”Den som taler først i en sak, har rett inntil motparten kommer og gransker hans ord”, skrev Salomo tre tusen år før EU-debatten. Men det er et godt råd også i dag. Gir EU mer eller mindre demokrati? Står folkeviljen over grunnloven? Hva er subsidiaritets-prinsippet?

En person kan argumentere så sterkt for en sak at de fleste av oss blir overbevist – helt til en annen dukker opp og legger fram motforestillinger som fullstendig forandrer bildet. Historien vrimler av eksempler på nødvendigheten av å høre begge sider. I år 155 f.Kr. kom den atenske filosofen Carnedas til Rom på en reise i politisk ærend. I en pause mellom de offisielle gjøremål holdt han to offentlige foredrag. Den første dag talte han om naturretten og han presenterte argumentene for ideen med en slik logikk at romerne gikk hjem hellig overbevist om at all lovgivning må føres tilbake til naturretten. Neste dag gikk folk mann av huse for å høre fortsettelsen. De ble ikke lite sjokkert da den greske filosofen avviste grunnlaget for naturretten, og argumenterte for at alle våre forestillinger om godt og ondt er utledet fra et overveid lovverk. Lord Acton sier at ”fra og med den minneverdige oppvisningen var seierherrene (romerne) bergtatt av de beseiredes (grekernes) geniale tanker”. Det som hadde virket så ugjendrivelig dagen i forveien, falmet straks de fikk tenkt på den andre siden av saken.

Grekerne var rause nok til å innrømme at en sak kunne ha to sider. Vår tids debattanter nøyer seg som regel med den ene siden. EU-debatten har gitt oss tallrike eksempler på denne ensidigheten, og mangelen på respekt for andres synspunkter. Men kong Salomos visdom er ikke avleggs. Det finnes minst to sider av saken i spørsmålet om Den europeiske union. Kan vi ikke få høre begge sidene fra den ene parten, får vi høre den andre legge fram sitt syn. Hvis det heller ikke gir den klarheten og tryggheten vi søker, kan vi be om hjelp i historien

I det følgende tar vi opp tre aspekter ved spørsmålet om EU-tilknytning. Hensikten er ikke å avklare valget for den enkelte, men å belyse to sider av saken.

1) Gir Den europeiske union medlemslandene et tilleggs demokrati, eller et demokratisk underskudd?
På JA-siden blir det hevdet at Den europeiske union representerer et tilleggs demokrati. Som medlem sikrer Norge seg innflytelse over avgjørelser som berører vårt land og Europas framtid. Problemer som har vokst nasjonalstaten over hodet, krever deltakelse i et overnasjonalt forum, og Norge har ikke råd til å gi fra seg muligheten til å øve innflytelse i et slikt forum. Tillegget i dette tilfellet betyr at vi får et redskap til påvirkning av forhold utenfor vårt eget land. Det kan kalles demokratisk i den forstand at representantene i unionsrådet i Brüssel, EU’s besluttende organ, er medlemmer av sitt lands regjering. Etter som regjeringen har sitt grunnlag i en folkevalgt nasjonalforsamling, er folkestyret ivaretatt, om enn på en indirekte måte.

For NEI-siden dreier det seg ikke om et tilleggsdemokrati, men det stikk motsatte. Dette aspekt av unionens struktur avdekker demokratisk underskudd som selv ivrige EU-tilhengere i andre land har vedkjent seg gang på gang. Ryggraden i det demokratiske systemet består, ifølge NEI-siden, av at den lovgivende myndighet må møte sine velgere og svare for sine handlinger i direkte valg. I EU-systemet vedtas lover som skal gjelde i Norge med kvalifisert flertall i ministerrådet i Brüssel. Norge kan i beste fall få gjennomslag for sitt syn gjennom sine statsråder, og i verste fall risikere å bli nedstemt. Hva gjør norske velgere hvis våre representanter ikke har oppnådd flertall for det synet de har båret fram på sitt lands vegne? Velgerne kan ikke avsette dem i neste runde, for det er ikke deres skyld at synspunktet ikke vant fram. Problemet ligger i systemet. EU-organet i Brüssel kan ifølge Maastrichtavtalen vedta lover som skal gjelde i Norge, og norske velgere må avfinne seg med dem. I den forstand har demokratiets grunnleggende mekanisme fått et skudd for baugen.

I en tale i Sandefjord hevdet John Dale at Berlin-murens fall er en liten begivenhet i sammenligning med sammenbruddet i folkestyreprinsippet, slik han tolker utviklingen etter Maastrichtavtalen. Utspillet vakte nærmest allmenn munterhet, ikke bare fordi kommunismens åpenlyse og sjokkartede oppløsning umiddelbart ruver langt større enn den stillferdige omveltningen i Brüssel, men også fordi JA-sidens fremste talerør ikke ser noen vesentlig svekkelse av folkestyreprinsippet i Den europeiske union. Det den ene siden kaller tilleggsdemokrati, er for den andre siden et farvel til en grunnplanke i folkestyreprinsippet. JA-siden satser på norsk innflytelse i Brüssel. NEI-siden frykter et lovgivende råd i Brüssel som slipper å møte norske velgere. Hva mener du?

2) Bør Stortinget bøye seg for resultatet av folkeavstemningen uansett utfallet?
I en partilederdebatt i fjernsynet 10. september 1993 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland at ”det direkte demokrati som vi setter i verk når vi ber folket om råd, det er faktisk overordnet grunnloven for meg”. I den samme debatten svarte Anne Enger Lahnstein at ”når det gjelder grunnloven, så er det ganske oppsiktsvekkende at de store partiene overfladisk og lettvint overser spillereglene som er nedfelt for vårt demokrati.” De spillereglene hun sikter til, henviser til grunnlovens forordning om at vedtak som berører nasjonens suverenitet, skal fattes i stortinget, og at det er nødvendig med et kvalifisert flertall.

Statsministerens syn gir en folkeavstemning grunnlovgivende status. Hun har rett i at den som reservasjonsløst følger folkets råd i dette spørsmålet, setter folkeviljen over grunnloven. Det er hun forpliktet til å gjøre for å være demokratisk, slik hun ser det, for det er folkeviljen som til enhver tid skal gjelde. Grunnloven kan ikke heve seg over folkeviljen, selv når den er uttrykt ved en knapp majoritet. Thomas Jefferson, USAs andre president og en viktig bidragsyter til det amerikanske forfatningssystem, hadde et lignende syn. Han mente at en regjering bare er demokratisk” i den grad den representerer folkets vilje og utfører den. Hver generasjon er like uavhengig av den som gikk forut, som den var av alt som hadde skjedd tidligere. I likhet med den har den nåværende generasjon rett til selv å velge den styreform den anser for å fremme sin lykke på beste måte. De døde (grunnlovsfedrene) har ingen rettigheter. Denne fysiske verden og alt som er på den, tilhører dens nåværende beboere i deres generasjon.”

De som appellerer til grunnloven, tror at den krever et kvalifisert flertall i landets lovgivende forsamling for å beskytte mot demokratiets svake sider. Grunnlovens anfektelser mot å følge et alminnelig flertall ble til fordi folkeviljen en gang fant det nødvendig å legge bånd på seg selv. Atenernes demokrati forfalt etter hvert som folkeviljen til enhver tid ble den eneste rettesnor. ”Holdningen som da vokste fram”, skrev Lord Acton, ”lærte at det ikke finnes noen lov som er høyere enn Statens. Lovgiveren står over loven.” Atenerne innså til slutt at de ikke kunne styre landet etter folkeviljen alene De trakk en bred skillelinje mellom grunnlovens hellige linjer, og erklæringer som fra tid til annen imøtekom tidens behov og synspunkter. ”Lovens normer som var blitt til i løpet av generasjoner, ble gjort uavhengig av øyeblikkets svingninger i folkeviljen.” Selv om deres erfaring kom for sent til å redde republikken, står lærdommen fast for ettertiden, for ”den viser at et styre av folket, i den grad det innebærer at den mest tallrike og mektigste klasse har makten, utgjør et onde av samme slag som et uinnskrenket kongevelde, og trenger derfor av nesten samme årsak institusjoner som beskytter den mot seg selv for å kunne fastholde en myndighet basert på lov overfor vilkårlige omveltninger i folkemeningen.”

I USA hadde Alexander Hamilton og James Madison de samme kvaler da den amerikanske forfatning ble hamret ut. I deres øyne kunne ideen om folkeviljens uinnskrenkede myndighet lett føre til en vilkårlig og vinglete kurs for nasjonen. Den historien de hadde lest, gav tallrike eksempler på at det rene demokratiet trengte en beskyttelse mot seg selv. «Det er blitt påpekt at rent demokrati ville være den mest fullkomne forfatning hvis det lot seg gjennomføre,» skrev Hamilton. ”Erfaringen har bevist at intet politisk synspunkt er mer feilslått enn dette. Det er av avgjørende betydning at det finnes en permanent vilje i samfunnet, . . .et prinsipp i statsforfatningen som gjør det mulig å stå imot skiftende strømninger.” I de fleste demokratier er grunnloven den permanente viljen i samfunnet. Den behøver ikke være i strid med folkeviljen, men den bestemmer spillereglene for hvordan folkeviljen skal fremmes. Grunnlovens prinsipp om at visse saker krever et kvalifisert flertall, ble ikke bare til for å beskytte mindretallets rettigheter, men for å beskytte flertallet og hele nasjonen mot skiftende strømninger. Mange nasjoner har høstet smertelige erfaringer med kraften i slike strømninger, ikke minst i vårt århundre.

JA-siden vil avgjøre spørsmålet om medlemskap i Den europeiske union ved et alminnelig flertall i en folkeavstemning. Enkelte på NEI-siden mener at grunnlovens prinsipp om et kvalifisert flertall i nasjonalforsamlingen, må respekteres. Hva mener du?

3) Hva innebærer subsidiaritetsprinsippet i praksis?
I artikkel A i Avtalen vedrørende Den europeiske union (Maastricht-avtalen) heter det at ”denne avtalen markerer et nytt skritt i prosessen for å skape en stadig tettere union mellom Europas folk, der vedtak fattes så nær den enkelte innbygger som mulig.” Artikkel 3b utdyper dette ved å si at fellesskapet skal handle innenfor de grensene for maktutøvelse som er gitt ved denne avtalen og den målsetning som er satt for fellesskapet den. På områder som ikke faller innenfor fellesskapets kompetanse, skal det handle i tråd med subsidiaritetsprinsippet, bare hvis og i den grad den foreslåtte handlingsmåte ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemslandene, og kan på grunn av omfanget eller virkningen av den foreslåtte handlingsmåte bedre nås av fellesskapet.”

Subsidiaritetsprinsippet er et langt og vanskelig ord, og har derfor fått andre betegnelser. Det kalles også nærhetsprinsippet eller kompetanseprinsippet. Ideelt skal vedtak fattes ”så nær den enkelte innbygger som mulig". Brüssel skal ikke blande seg inn i saker som kan løses i Norge. Unionen skal bare gripe inn og bistå med løsninger som nasjonalstaten ikke kan rå med alene. For JA-siden betyr dette tilgang til nødvendig hjelp for å løse overnasjonale problemer, uten risiko for at oppgaver som tidligere ble håndtert på lokalplanet, heretter blir overført til Brüssel. NEI-siden ser ikke like positivt på dette prinsippet. Den mener at lokale og nasjonale anliggender allerede er umyndiggjort ved Maastricht-avtalens regelverk. Folk får saktens lov til å fatte vedtak som berører dem lokalt og nasjonalt, men det må skje innenfor Maastrichtavtalens rammer Dermed er mye av poenget ved prisippet om nærhet falt bort, mener de.

Både JA- og NEI-siden er opptatt av å få avklart hvem som bestemmer hva som kan løses lokalt, og hva som krever innblanding fra en høyere instans. Virker nærhetsprinsippet ved at Norge ber Brüssel om hjelp i enkelte saker, eller ved at Den europeiske union definerer områdene som krever overnasjonalt tilsyn? I tradisjonell demokratisk forfatning flyter makten fra folket oppover i systemet. Det er velgerne som gir myndighet til de valgte; ikke de valgte som gir myndighet til velgerne. Virker subsidiaritetsprinsippet på samme måte, eller snur det systemet på hodet slik at makten flyter ovenfra og nedover i systemet?

Hvis prinsippet fortid forteller noe om framtiden, tyder det på at maktfordelingen skal skje ovenfra. Utkastet til prinsippet ble lansert av pave Leo XIII i 1891 i et skriv om forholdet mellom arbeiderklassen og myndighetene. Førti år senere ble det utdypet av Pius XI. I tråd med kirkens lange tradisjon forestilte begge seg at makten fordeles ovenfra og nedover i systemet. Folket har den makten øvrigheten er villig til å gi det, men det er den øverste myndighet som står for fordelingen. Den bestemmer hvem som besitter kompetansen til å løse problemet, og på hvilket nivå det skal løses. Historien så langt har vist at frihet og suverenitet ikke følger av øvrighetens edle hensikter. Frihet kan ikke engang vedtas. Frihet er det som er igjen når det er satt grenser for utøvelsen av makt.

Det er mulig at Den europeiske union har til hensikt å gi subsidiaritetsprinsippet et annet innhold enn det har fått av historien. JA-siden føler seg trygg på at det er tilfelle. NEI-siden tviler, selv om de kanskje ikke har undersøkt prinsippets opprinnelse. Hva mener du?

For snart hundre år siden skrev den britiske historikeren Lord Acton, ”hvis en fordeling av makt på flere instanser i staten er den mest virkningsfulle begrensning på kongeveldet, så er en fordeling av makt på flere stater det beste vern mot demokratiets svake sider. Flere sentra for styre og diskusjon fremmer spredning av politisk kunnskap og vedlikehold av en sunn og uavhengig folkemening.”

Uansett hva vi tror om utviklingen i Europa, er det lov å ty til en setning fra Arnulf Øverland fra en annen skjebnetime: ”Nu er det noget som hender.” På godt og vondt er vi med på å bestemme hva det blir.