Den senere tids interesse for og diskusjon om ”dyrets merke” i forskjellige media i forbindelse med EØS-forhandlingene og EU-debatten, må ha forvirret mer enn å avklare hva Bibelen egentlig snakker om. Bidragene til debatten fra prester, pastorer, bibellærere og biskoper hvor noen har tatt utgangspunkt i et bibelsyn som ikke gir rom for Gud å forutsi noe om fremtiden, mens andre ikke har fått slippe til, har kun bidratt til å tåkelegge emnet. Det er dessuten skremmende å konstatere at det selv i kristne kretser er liten kunnskap om og forståelse av emnet ”dyrets merke”. Dette til tross for at Bibelen gir en grundig og omfattende innføring. De fleste innlegg har fortalt osa hva dette ikke er, men få har bidratt til en saklig, bibelbasert utleggelse av hva det er snakk om. Det kan også diskuteres om TV og aviser er velegnet til å ta opp slike emner, da tiden eller plassen man får til å utdype emnet er heller knapp. Emnet er dessuten altfor alvorlig til å brukes som underholdning i fjernsyn!

Daniels bok og Åpenbaringens bok tar for seg hendelser fra profetenes egen tid og opp til endens tid (Dan 8,19), om ikke alt i kronologisk rekkefølge. Daniel forstod ikke selv alle de syner han skrev ned, og boken skulle være forseglet inntil endens tid (Dan 12,8-9). Boken skulle bli gransket (v. 4) og kunnskapen skulle bli stor. Dette verset blir ofte referert til i generell betydning - og kunnskapen i vår tid er i sannhet blitt stor - , men her vises det primært til kunnskap som resultat av at boken skalle granskes. Johannes fikk en åpenbaring fra Jesus som skulle vise hans tjenere hva som snart skulle skje (Åp 1, l). Typisk for begge profetene var at de profetiske budskaper de fikk, startet med deres egen tid og pekte helt ned til de avsluttende begivenheter i denne jordens historie.

Daniels bok kapitlene 2, 7 og 8 har forskjellig symbolikk, men omtaler de samme rikers oppkomst og fall, samtidig som det føyes nye detaljer til. Idet man kommer over i Åpenbaringens bok, er det fortsatt Guds folks historie som omtales, men det brukes andre symboler og det føyes ytterligere detaljer til. Det fokuseres mer og mer på den antikristelige makt som står Gud og hans folks sak imot. Når en debattant sier at ”Dyret” hos profeten Daniel (kap. 7) (det lille horn) og dyret i Åpenbaringen ikke betyr samme makt, er dette en påstand som kun kan prøves gjennom de kjennetegn Bibelen gir på denne makten. Når bibeloversetterne har tillatt seg å sette fotnote med henvisning til Antiokus Epifanes, er dette uheldig, da oversetterne dermed fortolker i stedet for å oversette. (Det ville kreve en egen artikkel om man skulle vise at profetien ikke kan passe på Antiokus Epifanes.) Fotnotene hører ikke med i originalmanuskriptene, noe ikke alle leserne tenker over. Slike fortolkninger leder leserne inn i et sidespor som totalt avviker fra det profetiene tar for seg, nemlig verdensrikers oppkomst og fall.

Daniel kap. 2 gjør det klart at det første riket var verdensriket Babylon (v. 38). Deretter et annet rike, Medo-Persia., et tredje, Grekenland, og så et fjerde rike, et jernrike (v. 40). Hva får oss til å tro at ikke dette riket også skulle være et verdensrike i likhet med de tre foregående? Hvorfor er man ikke villig til å ta med ”jernriket” Rom som det fjerde verdensriket? Den profeterte delingen av Romerriket i 10 deler passer nøyaktig sammen med de andre beskrivelsene Bibelen gir. Europas delte stater bygger på de geografiske områder som utgjorde Romerriket. Både historisk og tidsmessig er man noe sent ute om man presser denne profetien på EU og dets medlemsland. Kan det være at denne fortolkning med Rom som det 4. verdensriket kommer litt for nær hjem til døren i moderkirken og at dette er en av grunnene til at man søker andre forklaringer?

Når Bibelen bruker symbolsk tale i forbindelse med Profetiene i disse bøker, må man i utleggelsen av disse skrifter bruke Bibelens egne nøkler og kjennetegn for å finne hva det snakkes om. I profetisk terminologi er dyr symboler på riker, makter eller herskere (Dan 7,3.17.23; 8,20), og akkurat det samme er tilfellet med horn (Dan 7,24; 8,21-22). For å kunne identifisere denne makten skal vi her kun vise til noen av de kjennetegn som Bibelen gir:

1.     Tiden den står frem: ”Etter dem” - etter Roms deling i ti. 
2.     Stedet den står frem blant Roms ti deler. 
3.     ”Annerledes enn de foregående” - skiller seg fra de andre makter. 
4.     ”For hvis skyld tre av de andre horn falt av” - det ødelegger tre makter. 
5.     ”En munn som talte store og spottende ord” – ”Ord mot den Høyeste” - en gudsbespottelig makt. 
6.     ”Førte krig mot de hellige” - en forfølgende makt. 
7.     Skal regjere ”en tid og tider og en halv tid” – ”to og førti måneder” - 1260 år (år/dag prinsippet:
8.     En dag i profetisk tidsregning står for ett år). 
8.     ”Såret likesom til døden” - ved slutten av denne tidsperiode vil makten bli tatt fra den. 
9.     ”Han skal tenke på å forandre hellige tider og lov”. 
10.   ”Dets dødssår ble legt”. 
11.   ”All jorden undret seg og fulgte etter dyret”. 
12.   ”Alle som bor på jorden skal tilbe det” - unntatt dem som har sitt navn skrevet i livets bok.
13.    Har et merke, dyrets navn eller tallet for dets navn – ”Her er visdommen. Den som har forstand, han regne ut dyrets tall! For dets tall er seks hundre og seks og seksti.” (Åp 13,18.)

Sammenligner man kjennetegnene på ”det lille horn” og ”dyret” i Åpenbaringen 13, kan man vanskelig komme utenom konklusjonen at det er den samme makt det snakkes om. Kjennetegnene er så mange og så særpregede at vi med dette som utgangspunkt kan sammenligne med historien for å finne hvilken makt det er Bibelen så sterkt advarer mot. Men her skal vi huske at det ikke er nok å se på tallet 666. Dette er kun ett av mange kjennetegn som alle må passe. Her vil jeg tillate meg å utfordre dem som har bidratt til debatten med forskjellige forklaringer og forslag til hva ”dyrets merke” er, å vise oss lesere hvordan de mange andre kjennetegn i Bibelen passer på den forklaring de forfekter!

Til slutt litt om utregningen av dyrets tall. Bibelen sier (Åp 13,18) at det er ”et menneskes tall” - ikke en utregning med det for øye å forsøke å latterliggjøre andres standpunkter, tro eller lære. Åp 13,17 snakker om ”dyrets navn eller tallet for dets navn”. Dette utelukker de fleste avledende manøvrer vi har sett på trykk så langt. At endel av de latinske bokstaver ikke har tallverdi som også har vart hevdet, var også en interessant påstand det vil være vanskelig å stå inne for rent historisk. Jeg skal imidlertid gi dem rett som har pekt på at tittelen ”VICARIUS FILII DEI” ikke lenger forekommer på pavens tiara (tredelte krone), men dette forhindrer ikke at den har stått der og gir tallet 666 ved utregning av bokstavenes verdi. Ifølge det katolske ukemagasinet OUR SUNDAY VISITOR av 18. april 1916 sies det: ”Bokstavene som er innskrevet på pavens krone er disse: VICARIUS FILII DEI, som er latin for Guds Sønns Stedfortreder.” Denne tittel er blitt brukt og brukes av Romerbiskopen. Dette er ikke en beskyldning vi protestanter kommer med, men en tittel deres egne skrifter forteller oss om. Noen påstår at paven ikke bruker denne tittel i dag. Som eksempel på det motsatte, kan vi vise til hva som skjedde på Island i forbindelse med det ”hellige” år 1960. Det ble delt ut en oppfordring til bønn, og blant annet skulle troende katolikker be for STADGENGIL SONAR GUDS. Nevnte tittel både på latin og islandsk betyr det samme - Guds Sønns Vikar! Det finnes også andre eksempler på at paven bruker denne tittel. Hvorfor denne inskripsjonen er fjernet fra tiaraen i vår moderne, opplyste tid, må dem som har fjernet den, selv svare på, men vi andre må få lov å gjøre oss visse refleksjoner. Å feie dette faktum til side som ”ren fantasi” er en historisk forenkling og forfalskning som må stå for dens regning som hevder noe slikt.

Bibelen gir et temmelig tydelig og detaljert bilde av denne spesielle makten. Kjennetegnene er så mange og så særpregede for at vi skal kunne være i stand til å finne ut hvem og hva det gjelder. Åp 1,1 sier: ”Salig er den som leser, og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der; for tiden er nær.” Vi må imidlertid huske at bare den makt som oppfyller hvert eneste av Bibelens kjennetegn, kan utpekes som den makt Bibelen snakker om.

Noen vil nok hevde at man er ”dømmende” eller intolerant når man trekker en slik konklusjon, men her skal vi for det første huske at det er Bibelen som gir oss kjennetegn for at vi skal kunne identifisere denne makten. Dessuten er ikke dette en fordømmelse av troende katolikker som enkeltpersoner - for man må skille mellom enkeltpersoner og det moderkirken som system representerer. Man kan nok regne ut tallverdi på forskjellige vis for diktatorer som har hersket, og mange andre navnekombinasjoner, men ingen av dem fyller samtidig alle de andre kjennetegn.

Reformatorene var ikke i tvil om hvem denne antikristelige makt var. De utpekte det pavelige Rom som den makt som oppfyller alle Bibelens profetier om den store antikristlige makt. Martin Luther uttaler seg med disse ord: ”... Til sist vet jeg at paven er Antikrist og at hans trone er Satans trone.” (D'Aubigne: "History of the Reformation", bind 6, kap. 9). Det var sterke ord Luther kom med. Disse menn som startet reformasjonen, protesterte overfor det denne makt gjorde og stod for. Mange tror moderkirken har forandret seg. I det ytre kan det nok se slik ut, men ser vi på hva den står for og alltid har stått for, er det kun snakk om kosmetiske forandringer for å tilpasse seg tiden vi lever i. I dag er man blitt så historieløs at protestantene er på vei tilbake til moderkirken. Det er protestantene som har forandret seg. Fortsatt kaller man seg for protestanter, men hva er det man protesterer mot i dag? Med den holdning mange protestanter legger for dagen, må man få tillate seg å spørre om man i det hele tatt lenger har rett til å kalle seg for protestanter, om man ikke står for og viderefører de grunnleggende prinsipper reformasjonen bygger på?

Karl J. Bergland