Verden er et skremmende sted om dagen. Jeg som pastor møter folk som ser på dagsrevyen og blir redde. Vi har flere væpnede konflikter enn på lenge. Nå har til og med trusselen om atomvåpen dukket opp igjen. Verden polariseres. Demokratier som supermakter som selveste USA, knaker i forføyningene. Flere land blir mer totalitære. For dem som ser etter det, står krisene i kø: Finansielle kriser, fattigdomskriser, matvarekriser og flyktningkriser. Miljøkriser. Aldri før har vel selve økosystemene i verden vært like truet. Skremmende.

I skremmende tider er det ofte høysesong for profetier og apokalyptisk undergangsscenario. Sånn har det alltid vært opp gjennom historien. Sånn er det nå. Noen kristne mener at Bibelen og «evangeliet» selger bedre, når man kan male verden med mørke farger. Det ser ut som om Jesus ikke tenkte det.

Jesus fortale om krisetider etter sin himmelfart i Matt 24 (paralleller finnes bl.a. i Mark 13 og Luk 21). Han snakket om falske messiaser som skal villede (v.5). Han sa til disiplene at de skulle «høre om kriger, og det skal gå rykter om krig.» (v.6) «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.» (v.7) Jesus snakket om forfølgelse, om frafall, om lovløshet, om kjærligheten som blir kald hos de fleste (v.9-13). Om «det motbydelige som ødelegger» v.15.). Om trengselstid «som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller ikke skal bli» (v.21). Skremmende.

Men hva sa Jesus om alt dette? Hva var hans oppfordring med hensyn til hvordan vi skulle forholde oss til det? Mange kristne synes å overse det, men hans stadige «oppsummeringer» underveis går slik: «Se da til at dere ikke lar dere skremme!» (v.6). «Men den som holder ut… skal bli frelst» (v.13). Evangeliet skal nå ut (v.13). Trengselstiden skal bli forkortet for «de utvalgtes skyld» (v.22). Jesus bemerker at «dette må skje» (v.6). Som om han sier «sorry, folkens, men det er ikke til å unngå. Jeg vil bare at dere skal vite om det». Men, Jesus har ikke fokus på det fæle. Han har fokus på å holde motet oppe hos folk. Hans tale i Matt 24 er først og fremst pastoral. Hans anliggende synes ikke å være å gi oss en detaljert plan for endetiden. Tross alt, det Jesus nevner har vært der mer eller mindre gjennom hele kirkehistorien. Jeg mener Jesus gir oss noe bedre enn en «fergerute» for endetiden. Han gir oss håp. Håp om at verden og skaperverket går mot hans gjenkomst. Mot frelse. Og til slutt gjenskapelse, gjenopprettelse og helbredelse av alt som gikk i stykker.

Sånn sett er det interessant hvordan Jesus selv oppsummerer alle «endetidstegnene». Han fortalte en lignelse om et fikentre. 

32 Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene skyter knopper og løvet spretter, da vet dere at sommeren er nær. 33 Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren. 34 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Matt 24,32-34

Jesus kunne ha brukt mange metaforer og lignelser for å forklare det han mente. Han kunne f.eks. sagt dette: «Når dere er inne i huset og dere ser det faller murpuss ned av taket og ser sprekker i murene, da kom dere ut, for huset skal falle!». Eller «Når dere står på broen og hører det knake, da skal dere vite at broen skal falle!» Men Jesus brukte ikke en metafor for undergang og fordervelse. Han snakker om vår og sommer. Om ting som spirer og gror fram. Om livet som vinner over døden. Det er det vår handler om. Når dere ser «alt dette» (v.33), sier Jesus, da skal dere vite at «sommeren er nær», fordi «han er nær». Måten Lukas gjengir Jesus på, understreker dette: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.»

Det ser ikke ut til at Jesus ville vi skulle se på verden, se på dagsrevyen, og bli skremt. Eller miste motet. Eller tenke at «nå går alt nedenom og hjem». Kan det være at han ville at hans etterfølgere skulle være mennesker som heller peker på håp i verden? Som snakker om at verden ikke seiler sin egen sjø, men følges nøye av Skaperens kjærlige øyne. Kanskje ville han at vi skulle være mennesker som synger med våre liv at «Se han kommer, han som alle verdens floker løse kan, fredens morgen uten skyer bryter inn! Ja, han kommer for å sette alle ting i rette stand, jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.» (Salmer på veien hjem, #584, v.3)

Hvis vi faktisk gjør som Jesus sier, hvis vi «lærer lignelsen om fikentreet», hva slags perspektiv gir det oss på verden og endetiden? Hva skal vi peke på og leite etter? Skulle de som ønsker å være disipler av Jesus, være de i verden som løfter fram vårtegn, heller enn endetidstegn? Som peker mer på hva Gud får til i verden i dag, på livskreftene representert ved hans Ånd, enn djevelen og hans dødskrefter? Jeg tar ikke til orde for at vi skal lukke øyene for alvoret i vår tid og overse verdens mørke sider, vi trenger å være realitetsorienterte, men skal vi la det ta fra oss motet?

Jeg vet ikke om noen som har formulert dette perspektivet bedre enn salmedikteren Svein Ellingsen (Salmer og lovsanger, #580):

1  Midt i vår angstfylte verden,
midt i dens lammende nød,
aner vi evige krefter,
gitt oss i liv og i død.
Truende undergangsmakter
får ikke siste ord.
Lyset fra Gud vinner seier,
ny blir vår blodstenkte jord.

2  Bud fra den kommende verden
når oss i dypeste nød,
bud om forvandlende krefter,
sterkere enn vår død.
Midt i vår motløshets vinter
ser vi et blomstrende tre.
Jorden er gjemt ved Guds hjerte,
snart skal hans under skje.

Jeg tenker dette representerer en god strategi i møte med urolige og uoversiktlige tider som vår. Det er en tilnærming som gjør oss rustet til å gjennomleve vanskelige tider. Vissheten om sommeren, gjør vinteren lettere å gjennomleve. Og mens vinteren pågår, er det bedre å skape varme, enn å klage over kulden. En bibelsk tro er en stille og fast tillit til at våren kommer - i sin tid. Lyset vil overvinne mørket. En ny skapelse er underveis. Da blir endetid en forventningstid.

Bibeltekstene er fra NO2024.