Rosettasteinen. Dens betydning ligger først og fremst i at den gav oss nøkkelen til å forstå de egyptiske hieroglyfene og derved muligheten til å kunne lese og forstå de mange egyptiske inskripsjonene som var skrevet med hieroglyfer.

Inskripsjonen på denne steinen var et kongelig dekret som ble utstedt 27. mars 196. f.Kr. Dekretet forteller om de goder som ble Egypt til del da den 13-år gamle Ptolemeus V Epifanes ble kronet. For oss kan dette synes av mindre betydning, men for kongen var det naturligvis viktig å formidle dette til sin samtid og ettertid. Innholdet på Rosettasteinen er derfor ikke spesielt viktig for oss i dag, så den store betydningen av funnet ligger i det at den åpnet veien til forståelsen av hieroglyfene.

Kilder. I Egypt finnes det mange skriftlige kilder om fremstående personer. En av grunnene til dette er egypternes overbevisning om at å nedtegne og bevare en persons navn var av stor betydning, for dersom navnet overlevde, ville personens livskraft også fortsette å eksistere i det hinsidige livet. Det var selvsagt spesielt de ledende personer i samfunnet, slik som herskere og prester, som hadde ressurser til å gjøre skriftlige nedtegnelser om seg selv og sine meritter, og mange av dem benyttet seg da også av dette. Derfor finner vi noe informasjon om de fleste av Egypts herskere, slik at det går an å lage en nokså fullstendig liste over dynastiene og herskerne i Egypt fra omkring år 3000 f.Kr.

En bok med tittelen Who’s Who in Ancient Egypt, skrevet av Michael Rice, er et eksempel på rikdommen av kildemateriale. Denne boken, på omkring 250 sider, inneholder korte beskrivelser av et stort antall konger (faraoer), dronninger, prinser og prinsesser, statlige tjenestemenn, guvernører, prester og religiøse ledere, skriftlærde, poeter, filosofer, vitenskapsmenn, militærledere, leger og en del andre kategorier av personer. Men dette er bare et lite utvalg av den informasjonen som er tilgjengelig!

Ørkenland. Ut fra de kilder jeg har undersøkt fremgår det at Egypt også i oldtiden i stor grad var et ørkenland. Flere forfattere nevner at en av grunnene til at Egypt har kunnet bevare sin kultur og motstå invasjoner utenfra nettopp har vært de store ørkenområdene øst og vest for Nilen. Stryk eller vannfall i elven gjorde den ufarbar mange steder, slik at invasjoner fra sør også ville ha vært vanskelige. Det er til og med sannsynlig at ørkenen i oldtiden dekket enda større områder enn i dag. Da var man nemlig avhengig av de naturlige oversvømmelsene som kom når vannmassene i elven øket som et resultat av regntidene i Afrika der Nilen har sitt utspring. Derfor var det begrenset hvor mye man kunne nyttiggjøre seg vannet og hvor store arealer som kunne dyrkes opp. Da Aswan-dammen  ble bygget i 1971 fikk man for første gang temmet Nilens vannmasser slik at man nå kan ”porsjonere ut” vannet i lengre perioder, og derved øke fruktbarheten rundt elven og gjenvinne mer av ørkenen til dyrkbart land. Før 1971 var Aswan et av verdens tørreste områder, og det regnet aldri der. Men nå ser man noen ganger skyer over den store, kunstige innsjøen, og av og til faller det til og med litt regn der. Den gjennomsnittlige månedstemperaturen i området har sunket med mer enn 10 grader (C).

Man har også funnet lik i ørkensanden som er helt inntørket og utrolig godt bevart. Dette er også en indikasjon på at det ikke regnet i disse områdene hverken i disse personers samtid eller senere.

Konger og dronninger. Jeg er ikke sikker på hva du mener med ditt spørsmål nr. 6: ”Hvis gravene er åpnet, hvordan kan man da vite mer om kongene, enn om dronninger?” Men generelt kan vi si at selv om gravrøvere har tatt med seg det meste av verdigjenstander (sett fra deres synspunkt!) har arkeologene funnet mye annet som gir oss informasjon, ikke minst inskripsjoner og illustrasjoner på veggene. Fokus er selvsagt på kongen som er hovedpersonen, og derfor vet vi mer om kongene enn om dronningene. Et interessant eksempel fra Kheopspyramiden er en inskripsjon med rød skrift – sannsynligvis utført av en av arbeidsfolkene – som nevner at Khufu (Kheops) var pyramidens byggherre. Men ellers var kong Unas fra slutten av det 5. dynasti (ca. 2490 f.Kr) den første som lot inskripsjoner hogge inn i veggene. I gravkammeret i den pyramiden han lot oppføre, finner man en rekke tekster som forteller om det hinsidige liv og kongens håp og forventninger.

Dronningkammeret. Jeg går ut fra at spørsmålet ditt henviser til setningen i kursbrevet som sier at det man kaller Dronningkammeret mest sannsynlig skulle inneholde en statue av den døde kongen (side 11). Det var de første arabiske ”inntrengerne” i pyramiden som gav kammeret dette navnet – først og fremst på grunn av utformingen av taket som liknet på det man hadde funnet i kvinnegraver fra samtiden. Men det er tvilsomt at deres konklusjon var riktig, og forfatteren av kursbrevet er blant de forskere som antar at dette kammeret også mest sannsynlig var viet kongen. Nå var dette kammeret av en eller annen grunn ikke blitt gjort ferdig av bygningsmennene, og det kan være grunnen til at man ikke har funnet noen statue av kongen der, selv om dette hadde vært planen.
 
Israels opphold i Egypt. Vår beste kilde når det gjelder israelittenes opphold i Egypt er selvsagt Det gamle testamente i Bibelen. Arkeologiske utgravninger har gitt oss mange funn som bekrefter Bibelens troverdighet. Dette er en av mange faktorer som styrker vår tillit til Bibelens pålitelighet. Det er derfor ingen grunn til å trekke i tvil at israelittene faktisk var i Egypt. 

I tillegg har vi også noen indikasjoner fra kilder utenfor Bibelen. Kursbrev 2 kommer litt inn på dette.

Josefus. Josefus regnes for å være en pålitelig historiker. Den kjente amerikanske historikeren James T. Shotwell (1874-1965) anså Josefus  som en av de åtte til ti meste betydningsfulle historieskriverne ned gjennom tidene, og historikeren Arnold Toynbe (1889-1975) setter ham opp sammen med Herodot, Thukydid, Xenofon og Polybius som en av de fem største når det gjelder historieskrivning fra den hellenistiske perioden. 

Når en vurderer Josefus pålitelighet, skal en huske på at han skrev i en epoke da den opplyste verden var meget bevisst de strenge krav som hellenistisk historieskrivning stilte. Det var dessuten andre historikere som skrev om de samme emner og begivenheter. Det er derfor vanskelig å forestille seg at Josefus kunne tillate seg å være unøyaktig på vesentlige punkter når han visste at han skrev for en kritisk leserkrets. 

Nå finnes det selvsagt ingen fullstendig objektiv historieskriver, og Josefus er ikke noe unntak. Derfor skal man være klar over at han også hadde sine fordommer og sin agenda når han skrev. Feil finnes det også i hans skrifter, men på de aller fleste punkter der det er snakk om konkret informasjon, for eksempel angående navn, begivenheter og geografi, der vi kan etterprøve ham, er han etterrettelig.    
[Se innledning til boken Flavius Josephus – The Great Roman-Jewish War (Harper Torchbooks, New York, 1960), side x-xi].

Manetho. Manetho var en egyptisk prest og historieskriver fra den ptolemeiske perioden ca. 305 – 285 f.Kr. Han var øversteprest i Heliopolis under regjeringstiden til to av ptolemeerne, og opptatt av at disse herskerne skulle være godt informert om egyptisk historie og de herskere som hadde gått forut for dem. Derfor skrev han, på gresk, en oversikt over Egypts historie, og det var han som inndelte de egyptiske faraoene i dynastier. Hans opprinnelige verk er gått tapt, men det nøt stor anerkjennelse i oldtiden, og en lang rekke andre forfattere har med lange sitater fra Manetho. 

Fra det som på denne måten er bevart, ser det ut til at Manethos generelle plan var å  oppgi herskerens navn, en del av de viktigste begivenhetene i løpet av hans regjeringstid, noen bemerkninger om herskerens person og karakter og en indikasjon på hvor lenge hvert dynasti regjerte.

Selv om Manethos system har sine mangler, har det stort sett stått historiens prøve og utgjør fremdeles grunnlaget for kongelistene i de egyptiske dynastiene. Siden hans tid har man også oppdaget andre lister som gir utfyllende opplysninger om noen av herskerne.

Per W. Næsheim