Vi lever i en tid hvor bønn plutselig har fått ny betydning. Vi har opplevd en ondskap og et hat så sterkt, at vi søker all nærhet vi kan få. Bønn er noe mange sliter med å forstå. På mange måter virker det rart og absurd. Men mange opplever også en uforklarlig trygghet idet de hvisker sine inderligste bønner ut i rommet. Så hva er egentlig bønn, og hva betyr det egentlig for mitt forhold til Gud?

Det er mange myter rundt bønn. Ofte når studievenner eller nye bekjente finner ut at jeg er kristen er noe av det første de spør: «Eh, ber du og sånn da, eller?» 

Det høres jo ganske absurd ut. De ser kanskje for seg det klassiske bildet av et barn som kneler ned ved sengekanten med foldede hender, lukkede øyne og bøyd hode, mens han eller hun ber barnslige uskyldige bønner om at Gud må passe på mamma, pappa og bamse. Det er i og for seg én ting, en annen ting er når du forestiller deg en voksen person gjøre det samme. Blir man ikke for gammel til å snakke med «en usynlige venn»? 

Som en samtale
Jeg ber nesten aldri med foldede hender og lukkede øyne. Jeg er heller ikke spesielt høytidelig. For en stund siden ba jeg sammen med en venn for første gang, og han kommenterte hvordan jeg bare «snakket», som til en god venn i samme rom. 

Og hvorfor ikke? 

For hva er egentlig bønn, om ikke en samtale med en nær venn? Ofte blir bønn brukt i høytidelig sammenheng, og da er de ofte veldig fine, med store ord, ønsker om en bedre verden og at alle mennesker skal gjøre Guds vilje. Ikke misforstå meg, høytidelige bønner er også vakre og av betydning for fellesskapet oss mennesker i mellom, og mellom oss og Gud. Men bønn handler ikke om store ord. Bønn handler om nærhet. 

Selv er jeg ikke alltid like flink til å be, særlig ikke når jeg har alt på stell. Jeg er knallgod på å be Gud om hjelp til å stå på eksamener, og om hjelp til å finne ting jeg roter vekk. Og jeg ber til Gud når jeg har det vondt, eller som nå, når andre rundt meg sørger. Men jeg har også noen standardbønner som jeg pleier å be, når jeg får et øyeblikks stillhet i hverdagen, når jeg kommer på hvilken vidunderlig Gud jeg har vært så heldig å få bli kjent med. 

Guds vilje
Noe av det jeg pleier å be mest om er hjelp til å forstå Guds vilje. «Guds vilje» er ord som har blitt ekstremt misbrukt opp gjennom tidene. Det var ikke Guds vilje at uskyldige barn og voksne skulle bli drept i en meningsløs terrorhandling. Mange kaller det «Guds Vilje» når de snakker om død og smerte. At han hadde nok en plan med det, kanskje at han sparte vedkommende for stor smerte senere i livet, eller kanskje han prøver troen din. Det skaper et slags «yin/yang»-bilde av Gud. Det er ikke den Guden jeg kjenner. Guds vilje er bare god. Gud er bare god. Verden er ond, fordi den har falt i synd med Satan. Og vi mennesker har fått en fri vilje, til å velge å hate eller å elske. Men GUDS VILJE, den er ofte vanskelig for oss mennesker å kjenne igjen, vi som ofte tar valg basert på egenvilje og egoisme. Å forstå Guds vilje er å forstå hvilke små valg en bør ta i hverdagen, som vil føre mest mulig godt med seg.

Be gjerne om alt
Det er lov til å be om absolutt alt. Det er lov til å si til Gud at du ikke er sikker på om du tror på ham. Det er lov å si til Gud at du sliter. Det er lov å si til Gud at du er sint på ham. Det er lov å si at du ikke forstår hvorfor han lar onde ting skje. Det er som man sier om ekteskap; det er bedre å krangle enn å ruge på ting. Slik er det også med Gud. Skrik til ham, for all del, skjell ham ut hvis du føler for det. Men gi ham også sjansen til å svare. 

Bønn er samtale. Bønn er terapi. Bønn er din spesiallink til sjefen over alle sjefer, til kongen over alle konger. Bønn er ikke som i Bruce Almighty, Gud lytter til dine bønner, og han svarer. Bønn er meget mobilt, du kan be på soverommet, bussen og McDonald’s. Bønn er også et helt unikt kjærlighetsspråk som ikke kan erstattes av guddommelige naturopplevelser, vakker musikk, Bibelen, eller annen teologisk litteratur. 

Terapi
I løpet av de siste ukene har mange bønner blitt hvisket, skreket og grått mot Gud. Desperate bønner av dødsangst fra ungdommer, fortvilede bønner fra pårørende, forvirrede bønner fra barn som sliter med å forstå, men også takknemlige takkebønner fra dem som har fått sine trygt hjem. Det gjør så utrolig vondt, og smerten er for intens til at vi kan takle den alene. Nettopp derfor bør vi be nå, mer enn noensinne.

Å be kan være en av de beste formene for terapi. Bønn er en unik link vi har med Gud, vi får lov til å snakke med ham som om vi var likeverdige. Vi kan skrike til Gud og spørre ham hvorfor han lot dette skje, vi kan gråte til Gud og be om hjelp til å takle de inntrykkene som har satt sine spor hos oss, vi kan be om hjelp til å klare å se Guds vilje videre, om hjelp til å ikke la hatet ta overhånd. Og vi kan takke Gud for at han har lovet frelse til alle mennesker som ber om det, han har lovet oss nåde, han har lovet oss rettferdighet. 

Kjære Jesus,
Lær meg å be. Hjelp meg til å holde åpen linje for deg, siden du alltid holder åpen linje for meg. Tusen takk for det. Tusen takk for at du elsker meg. Vær med dem som har det vondt, hjelp meg å støtte dem best mulig. Vær også med dem som har ødelagt og brutt ned. Hjelp dem innse hva å bære på så mye hat fører til. Hjelp meg, og alle andre til å gjengjelde hat med kjærlighet. Takk for at du har velsignet meg med et så vakkert land. Hjelp oss til å minne hverandre på at selv den minste stråle av lys tar knekken på mørket.

Synne Haugen