Selv om Paulus var mest opptatt av å forklare betydningen av Jesu død og oppstandelse, skrev han også noe om de siste dager: Om frafallet, Lovløshetens hemmelighet og Den Lovløse. Disse tekstene har enda større aktualitet i dag.

Med unntak av Jesus Kristus er det få mennesker som har påvirket verdenshistorien mer enn apostelen Paulus. Ikke bare var hans utrettelige misjonsinnsats av uvurderlig betydning for utbredelsen av kristendommen, men hans skrifter blir fremdeles studert, analysert og sitert over hele verden. Denne tidligere fariseerens ord, nedtegnet i Det nye testamente, er inngitt av Gud og nyttig til lærdom.

I mye av det han skrev, prøvde Paulus å forklare den teologiske betydningen av
Jesu Kristi død på korset, særlig i forhold til loven. Men han skrev også om endetiden. Ikke så mye, og uten for mange detaljer, men ikke desto mindre i overbevisningen om at temaet var viktig nok til å ta opp i brevene til menighetene.

Hva skrev han om de siste dager? Og hvorfor bør hans synspunkt oppta oss i dag?

Før Jesus kommer igjen 
Vi finner henvisninger til de siste dager i det meste Paulus skrev. Men det er i to brev til menigheten i Tessaloniki at apostelen tar for seg begivenhetene før Jesu gjenkomst i størst utstrekning. Og særlig i det andre av disse brevene, som består av mindre enn 50 vers, gjør han rede for sin forståelse av de siste ting.

Som i de fleste andre av sine brever, åpner Paulus med noen oppmuntrende ord. I motsetning til situasjonen i flere andre menigheter, var den åndelige tilstanden i Tessaloniki forholdsvis god. Men som noen andre, led de under forfølgelser (2 Tess 1,4). Paulus oppfordrer dem til å stå fast. Han sier at deres tro og tålmodighet i disse prøvelsene vil bli belønnet når "Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium" (2 Tess 1, 7.8). Paulus formaner menigheten til å være trofast til tross for den urettferdighet de står overfor nå, for Kristus vil komme igjen, og når det skjer, vil han gjøre alt rett igjen.

Paulus ønsket at hans barn i troen skulle feste blikket på Jesus og løftet om hans gjenkomst. Men noen medlemmer i Tessaloniki gjorde for mye ut av forventningen, så å si. Det var deres overbevisning at Jesus ville komme øyeblikkelig, og det førte åpenbart til en del unødvendig opphisselse. Så i det andre brevet nevner Paulus noen hendelser som skal skje før Jesu gjenkomst. Han skriver ikke så mange ord om emnet, men det budskap han formidler, er av stor betydning for alle som ønsker å forstå endetiden.

«La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt," skriver han. "For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud. ... Lovløshetens hemmelighet er alt virksom med sin kraft, men han som ennå holder igjen, må først bli tatt bort" (2 Tess 2,3.4.7).

Hva sier Paulus? Og hvordan kan vi forstå hvilke følger disse ordene har for oss - vi som virkelig lever i de siste dager?

Den lovløse står fram
Det er tydelig at dette er viktig, for Paulus advarer leserne. "La ingen bedra dere på noe vis!" sier han når det gjelder tidspunktet for Jesu gjenkomst.

Så slår han fast at oppfyllelsen av løftet ikke vil skje før "frafallet" har funnet sted. Hans bruk av den bestemte artikkelen innebærer at han refererer til noe som menigheten var kjent med.

Det nye testamente inneholder flere advarsler om frafall i menigheten.[1] Det går ikke fram av teksten hvor mye medlemmene i Tessaloniki visste om frafallet. Det som er viktig, er imidlertid at Paulus advarer dem om at det vil skje et stort frafall før Herren kommer igjen i himmelens skyer.

Det er i dette frafallet "Den Lovløse" står fram, en som ser ut til å stille seg i Guds sted, ja, gjør opprør mot Gud. "Men den dagen Herren Jesus kommer i sin herlighet, skal han utrydde ham med pusten fra sin munn og tilintetgjøre ham" (2 Tess 2,8).

En makt som ser ut som Gud men som egentlig er imot ham? For et bedrag!

I årenes løp er det spilt mye blekk i forsøk på å forklare Paulus' mening med dette. Men noe er i alle fall klart. Det faktum at denne opprørske makt blir kalt "Den Lovløse", indikerer at Guds lov vil være skyteskive for opprøret. I Det nye testamente er det mange tekster som slår fast at Guds lov, de ti bud, fremdeles fungerer som standard for rettferdighet og lydighet.[2] Frafallsmakten vil på en eller annen måte prøve å rive ned eller gjøre Guds lov ugyldig, noe som fører til "lovløshet".

På grunn av at disse tekstene i 2 Tess sier at makten står fram i stedet for Gud, er det mulig at "lovløsheten" ikke er så opplagt og åpenbar - ellers ville ikke så mange bli lurt. Når alt kommer til alt er dette en makt som ønsker at folk skal tro at den er Gud eller i det minste er i hans sted. Et klart angrep på Guds lov ville være et mindre bedrag. Det er derfor sannsynlig at det vil være av en mer subtil karakter.

Vi bør også merke oss at selv om et enkeltindivid kan være i fokus, er det slik at Bibelen ofte benytter individet til å representere noe større, ja, noen ganger et helt verdensrike.[3] "Den Lovløse" kan altså symbolisere en frafallen makt som stiller seg i Guds sted og gjør opprør mot hans lov.

Til slutt påpeker Paulus at selv om dette opprør ennå ikke har utspilt seg, er lovløshetens hemmelighet "alt virksom med sin kraft". Med andre ord kunne man se virkningene av opprøret allerede på apostelens tid. Men først i historiens avslutning vil opprørsmakten stå fram helt og fullt; den vil bli avslørt og ødelagt ved Jesu gjenkomst.

Hva sier så Paulus om de siste dager? Han sier at en makt vil stå fram, en makt som allerede var i virksomhet på hans tid, og denne makten vil gjøre krav på det som tilhører Gud. Selv om den gir seg ut for å ligne Gud, er denne makten i opprør mot Guds rike og Guds lov.

Så de som ønsker å følge Herren trofast, må være på vakt. De må kjenne Gud personlig, og kjenne - og lyde - hans bud. Disse to kjennetegn, som er så viktige for kristendommen, vil være den beste beskyttelsen mot en makt som prøver å undergrave betydningen av Guds lov og spille Gud selv ut over sidelinjen.

"Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus" (Åp 14,12).

Clifford Goldstein i Tidens Tale nr. 6, 2001.

[1] Se Apg 20,30; 1 Tim 4,1-3; 2 Pet 2,1-3; Jud 4.10-13; 1 Joh 2,18.
[2] For eksempel Matt 5,18; Rom 3,31; Jak 2,10; Rom 7,7; Åp 14,12.
[3] Se Dan 2,28.

Ulydighet mot Guds lov
"De ti bud er ikke ti forskjellige lover; de er en lov. Hvis jeg henger mellom himmel og jord i en kjetting med ti ledd, og jeg bryter ett av dem, faller jeg ned, like sikkert som om jeg bryter alle ti. Hvis jeg er forbudt å gå ut fra en innhegning, betyr det ikke noe på hvilket sted jeg bryter meg ut" (Dwight L. Moody: Weighed and Wanting, 119).

"De ti ord fra Sinai var ikke ti selvstendige bud, men ti sider av den ene lov som Gud gav" (G. Campbell Morgan: The Ten Commandments, 11).

"Hvis han (en metodist) elsker Gud, så holder han Guds bud; ikke bare noen, eller de fleste av dem, men alle, fra det minste til det største. Han er ikke tilfreds med å holde hele loven, men bryte ett av budene, men han har på ethvert punkt en ren samvittighet for Gud og mennesker" (John Wesley: "The Character of a Methodist", Works, bind 8, 344).