johannes kaller dem tegn. Jeg kan hvile i den visshet at Gud bruker slike mirakuløse tegn som han ser best. Jeg kan ikke framtvinge dem etter mine sporadiske behov. Gud er ikke en automat hvor jeg kan trekke ut et svar ved hjelp av en viss sum forbønn. Gud har kontrollen. Jeg må lære å hvile i den visshet at han vil utføre sine mirakler når han ser et behov for dette.

2) Peter ønsket å bygge hytter. Han ville gjerne bli på stedet. Han ønsket at miraklet skulle fortsette, men like plutselig som Moses og Elia hadde vist seg, like plutselig forsvant de igjen. Disiplene måtte dra ned fra fjelltoppen, på samme måte som vi må gå inn i hverdagens rutiner igjen etter å ha vært på toppen og opplevd noe stort.

3) Jesus forbød disiplene å fortelle hva som hadde skjedd, inntil et senere tidspunkt. Det var kanskje fordi Jesus var klar over den store fristelsen til å gjøre det overnaturlige til en sensasjon. Selv om et mirakel skjer for andre, kan jeg ikke ta for gitt at det også vil skje for meg.

4) Mirakler har aldri overbevist en skeptiker. Hvis Guds stemme lar seg høre, blir det avvist som torden. Hvis det blir talt i tunger, er utøverne bare fulle. Skjer det helbredelser, er det sikkert på grunn av Den onde. Og da Lasarus viste seg etter fire dager i graven, besluttet de seg for å slå ham i hjel igjen.

"Salige er de som ikke ser og likevel tror" (Joh 20,29).

Hvordan var så langtidsvirkningen av dette mirakel på Peter, Jakob og Johannes? Gav det svar på alle deres spørsmål? Ble de fylt med tro? Svaret får vi noen få uker senere, da Jesus hadde aller mest bruk for dem. På det mest smertefulle tidspunkt i hans liv, i Getsemane-hagen, da han hadde fornemmelsen av at hans egen bønn ikke ble besvart, og da han også hadde bedt dem om å be for seg, falt de i søvn.

Senere samme natt løp alle disiplene bort. De hadde fulgt Jesus på nært hold i tre år. De hadde vært øyenvitner til alle hans mirakler. Nå gjemte de seg, og Peter fornektet ham rett ut.

På det tidspunktet, i hans livs krise, stod han fullstendig alene, og miraklet glimret også med sitt fravær. Han følte seg så ensom at han utbrøt: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Det var et sitat fra Sal 22, og jeg har ofte undret meg over hvorfor Jesus ikke i stedet siterte Sal 23: "Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg." Jesus følte ingen trøst. Han hadde følelsen av å være helt alene og forlatt av alle som hadde holdt av ham.

Peter, elsker du meg?
Jesus og hans disipler måtte finne seg i en ventetid, da Gud holdt seg taus. Etter det de må ha opplevd som en evighet, kom endelig oppstandelsen. Men det som gjenopprettet forholdet mellom Jesus og hans disipler - og særlig Peter - var ikke enda en ekstraordinær undergjerning, men et ganske alminnelig spørsmål: Peter, elsker du meg?

Ikke flere mirakler. Ikke noe overnaturlig. Gud ønsker bare det enkle, inderlige forhold som er basert på ubetinget kjærlighet. Ubetinget fra hans side, og ubetinget fra min side. Gud ønsker noe som ingen av hans mektige, mirakuløse manifestasjoner kan oppnå - et kjærlig, inderlig forhold. Spørsmålet for den enkelte av oss blir derfor: Elsker du meg, selv når miraklet uteblir? 

Henrik Jørgensen i Tidens Tale nr. 6, 2001

Hva lærer Bibelen oss å be om?
1) Daglig brød (Matt 6,11).
2) Tilgivelse (1 Joh 1,9;5,16).
3) Den Hellige Ånd (Luk 11,13; Joh 14,16).
4) Hjelp i fristelser og farer (Matt 6,13; 24,20). 
5) Visdom og innsikt (Jak 1,5).
6) Hjelp til å leve et stille og fredelig liv (1 Tim 2,1.2). 
7) Helbredelse av sykdom (Jak 5,14.15).
8) Framgang i forkynnelsen (Ef 6,18.19). 
9) Våre fienders beste (Matt 5,44).
10) Jesu gjenkomst (Matt 6,10; Åp 22,20).

Dette er løftet:

"Så skal min Gud, han som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger" (Fil 4,19). "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om" (1 Joh 5,14.15).